Draeberdroner i flok

Krigens kunstige intelligens: Dødsdroner inntar slagmarken

Kamikazedroner, robotstridsvogner og autonome krigsskip – den kunstige intelligensen har inntatt slagmarken på land, til sjøs og i luften. Nå er programvaren så avansert at det vanskeligste valget av dem alle for første gang overlates til robotene: Drepe eller ikke drepe?

Kamikazedroner, robotstridsvogner og autonome krigsskip – den kunstige intelligensen har inntatt slagmarken på land, til sjøs og i luften. Nå er programvaren så avansert at det vanskeligste valget av dem alle for første gang overlates til robotene: Drepe eller ikke drepe?

Claus Lunau

Det er mars 2020, og en drone stuper mot målet sitt.

Like over bakken utløser den sprengladningen. En eksplosjon slynger ut en dødelig skur av metallsplinter mot soldatene.

Hendelsen er beskrevet i en rapport fra FN, og det er første gang organisasjonen kan rapportere om droner sendt ut i krigen for å drepe uten at en menneskelig operatør har styrt angrepet hele veien med satellittforbindelse og styrespak.

«Konvoier og styrker på retrett ble senere angrepet av dødelige autonome våpensystemer. De var programmert til å angripe uten bruk av datasamband mellom operatøren og våpenet», lyder beskrivelsen av det ubemannede droneangrepet i rapporten fra FN om hendelsen i Libya i 2020.

Droneangrepet var en del av operasjon Fredsstorm, som libyske regjeringsstyrker satte i verk for å angripe styrker med forbindelse til krigsherren Khalifa Haftar, i området rundt hovedstaden Tripoli.

«De var programmert til å angripe uten bruk av datasamband mellom operatøren og våpenet.» FN-rapport

Rapporten beskriver blant annet dødsdronen STM Kargu-2, som ble brukt under angrepet.

Angrepet kan være et skremmende forvarsel om en ny tidsalder innen krigføring, der beslutningen om noen skal dø eller ikke, ikke lenger er overlatt til menneske og moral, men en datamaskin.

Drone bærer sprengladning

FN-rapporten sier ikke direkte om dronene lyktes med å drepe mennesker, men hendelsen er et klart signal om at kunstig intelligens er på vei til å bli en integrert del av krigføring over hele kloden.

Et nærmere blikk på dødsdronen STM Kargu-2 viser at den ikke skiller seg mye fra tradisjonelle droner.

Den er batteridrevet og kan fly i 30 minutter. Den er 60 centimeter lang og utstyrt med fire rotorer og et kamera med 10 x optisk zoom som gjør at en operatør på land kan se med dronens «øyne» under flyvningen.

Men her stopper likhetene.

Den er bygd for å ofre seg selv for å ta menneskeliv – på samme måte som de japanske kamikazeflyverne under annen verdenskrig.

Med seg kan dronen bære en sprengladning på opptil 1,3 kilo – nok til å drepe en gruppe mennesker eller uskadeliggjøre en lastebil.

Den bruker kunstig intelligens til å analysere bilder fra kameraet, og når målet på bakken er utpekt med hjelp fra operatøren, kan dronen på egen hånd avslutte angrepet – selv om dronen ikke lenger har radiokontakt med operatøren. FN-rapporten handlet nettopp om en slik manøver.

Når dronen er innen en bestemt avstand til fienden, låser den seg fast på målet, stuper ned i opptil 70 km/t og detonerer sprengladningen i en høyde over målet angitt av operatøren.

Dræberdrone letter
© STM

Dødsdrone arbeider på egen hånd

Med kameraer og kunstig intelligens lokaliserer, jager og dreper dronen Kargu-2: Den ofrer seg selv når den detonerer sprengladningen sin.

Drone letter fra plæne
© STM, Shutterstock & Ken Ikeda Madsen

1. Dronen letter med bombe

Når dronen letter fra bakken, er den utstyrt med fire rotorer, kamera, infrarødt kamera til nattsyn og kunstig intelligens til å gjenkjenne mål. Med seg har den et sprenglegeme på opptil 1,3 kilo.

Drone analyserer og finder sit mål
© STM, Shutterstock & Ken Ikeda Madsen

2. Målet blir utpekt

En menneskelig operatør kan se video fra dronens kamera. Batteriet kan holde dronen i lufta i opptil 30 minutter. Operatøren kan kommunisere med den over avstander på opptil ti kilometer. Den kan angripe på egen hånd uten radiokontakt.

Drone styrtdykker og detonerer
© STM, Shutterstock & Ken Ikeda Madsen

3. Stuper mot fienden

Med målet utpekt stuper dronen og detonerer en sprengladning like ved målet. Sprengladningen inneholder metallsplinter som kan såre og drepe mennesker innen en radius på flere meter fra målet.

Høsten 2020 brukte Aserbajdsjans hær en lignende drone under den 44 dager lange krigen med nabolandet Armenia om den konfliktrammede enklaven Nagorno-Karabakh.

Dronen er utviklet i Israel, heter IAI Harop og er, akkurat som STM Kargu-2, en kamikazedrone med et sprenglegeme. Men IAI Harop kan bære opptil 16 kilo og er dermed enda kraftigere enn den tyrkiske varianten.

IAI Harop er lagd for målrettet utslettelse av fiendtlige radaranlegg og kan gjennomføre oppdraget selv uten fjernstyring etter at en operatør har pekt ut målet via kamera.

Det kalles skyt og glem på militærspråk.

Organisasjonen CSIS (Center for Strategic And International Studies) anslår i en analyse at Aserbajdsjan har omkring femti IAI Harop-droner som sendes ut fra militærlastebiler.

Sensorer gir ører og øyne

Militærdroner har blitt brukt i mange år av blant annet USA til for eksempel rekognosering og angrep, men hittil har de blitt fjernstyrt av mennesker under angrep.

Nå frykter organisasjoner som Campaign to Stop Killer Robots, som blant annet ledes av Human Rights Watch og Amnesty, at land som USA, Russland og Kina holder på å innlede en ny kald krig der våpenkappløpet ikke handler om å utvikle de mest ødeleggende atomvåpnene, men de mest intelligente drapsmaskinene.

I løpet av noen tiår har kunstig intelligens gått fra å være en fjern framtidsvisjon til en veldig konkret del av hverdagen vår – allerede nå overlater vi avgjørelser til mobiltelefonen, kjøleskapet eller en selvkjørende bil. Og forslag på Netflix eller HBO ar basert på det vi tidligere har vist interesse for.

Programmene har blitt så avanserte at de kan regne ut hva den beste beslutningen er – for eksempel det beste trekket i sjakk.

Programmet i dronen har selv lært av bilder og videoklipp som det har blitt fôret med. Dette kalles maskinlæring.

Informasjon kan også stamme fra lasersensorer som sender ut enkeltstråler av laserlys eller belyser omgivelsene i 360 grader med lidar.

Det reflekterte lyset danner en kompleks sky av datapunkter som utgjør en digital 3D-versjon av omgivelsene.

Informasjonen kan også komme fra radarer eller lydsensorer som måler lyd på ulike målepunkter og bruker målingene til å retningsbestemme et mål.

Dataene blir analysert av kunstig intelligens som kan gjenkjenne gjenstander som kjøretøyer eller kjennetegn som kroppsform og klær på bilder.

Kunstig intelligens kommunikerer på slagmarken
© STM, U.S. Air Force, Shutterstock & Ken Ikeda Madsen

Kunstig intelligens angriper fra alle kanter

Framtidens kriger blir ført med kunstig intelligens og roboter som arbeider ved siden av menneskelige soldater på land, til sjøs og i luften. Allerede i dag kan enheter kommunisere – for eksempel for å lokalisere en fiende.

Robotstridsvogner angriper

En gruppe ubemannede og selvkjørende stridsvogner følger gruppelederen via GPS. Før slaget begynner, får kjøretøyene GPS-koordinater til målene de skal åpne ild mot.

Førerløse skip angriper fra havet

Fregatter på havet blir satt inn for å gi ildstøtte til styrker på land. Et ubemannet rekognoseringsskip oppdager en fiendtlig ubåt som truer fregattene, og varsler flåtekommandoen via satellittkommunikasjon.

Dronesvermer angriper i flokk

Fra luften blir en sverm av flere hundre kamikazedroner sendt ut. Dronene kan angripe enkeltvis eller samlet. De navigerer med en kombinasjon av sensorer og kunstig intelligens.

Når en avansert intelligens kombineres med et fintfølende sanseapparat i en drone, er resultatet skremmende effektivt.

Samarbeid kjører overalt

Sensorer og datamaskiner gir helt nye muligheter til å produsere ubemannede krigsroboter som ikke bare inntar luftrommet, men også opererer på land og til havs.

Det amerikanske forsvarets forskningsenhet DARPA har utviklet det autonome krigsskipet Sea Hunter, som bruker radar og sporingssystemer for å navigere på egen hånd. Skipets primære oppgave er å oppdage fiendtlige ubåter på lang avstand.

Det skjer med ulike typer sonar som arbeider ved ulike lydfrekvenser, og et magnetometer som kan registrere magnetfelt som sendes ut av elektriske apparater og andre maskiner.

Med sensorene kan Sea Hunter oppdage og senere klassifisere en fiendtlig ubåt i havet, noe som er ekstra nyttig mot ubåter med dieselelektrisk framdrift, siden de er svært stillegående.

Seahunter sejler ubemandet

Sea Hunter seiler ubemannet og kommuniserer via satellitter og andre militære enheter. Framtidige versjoner blir kanskje utstyrt med våpen.

© DARPA

Det 40 meter lange trimaranskipet er ikke utstyrt med våpensystemer, men det kan ikke utelukkes at Sea Hunter får det en gang i framtiden.

I 2016 tilbakela skipet reisen fra San Diego på den amerikanske vestkysten til Pearl Harbor på Hawaii og tilbake igjen helt uten menneskelig inngripen. Sea Hunter kan seile ubemannet på oppdrag som varer opptil 90 dager.

Skipet får følge av etterfølgeren Sea Hunter II og enda et autonomt skip som kalles Sea Hawk.

Tanken er at de helt av seg selv skal kunne utføre militære operasjoner og inngå i samarbeid med konvensjonelle krigsskip.

Russerne er på sin side i gang med å gjøre stridsvogner helt eller delvis autonome.

Den kompakte stridsvognen med navnet Plattform-M kan altså selv rette våpensystemene sine – den har både en Kalasjnikov og fire granatkastere – mot målet ved å bruke optiske sensorer og radar. Kalasjnikoven er ellers kjent som et håndvåpen.

Selvkørende tank affyrer våben

Plattform-M er en selvkjørende stridsvogn med maskingeværer og raketter. Den ble første gang vist fram under en militærparade i Kaliningrad i 2015.

© Lex Kitaev

Ubemannede kjøretøyer er også i katalogen til Milrem Robotics fra Estland, som i 2021 lanserte den selvkjørende stridsvognen Type-X Robotic Combat Vehicle, som kan utstyres med 50-mm-artilleri.

Stridsvognen kan instrueres til å følge etter bemannede militærkjøretøyer.

Dronesvermer tenker selv

Selv om det fortsatt ikke finnes dødsroboter som i Terminator-filmene, som uten hjelp fra mennesker kan navigere, peke ut og drepe fienden, frykter flere eksperter at utviklingen går den veien.

En av de nye teknologiene som gir kritikerne dårlig nattesøvn, er såkalte dronesvermer.

Dette er betegnelsen for militærdroner som ikke angriper hver for seg, men i lynraske svermer med flere dusin eller hundrevis av droner med samme mål.

Under en militærparade i begynnelsen av 2021 viste det indiske forsvaret fram en sverm på 75 droner som utførte kamikazeangrep på flere ulike øvelsesmål, blant annet stridsvogner, radaranlegg og drivstofflagre.

Ifølge indiske medier har hæren i landet planer om å kunne utføre angrep med opptil tusen mindre droner som sendes ut fra en større ubemannet drone og kan slå til opptil fem mil inne i fiendtlig territorium.

Tank ved siden af soldat

Milrem Robotics har utviklet stridsvognen Type-X, som skal levere våpenstøtte når ingen av de større stridsvognene er i nærheten.

© Milrem Robotics

Dronene i svermene kommuniserer med hverandre fortløpende for å danne de riktige formasjonene, og de manøvrerer så raskt at det eneste praktiske forsvaret kan vise seg å være en annen dronesverm.

Det amerikanske forsvaret har lignende planer om dronesvermer og er samtidig i gang med å utvikle et antidronevåpen basert på høyeffektmikrobølger som skal kunne uskadeliggjøre fiendtlige dronesvermer.

Teknologien lammer dronenes elektronikk og datamaskiner med fokuserte stråler av elektromagnetisk energi.

FN-rapporten fra Libya gir ikke noe klart svar på hva operatørene bak dronen visste og ikke visste da dronen handlet på egen hånd.

Teknologien gir oss et etisk dilemma. Etisk sett er det lettere å forby biologiske eller kjemiske våpen, men det er mer komplekst med droner: Bør de forbys helt eller være tillatt så lenge mennesker styrer dem?

Og hvordan er det mulig å se forskjell på og senere bevise om mennesker beordrer en drone til å angripe, eller om dronen handler selv?

VIDEO: Se STM-Kargu-2 angripe fra luften: