For å forstå dette kosmiske perspektivet er vi nødt til å glemme vår vanlige opplevelse av tid.
Tid krever en målestokk
Tiden er ikke en absolutt størrelse som eksisterer uavhengig av alt annet. Hvis noen for eksempel kom og sa at tiden var begynt å gå dobbelt så fort, ville det egentlig ikke gi noen mening. Det måtte nemlig gjelde alle de klokkene vi bruker til å måle tiden med, og dermed ville vi ikke greie å konstatere noen forandring.
På samme måte er spørsmålet om hva som fantes før big bang, nokså meningsløst.
Før big bang var det ingenting
Begrepet tid gir ingen mening uten et rom å måle den mot, og det oppsto først med big bang. Uten fysiske forandringer kan ikke det ene øyeblikket skilles fra det andre. Uten en sol som vandrer over himmelen, finnes det ingen målestokk å måle tid med.
Vitenskapen har ikke noe fyllestgjørende svar på hva tid er. Men hvis det forholder seg slik at tiden oppsto sammen med rommet, må spørsmålet om hva som fantes før big bang, besvares med ”ingenting”. En ironisk kosmolog ville muligens påpeke det selvmotsigende i spørsmålet ved å spørre: ”Hvor mye var klokken før tidens begynnelse?”