Shutterstock

Ny chip setter fartsrekord på nettet

Koronakrisen har vist at det er behov for mye større båndbredde på internett. Med nye optiske databrikker kan vi oppnå den i det eksisterende lysledernettet.

En forskergruppe fra tre australske universiteter har satt rekord i dataoverføring gjennom en optisk kabel. Eksperimentet viser hvor raskt internett kan bli med den infrastrukturen av lyslederkabler som allerede er i bruk de fleste stedene.

Lysledere overfører store mengder data i form av pulser av infrarødt lys fra opptil 80 lasere med hver sin bølgelengde. Hvis hastigheten skal økes, er det nødvendig med flere kanaler som kan transmittere hver sine signaler parallelt uten å forstyrre hverandre.

I forsøket brukte forskerne en enkelt optisk databrikke til å skape flere hundre kanaler.

En optisk databrikke kan sende mer informasjon gjennom en lysleder enn 80 lasere. Det viser et nytt forsøk der forskere nådde en datahastighet på 44,2 terabit/sekund.

© Monash University

Databrikken fungerer ved hjelp av den såkalte micro-comb-teknologien, som deler opp det infrarøde lysspektrumet i en regnbue av kanaler som hver og en virker som en laser.

I eksperimentet sendte forskerne 44,2 terabit per sekund gjennom en lysleder de hadde trukket fra Monash University til universitetet RMIT, en strekning på 76,6 kilometer. Hastigheten var dermed om lag 250 000 ganger høyere enn verdens raskeste kommersielle internetthastighet, som finnes i Singapore.

Koronakrisen har vist behovet

Koronakrisen har lagt hardt press på kapasiteten i lysledernettet, fordi så mange mennesker har blitt tvunget til å arbeide hjemmefra.

Den store trafikken har blant annet gjort at streamingleverandører som Netflix i Europa i en periode har kjørt med nedsatt oppløsning, slik at nettet kunne tåle belastningen.

1000 spillefilmer i HD-kvalitet – så mye data kan den optiske databrikken sende gjennom en lyslederfiber på under et sekund.

Det problemet kan vi unngå når de optiske micro-comb-brikkene blir vanlige, mener forskerne.

De forventer at teknologien i første omgang vil bli brukt til å sørge for ultrarask, direkte kommunikasjon mellom store datasentre som for eksempel forskningsinstitusjoner – og at det vil gå opptil fem år før vanlige internettbrukere får glede av den.