Kokepunktet er unormalt høyt
Jo mer et molekyl veier, jo høyere kokepunkt har det. Men vann er unntaket.
Hydrogenselenid veier for eksempel mer enn vann, men har på et kokepunkt bare -42 ° C.
Vann burde derfor koke ved en lavere temperatur, men på grunn av hydrogenbindingene bryter molekylene først opp ved 100 °C, noe som har vært helt avgjørende for at livet kunne oppstå.
Vann danner «film» på overflaten
I overflaten kan ikke molekylene inngå i hydrogenbindinger i alle retninger og binder seg derfor sterkere til de molekylene som er i nærheten.
Overflatespenningen er blant annet årsaken til at vann danner dråper, og at for eksempel noen insekter kan gå på vannet.
Tettheten for is er lavere enn for flytende vann, fordi vannmolekylene ordner seg i sekskantede strukturer når temperaturen runder 0 °C.
Det øker avstanden mellom molekylene, så is er mindre tett enn vann og flyter.
Is fungerer blant annet som isolering: Den holder vannet flytende og sørger for at dyr og planter kan overleve.
Dipol river stoffer fra hverandre
Vannmolekylet er en såkalt dipol, der den ene siden, oksygen-siden, er negativt ladet, mens den andre, hydorgen-siden, er positivt ladet.
Det betyr at vann kan rive mange stoffer fra hverandre og oppløse dem. Stoffene deler sig i negativt ladet partikler, som tiltrekkes av hydrogenatomene, mens de positivt ladede tiltrekkes av oksygenatomet.
For eksempel blir bordsalt oppløst i vann fordi dipolen river NaCl-molekylene fra hverandre i ionene Na+ og Cl-.
Egenskapen har været avgjørende for utviklingen av liv på jorden, fordi ulike stoffer har fått mulighet for å bli blandet og inngå i nye sammenhenger.