På slutten av 1800-tallet arbeidet 30 000 bøkkere med å lage de 18 millioner fatene som britiske ølbryggerier trengte hvert år.
Sør for Den engelske kanal fylte franskmennene vin på ti millioner fat, og på den andre siden av Atlanteren produserte USA 7,5 millioner fat råolje hvert år.
Danmark eksporterte 1,6 millioner smørtønner bare til Storbritannia.
Allerede den gangen var den globale handelen enorm, og etterspørselen etter tidens universalemballasje ville omtrent ingen ende ta.
Over hele verden fantes det flere hundre tusen bøkkere som ikke gjorde annet enn å lage tønner og fat. Men likevel måtte de stå på for å holde tritt med etterspørselen.
Fra trestamme til tønne
Bøkkermesteren kjøpte hele stammer og kløyvde dem til staver, som lærlingene deretter skar til. Spon og trestykker som var til overs, ble solgt som ved, og ga en god ekstrainntekt.
Stavene høvles på strykebenken, slik at de blir brede på midten og smale i endene.
Tønnen reises ved hjelp av et slagbånd med en reiseklemme på, som holder stavene på plass på den ene siden.
Reisebånd drives sammen med en tønnevinde. Stavene bøyes, og tønnen får sin karakteristiske buede form.
Diameteren måles med passer slik at bunn og lokk kan sages ut.
Tønnebånd av tre eller jern blir slått ned over endene på tønnen. Tønnen er klar til bruk.
Tønnemakeri var et uunnværlig håndverk, og det kunne merkes på pengepungen til de som mestret faget. Bøkkerfamiliene hadde som regel en relativt romslig økonomi.
Rom kom på fat
Historiens første vitnesbyrd om tønnen fins på 2700 år gamle veggmalerier fra oldtidens Egypt. Men trebeholderen slik vi kjenner den i dag, har sine røtter blant oldtidens gallere.
«Ved Alpene heller de vinen sin i trekrukker for å beskytte den mot frost om vinteren». Dette skrev Plinius den eldre, romersk geograf og naturfilosof, i det første århundre etter Kristus.
Tønnen var grov i forhold til de elegante amforaene av leire som romerne brukte til vin, olje og mye annet.
Kar og spann i tønnevis
Før plastbøtter og billige blikkbokser gjorde bøkkeren arbeidsløs, hadde han sin fullehyre med å lage de mange beholderne som hver eneste husstand hadde bruk for.
Produksjon av tønner ble en stor industri, men bøkkerne lagde også en rekke andre varer av tre. Ingen husholdning kunne klare seg uten beholdere til å flytte, oppbevare og tilberede mat og drikke.
Melken gikk rett fra juret på kua og i spann, øl og melkeprodukter ble produsert i kar, og dunker var en praktisk måte å ha med drikkevarer på reisen.
Bøkkernes produkter fantes overalt i en eller annen form – på gårder, i byhus og verksteder, og om bord på skip.
Men det den staute tretrommelen manglet i skjønnhet, tok den rikelig igjen både når det gjaldt holdbarhet og funksjonalitet.
Tønnen gikk ikke i stykker selv om den veltet. Takket være den runde formen kunne den trilles der amforaen måtte bæres.
Et hardt slag kunne få tønnen til å springe lekk, men det var fort gjort å reparere skaden. I tillegg viste det seg at vin smakte bedre etter å ha ligget en stund i en beholder av eik.
Derfor tok romerne i bruk den galliske tønnen. Snart var innpakningen av tre når varer skulle fraktes til fjerne destinasjoner i det voksende imperiet.
Tønner ble siden delt inn i fire hovedgrupper med hver sine formål.
Den billigste typen var beregnet til transport av tørrvarer som saltfisk og nagler. De tilsvarte dagens pappesker. Materialet var billig tre som furu og gran, og tønnene ble ofte kastet etter bruk.
En litt tettere tønne ble brukt til varer som ikke tålte fukt, for eksempel mel.
Alle husholdninger trengte dessuten mange åpne beholdere som kar, spann og smørkjerner. Materialet var ofte ask, og de var uunnværlige for eksempel ved fremstilling av meieriprodukter.
De mest kostbare var fat, det vil si tønner som kunne holde på væske uten å lekke.
Fatene ble produsert av gammelt eiketre. Eikefatene hadde lang holdbarhet. Dersom de ble behandlet ordentlig, kunne de brukes i 50-100 år.
Tønner i tusentall til saltsild
Fra Romerriket bredte tønnemakeriet seg til hele Europa, og nådde Norden i årene mellom 200 og 400 e.Kr.
Når vikingene trengte tønner, lagde de dem selv. Men i middalderen ble behovet for tønner så stort at de ble en vare, og det å produsere dem ble en profesjon.
I Norden var det særlig den blomstrende handelen med saltsild i Skåne som skapte etterspørselen.
Mange hundre bøkkere hadde mer enn nok å gjøre frem mot det store sildemarkedet ved Skanör og Falsterbo på sensommeren.
Det skulle lages tusenvis av tønner til salting og pakking av fisken, før de ble fraktet til Sør-Europa og spist i stedet for kjøtt under fasten året etter.
Verktøy
Bøkkeren har mange typer spesialverktøy. Med krumkniven skjærer han stavene slik at de blir buet på innsiden.
Ved å skru på tønnevinden kan reisebåndene drives sammen før de blir flettet eller klinket sammen.
Passeren måler lokkets diameter slik at det blir helt rundt og har riktig størrelse.
Det var forbudt å lage tønnene på selve markedsplassen. Men bøkkerne hadde likevel nok å gjøre, for når tønnene var fylt, måtte de lukkes.
Arbeidet ble gjort omhyggelig, for dårlig pakking ga dødsstraff etter kongelig lov. Men fortjenesten var så høy at det var verdt å ta risken. Før og under markedet kunne en flittig tønnemaker tjene en årslønn på bare en måneds arbeid.
Historikere anslår at det i gode år ble sendt nærmere 300 000 tønner saltsild sørover – omtrent 35 000 tonn.
Uten de robuste tretønnene ville det vært umulig å frakte så store mengder fisk.
Bøkkerne organiserer seg
Utover 1400-tallet uteble sildestimene, og dermed forsvant Skånemarkedet. Men forbruket av tønner fortsatte å øke, for mange andre varer kom til i stedet.
Handelen blomstret over hele Europa, og stadig større flåter av handelsskip fraktet tønner i tusenvis fra havn til havn langs kysten av kontinentet og oppover de store elvene.
Tønnemakerne var nå en stor gruppe i byene, og de begynte å organisere seg. Det ble dannet bøkkerlaug i de fleste kjøpsteder, og de ble utstyrt med kongelige privilegier.
En av laugenes viktigste oppgaver var å bli enige om felles mål for hvilke størrelser tønner skulle ha.
«Vi må være regnemestre og målekunstnere, for hvordan kunne vi ellers bedømme fatets rette forhold? Herre, mitt hjerte hopper av glede når jeg ser slikt et godt fat». Slik beskrev den stolte tyske bøkkermesteren Martin fra Nürnberg faget sitt i 1580.
18 millioner liter rom på vei til den britiske hæren i 1919. Alkoholindustrien er fortsatt den største forbrukeren av tretønner.
Arbeidet som tønnemaker var fysisk krevende. Ikke minst for lærlingene, for bøkkermesterne sparte ikke på ørefikene.
En læregutt var så vant til å få pryl for småfeil at han etter en dag uten et eneste slag syntes «at det var noe som manglet».
Men for den som sto læretiden ut, var utsiktene lyse. Arbeidsløshet var nesten ukjent i bransjen, og en bøkker kunne tjene omtrent tre ganger så mye som en vanlig arbeider.
Med flid og god helse kunne han ende sine dager som en svært velstående mann.
Bøkkerne dro på langfart
Frem til 1400-tallet foregikk sjøreiser som regel over korte distanser og langs kysten. Men etter hvert som stadig flere la ut på langvarige oppdagelsesferder til sjøs, ble det nødvendig å ha med store mengder forsyninger.
De mange tønnene i lasten krevde konstant tilsyn og vedlikehold slik at det livsviktige innholdet ikke gikk tapt. Bøkkeren Domingo Vizcaino var med på Santa Maria da Columbus i 1492 krysset havet til den nye verden.
Knappe 300 år senere hadde Cook to bøkkere og en lærling om bord på HMS Endeavour på den første ekspedisjonen til Stillehavet.
Sjøfolkene oppdaget raskt at alkohol hadde lengre holdbarhet enn vann. Vin og øl ble derfor de europeiske oppdagelsesreisendes foretrukne drikke på de lange turene over Atlanteren og rundt Afrika.
På spanske og portugisiske skip hadde hver sjømann krav på 1,5 liter vin om dagen, og i den britiske marinen var dagsrasjonen på omtrent 4 liter øl.
På 1600-tallet tok øltønnene opp en tredjedel av plassen til forsyninger på marinefartøy. I Frankrike skrev historikeren Jean Michel Deveau om skipsbøkkernes status:
«Alle de store slaveskipene ansetter bøkkere. Lønnen, som er et sted mellom 35 og 40, livres plasserer dem midt på treet blant marineoffiserene».
I oppdagernes kjølvann fulgte det både erobrere og kolonister. Europeiske imperier bredte seg over store deler av landjorda.
Sjøtrafikken vokste, og det samme gjorde den globale handelen. Bøkkerne hadde det travelt.
Tønnene kom i alle størrelser. Verdens største bryggekar ble laget i England i 1806. Det var ti meter høyt, og rommet en million liter øl.
Masseproduksjon ble slutten
Da det ble funnet olje i USA på slutten av 1800-tallet, eksploderte etterspørselen etter fat som skulle brukes til transport av «det svarte gull».
Men det umettelige behovet for fat ble samtidig begynnelsen på tønnemakernes undergang. For å holde tritt med etterspørselen begynte bøkkermestrene å ta i bruk maskiner.
Den rivende teknologiske utviklingen førte til at stadig flere oppgaver kunne løses mekanisk. Bare i USA ble det i 1844-83 tatt patent på over 400 maskiner til tønneproduksjon.
Bilfabrikanten Rolls-Royce tester nå førerløse konteinerskip.
Status i dag: Intelligente konteinere tas i bruk
I dag transporteres over 90 prosent av verdens handelsvarer mellom alle verdenshjørner i skipskonteinere.
Nå blir de allsidige stålkassene utstyrt med GPS og sim-kort, slik at mottakeren minutt for minutt kan følge varen på reisen.
Fullt automatiserte skip og lastbiler vil i en nær fremtid frakte lasten, og i Hamburg arbeider ingeniører på et system som bruker droner til å flytte de tomme konteinerne.
De første maskinene var elendige, og i noen tilfeller direkte livsfarlige å betjene. Men gradvis ble teknikken bedre, og mot slutten av 1800-tallet var produksjonen blitt så mekanisert at prisen på tønner og fat falt til en sjettedel av nivået fra midten av århundret.
Da tønnene også fikk konkurranse fra pappesker og metallbeholdere, stupte etterspørselen etter det gamle håndverket. På midten av 1920-tallet var bøkker-faget nesten forsvunnet.
I dag blir de tradisjonelle fatene av tre først og fremt produsert til bruk i alkoholindustrien. En stor del av denne produksjonen foregår i Frankrike.
Her blir det laget rundt en halv millon eikefat i året, men det gir bare arbeid nok til 400 personer.
I likhet med mange andre gamle håndverk forvandlet industrialiseringen tønnemakeriet fra en vanlig profesjon til et nisjeyrke.