Glass er et merkelig stoff. Normalt skjelner vi mellom faste og flytende stoffer, men glass er faktisk begge deler, både – og. Vanlig vindusglass blir lagd av sand, soda og kalk som smeltes sammen ved cirka 1500 grader celsius. Etter at den flytende glassmassen er avkjølt, størkner den, men i motsetning til mange andre materialer skjer det uten at molekylene i glasset blir låst fast i et krystallgitter. Vi kan derfor godt betrakte glass som en underavkjølt væske. Men det er en meget stabil væske, for selv om molekylene ligger hulter til bulter, endres strukturen i glasset praktisk talt ikke.
Beregninger har vist at det må gå millioner av år før det overhodet vil være mulig å måle noen utflyting av glasset. Det er derfor en myte at glass langsomt siver ned slik at det etter hvert blir tykkest nederst. Når glasset i kirkevinduer og andre gamle vindusruter ofte er tykkest nederst, er det fordi fremstillingen av vindusglass var håndverk i gamle dager. Først ble glasset støpt i en form, og deretter ble glasset valset og polert. Resultatet ble ruter som var svært uensartede i tykkelse. Når en glassmester skulle sette inn ruten, valgte han å sette den tykkeste enden av glasset ned for å gjøre ruten så sterk som mulig.
I dag produseres vindusglass industrielt. Den flytende glassmassen trekkes opp fra store kar i lange, ubrutte baner som langsomt avkjøles for at det ikke skal bli spenninger i glasset. Tykkelsen på moderne vindusglass varierer med høyst en tidels millimeter, og det er så lite at det normalt ikke er mulig å måle det.
