Disse våpnene avgjør Ukrainas skjebne

Overlydsraketter og toppmoderne stridsvogner mot panservernraketter, droner og molotovcocktailer – slik ser virkeligheten ut i Ukraina under den russiske invasjonen.

Overlydsraketter og toppmoderne stridsvogner mot panservernraketter, droner og molotovcocktailer – slik ser virkeligheten ut i Ukraina under den russiske invasjonen.

Flickr / The U.S. Army

Mens det blir stadig flere russiske soldater i Ukraina, styrkes landets forsvar av sivile og av våpenleveranser fra vestlige allierte.

Kalasjnikover og snikskyttergeværer er standardutstyr i både den ukrainske og russiske hæren, men Russland har et fryktet luftvåpen, mens sivile ukrainere lager molotovcocktailer på kjøkkenet.

Vi har satt sammen en liste over noen av de mest sentrale våpnene i krigen mellom Russland og Ukraina.

Russlands våpenarsenal

TOS-1-rakettutskyteren bygget over en T-72-tank har vært brukt av den russiske hæren i en årrekke og kan blant annet avfyre de fryktede vakuum-bombene.

© Wikimedia / Vitaliy Ragulin

Vakuumbomben

Dette er Russlands mest fryktede våpen etter atombomben. Det kalles også en termobarisk bombe eller FAE-bombe (Fuel-Air Explosive).

Vakuumbomben består av to sprengladninger.

Den første åpner en beholder og sprer en stor sky av eksplosivt materiale ut i luften – vanligvis høyeksplosivt drivstoff som væske eller pulver.

Siden skyen består av fine partikler eller væske, kan den på et øyeblikk trenge inn i bygninger og rundt forsvarsverker – gjennom alt som ikke er hermetisk forseglet.

Oksygenet i luften kommer i kontakt med drivstoffet, og det gir et langt høyere energiinnhold per masseenhet.

Den andre sprengladningen i våpenet setter fyr på skyen og skaper en enorm ildkule og en veldig kraftig trykkbølge som gir enorme ødeleggelser innen en radius på 1,5 kilometer – blant annet gjør varmeutviklingen at mennesker fordamper på stedet.

Vakuumbombene avfyres fra en TOS-1-rakettutskyter med plass til 24 raketter, og de kan treffe mål på opptil en mils avstand.

Høy mobilitet, en rekkevidde på 500 kilometer og en presisjon med bare 1–30 meters avvik gjør det hypersoniske Iskander-missilet til et fryktinngytende angrepsvåpen.

© Wikimedia / Vitaly V. Kuzmin

Iskander-missilet

9K720 Iskander er et mobilt, ballistisk kortdistansemissil med en fart på mellom 2100 og 2600 meter i sekundet (seks til sju ganger lydens hastighet) og en rekkevidde på femti mil.

Missilet kan utstyres med en lang rekke ulike sprenghoder, som for eksempel et termobarisk sprenghode, en elektromagnetisk pulsenhet til antiradarenheter eller atomsprenghoder.

Iskander-missilet avfyres fra en mobil rakettrampe, et stort lastebillignende kjøretøy som i dette tilfellet har plass til to missiler.

Siden det er et kvasiballistisk missil som derfor ikke beveger seg i en ensrettet bue, kan det være vanskelig å forutsi banen og skyte det ned. Dette skyldes at missilet er utstyrt med et selvstendig navigasjonssystem.

Satellitter styrer missilet mot målet, som det derfor kan treffe med stor presisjon.

Iskander-missilet har i ulike varianter vært i det russiske arsenalet siden 2006. Det er mobilt, svært kraftig og uhyre presist og brukes først og fremst til å uskadeliggjøre militære mål.

© Russian Army

T-90-stridsvogn

Et særtrekk ved T-90-stridsvognen er det ekstremt effektive såkalte Kontakt-5-ERA-panseret.

ERA (Explosive Reactive Armor) er en spesiell type panser som er effektivt mot antistridsvognmissiler. Panseret sitter på siden av stridsvognen og består av små firkantede pakker av sprengstoff presset sammen mellom metallfliser.

Når et missil treffer panseret, detonerer sprengstoffet og presser prosjektilet vekk fra stridsvognen og minimerer skaden.

I tillegg har T-90-vognen montert et såkalt Shtora-1-system som brukes til å forvirre antistridsvognmissiler ved å sende ut et infrarødt signal.

Til slutt har stridsvognen en 125 millimeter 2A46 glattboret kanon som kan avfyre ulike typer prosjektiler med en hastighet på mellom 760 og 950 meter i sekundet og en rekkevidde på opptil fem kilometer.

Ukrainas våpenarsenal

En amerikansk soldat avfyrer en Javelin anti-tankmissil under en øvelse i Ungarn i 2019. De tre baltiske landene, og andre land, har opp til og under den russiske invasjonen sendt tusenvis av disse til Ukraina.

© Flickr / The U.S. Army

Javelin antistridsvognmissiler

FGM-148 Javelin er et antistridsvognmissil som kan avfyres fra skulderen.

En av fordelene med Javelin-missilet er at når det avfyres, bruker missilet et infrarødt system til å låse seg fast på et mål.

Missilet skyves først ut av røret ved hjelp av en liten sprengladning, noe som gir litt avstand til soldaten før selve raketten antennes.

Raketten flyr opptil 150 meter opp i luften i en buet bane og har en rekkevidde på 2000 meter, slik at den kan treffe målet på oversiden, der stridsvogner og andre pansrede kjøretøyer vanligvis er svakere.

Raketten er utstyrt med et dobbelt sprenghode. Den første aktiverer stridsvognens ytre ERA-panser, mens det neste kan trenge gjennom grunnpanseret.

Javelin-raketten er ryggraden i det ukrainske forsvaret mot russernes overlegne antall stridsvogner og pansrede kjøretøyer.

© Wikimedia / U.S. Army

Stinger-missiler

FIM-92 Stinger er skulderavfyrte bakke-til-luft-raketter som er særlig velegnet til å skyte ned helikoptre.

Missilet er 1,52 meter langt og 77 millimeter i diameter. Det har en vekt på vel 15 kilo og en rekkevidde på 4800 meter. Missilet skytes ut ved hjelp av en liten motor før selve raketten antennes. Det kan nå en topphastighet på 750 meter i sekundet – to og en halv gang lydens hastighet.

Sprenghodet består av HTA-3-sprengstoff, som er en blanding av HMX, også kalt oktogen, trotyl (TNT) og aluminiumspulver. I tillegg er missilet utstyrt med passive infrarøde og ultrafiolette sensorer som leter etter den typen konsentrert varme som stammer fra for eksempel helikoptre og kampfly.

For å unngå nedskyting av egne fly er missilet også utstyrt med et såkalt IFF-identifikasjonssystem (Identification, Friend or Foe) der en transponder sender og svarer på kodede signaler.

Ukraina har – slik flere andre tidligere sovjetrepublikker – et antall tyrkisk-produserte Bayraktar TB2-droner.

© Wikimedia / armyinform.com.ua

Bayraktar TB2-droner

TB2 er en førerløs drone som kan holde seg i luften i opp til et døgn i en høyde av 7300 meter, og som ofte brukes til rekognosering og luftangrep.

Skroget er laget av karbonfiber, kevlar og komposittmaterialer, noe som gjør dronen lett og veldig manøvreringsdyktig. Den har en lengde på 6,5 meter, et vingespenn på 12 meter og en toppfart på hele 220 km/t.

I tillegg til å kunne fjernstyres fra bakken, kan dronen også programmeres til å navigere selv.

Standardutrustningen til dronen er en elektrooptisk og infrarød kameramodul, en laseravstandsmåler og en laserpeker. Dronen kan også bære opptil fire såkalte MAM-missiler med ulike typer laserstyrte sprenghoder som kan treffe mål i bevegelse.