Nazi-våpen revolusjonerte raketteknologien

De første rakettene har dårlig rekkevidde, dårlig aerodynamikk og elendig presisjon. Men det vil tyskerne gjøre noe med. I løpet av 1930- og 40-tallet løser de en rekke tekniske problemer og er til slutt klare med en banebrytende overlydsrakett, V2, som kan treffe mål 300 kilometer unna.

De første rakettene har dårlig rekkevidde, dårlig aerodynamikk og elendig presisjon. Men det vil tyskerne gjøre noe med. I løpet av 1930- og 40-tallet løser de en rekke tekniske problemer og er til slutt klare med en banebrytende overlydsrakett, V2, som kan treffe mål 300 kilometer unna.

Claus Lunau

Problem 1: motoren

Tyskerne mangler motorkraft

Ingen motor på planeten hadde kraft nok til å løfte den 13 tonn tunge raketten, så nazistene måtte utvikle sin egen.

Fiendens byer lå hundrevis av kilometer unna, og den tidens spede rakettmotorer hadde ikke nok kraft til å frakte nesten 1000 kilo med høyeksplosiver så langt.

Til nazistenes hell har fysikeren Robert H. Goddard allerede i 1926 funnet opp en rakett drevet av flytende drivstoff i stedet for det mer vanlige faste drivstoffet. Det gir en høy og stabil yteevne, men krever til gjengjeld en langt mer komplisert motor – særlig i en så stor og tung rakett som det V2 er. Det er mange problemer. Enten brenner drivstoffblandingen av etyl og flytende oksygen gjennom veggene på brennkammeret, eller så er trykket i motoren for lavt til å skape nok løftekraft.

Nazistene eksperimenterer lenge før de utvikler et sterkt, tønneformet brennkammer med dobbeltvegger fylt med alkohol som kjøler dem ned. Samtidig vrir de ekstra kraft ut av motoren med to turbopumper som sprøyter drivstoff og oksygen inn i brennkammeret med uhørte 125 liter i sekundet.

Alt i alt får nazistene 25 tonn skyvekraft ut av V2 – 17 ganger mer enn noen annen rakett den gangen.

LØSNINGER:

Problem 2: aerodynamikk

Overlydsfart flerrer opp skroget

V2-raketten flyr, som den første noen gang, raskere enn lyden, men med den farten fører den minste slingring til katastrofale sammenbrudd.

V2 er den første farkosten som går raskere enn lyden (om lag 1200 km/t) . Den tyske raketten blåser av sted med fire og en halv ganger den hastigheten, og det stiller helt nye krav til den aerodynamiske stabiliteten.

Problemet er særlig nedstigningen mot målet: Når V2-raketten farer ned gjennom atmosfærens nederste lag i opp mot 5700 km/t, øker tettheten i
lufta, og den økte motstanden river og sliter i raketten. Det skjer altfor ofte at den eksploderer mens den er i lufta.

FÅ HELE HISTOREN – Kom tett på mennene bak Nazi-Tysklands rakettprogram:

Tyskerne setter alle krefter inn for å utvikle en strømlinjeformet og sterk konstruksjon. De fire rakettvingene får en ny tilbakestrøket form – som styrefjæren på en pil – fordi forsøk i noen av verdens første vindtunneler viser at det reduserer turbulens og luftmotstand når rakettene bryter lydmuren.

Rakettens ytre dekke blir også konstruert etter nye metoder. Vindtunnelforsøk med varmesensorer viser at rakettens overflate blir varmet opp til 805 °C ved overlydshastigheter, da friksjonen stiger. De tyske aerodynamikerne brukte denne kunnskapen til å kle V2-raketten med den ideelle typen stål for å unngå sammenbrudd i lufta.

LØSNINGER:

Problem 3: presisjon

Raketter flyr med vinden

Tidens raketter flyr i stort sett tilfeldig retning. Hvis nazistene skal treffe fienden presist, må de utvikle et splitter nytt styringssystem.

Rakettstyring på 1930-tallet og 1940-tallet går grovt sagt ut på å rette en rakett i riktig retning og håpe på det beste. Det kan ikke nazistene bruke til noe når de planlegger å la terroren hagle ned over mål som London og Paris flere hundre kilometer unna.

Løsningen blir et automatisk styringssystem der to gyroskoper hele tiden holder rakettens kurs, mens et akselerometer overvåker farten, slik at raketten kan skru av motoren på akkurat riktig tidspunkt for å treffe målet nazistene hadde siktet seg inn på.

Systemet var det mest presise som var utviklet, og gjorde raketten i stand til å treffe innen en radius på fem kilometer av målområdet etter 200 kilometer i lufta – når alt gikk bra.

Feilinnstillinger og konstruksjonsfeil senker imidlertid rakettens pålitelighet, og av om lag 1200 raketter avfyrt mot London, treffer bare 517 blink.

LØSNINGER: