Tønde til atomaffald

Farlig atomavfall hoper seg opp i sårbare lagre

På verdensbasis ligger det over 350 000 tonn høyradioaktivt avfall i midlertidige lagre. En stor del oppbevares i vannbassenger som risikerer å lekke radioaktive stoffer til grunnvannet. Bare Finland og Sverige har funnet en varig løsning på avfallsproblemet.

På verdensbasis ligger det over 350 000 tonn høyradioaktivt avfall i midlertidige lagre. En stor del oppbevares i vannbassenger som risikerer å lekke radioaktive stoffer til grunnvannet. Bare Finland og Sverige har funnet en varig løsning på avfallsproblemet.

Shutterstock

I sytti år har høyradioaktivt avfall fra verdens atomkraftverk fått lov å hope seg opp uten at noen har visst hva som skulle skje med det.

Omkring sytti prosent av avfallet ligger i vannbassenger ved kraftverkene, og det har allerede vist seg å være en uholdbar løsning. Ved Hanford i USA har bassengene for eksempel lekket radioaktive stoffer til grunnvannet.

En tryggere form for mellomlagring er å oppbevare de brukte brenselsstavene i stålcontainere som settes inn i betongbeholdere. Tretti prosent av verdens høyradioaktive avfall lagres på denne måten. Metoden brukes i blant annet Canada, USA, Tyskland, Litauen, Ukraina og Nederland.

Graf over mængden af atomaffald

360 000 tonn brukt reaktorbrensel oppbevares i dag i midlertidige lagre. Mengden atomavfall vokser med om lag 11 300 tonn i året.

© Shutterstock

Allerede for tiår siden vedgikk Det internasjonale atomenergibyrået at trygg sluttdeponering av høyradioaktive brukte brenselsstaver er en hastesak.

Høyradioaktivt avfall skal plasseres i sluttdeponier som kan sikres mot utslipp i hundre tusen år. Flere land har undersøkt mulighetene for å begrave avfallet dypt under bakken, men så langt har alle konkrete prosjekter i for eksempel Frankrike, Storbritannia, USA og Tyskland strandet på grunn av lokal motstand.

Bare i Finland og Sverige har det lyktes å finne en permanent løsning på avfallsproblemet. I Finland vil en atomkirkegård bli tatt i i bruk 2024 eller 2025, mens Sverige skal ha et sluttdeponi klart på 2030-tallet.

1. Vannbassenger er risikable

Vandbassiner til udtjente brændselsstave
© Guillaume Souvant/AFP/Ritzau Scanpix

Metode: Utrangerte brenselsstaver plasseres i bassenger. Pumper leder kaldt vann gjennom bassengene for å holde temperaturen nede på 40 grader.

Fordeler: Vannet beskytter mot stråling, og lagringen er billig. Etter 40 år har strålingen falt til en tusendel, noe som gjør sluttdeponering lettere.

Ulemper: Bassengene er sårbare overfor naturkatastrofer, terror og krig. Ved atomulykken i Fukushima i Japan i 2011 sviktet strømforsyningen til pumpene slik at vannet kokte vekk. Også ved Tsjernobyl i Ukraina gikk strømmen da russiske tropper okkuperte stedet i 2022. Eksplosjoner ved kraftverket kunne i verste fall ha sendt en sky av radioaktivitet ut over Europa, men heldigvis var strømmen raskt tilbake.

Tidshorisont: tiår.

2. Betongtønner gir en tenkepause

Betontønder til stålcontainere
© Rob Huibers/Rhu00436nth/Ritzau Scanpix

Metode: Etter kjøling i et vannbasseng i et tiår legges avfallet i stålcontainere som så legges i betongbeholdere. Metoden brukes for eksempel av det nederlandske selskapet COVRA, som også oppbevarer museumsgjenstander i deponiet.

Fordeler: Containerne krever ikke samme grad av overvåking som vannbassenger, og deponiet er godt sikret mot krigs- og terrorhandlinger. Dessuten gir metoden en tenkepause før den endelige deponeringen. I denne perioden blir det kanskje utviklet nye typer reaktorer som kan utnytte atomavfallet, eller andre nye teknologi som kan redusere mengden av de radioaktive stoffene.

Ulemper: Containerne er en dyr løsning sammenlignet med vannbassenger.

Tidshorisont: hundre år.

3. Saltdiapirer kan være en løsning

Salthorste i undergrunden
© Kay Nietfeld/Picture Alliance/Ritzau Scanpix

Metode: Avfallet kan sluttdeponeres i bestemte saltformasjoner, såkalte saltdiapirer, under bakken. Tyskland hadde i flere tiår planer om et sluttdeponi på 840 meters dybde i Gorleben, men ga opp prosjektet i 2021. Landet undersøker nå forholdene i seksti andre saltdiapirer.

Fordeler: Lagringen er enkel, og deponering på mange hundre meters dybde gir en god sikring mot krig og terror.

Ulemper: Som i tilfellet med Gorleben kan saltdiapiren bli utsatt for svake jordskjelv. Dessuten var beliggenheten uheldig siden den store elven Elben renner rett over stedet, samt at bergartene over saltet kan være utette. På grunn av den ensidige oppmerksomheten om Gorleben er potensialet for deponier i saltdiapirer fortsatt uklart.

Tidshorisont: hundre tusen år.

4. Steingrunn er langtidsholdbar

Klippegrund til opbevaring
© Posiva

Metode: Det brukte atombrenselet legges i kobbercontainere som deretter legges i hull fôret med leire en halv kilometer nede i grunnfjellet. Til slutt fylles alle tunnelene med leire. Finnene er klare til å begynne deponeringen i Onkalo i 2024, mens Sveriges sluttdeponi i Forsmark blir klart på 2030-tallet.

Fordeler: Det skandinaviske grunnfjellet av granitt og gneis er 1,8 milliarder år gammelt og stabilt, så avfallet blir der det er.

Ulemper: Vann er den eneste trusselen. Selv dypt nede i grunnfjellet vil vann sive ned til deponiet gjennom små sprekker. Leirelaget rundt containerne vil imidlertid holde vannet ute, og fjellet over vil fungere som en ekstra barriere.

Tidshorisont: hundre tusen år.

Finland får den første atomkirkegården

Slutdepotet i Finland
© Posiva

I 2024 blir verdens første atomkirkegård klar til å ta imot høyradioaktivt avfall. Sluttdeponiet ligger 430 meter nede i det finske grunnfjellet. I løpet av de neste hundre årene skal kirkegården bygges ut etter behov før den blir stengt av for evig og alltid. Les hvordan her.