Myte 1: «Google gjør deg dummere»
IT-journalisten Nicholas Carr ble i 2008 verdensberømt for artikkelen «Gjør Google oss dumme?», og mange har senere stilt samme spørsmål.
Men vi kan ikke konkludere med at Google gjør oss dummere. Nettsøkning kan virke helt motsatt, viser forskning.
Forskere fra Columbia University mener at nettet virker som en ekstern hukommelse. Forskerne har undersøkt om folk husker informasjon når de har nettet tilgjengelig.
Forsøkspersonene husket først og fremst hvor de kunne finne informasjon, snarere enn selve innholdet. Det skyldes blant annet at hjernen ikke kan holde oversikt over mer enn tre til fem ting samtidig.
Tusenvis av fragmenter av informasjon, som vi kan finne på nettet, overbelaster arbeidsminnet, som bearbeider kunnskap, før den lagres i langtidsminnet.
Men hjernen lagrer ikke alle opplysningene. I stedet frigjør den «diskplassen» ved å la være å huske innholdet – og bare huske hvor informasjon ligger på nettet.
Fenomenet kalles også transaktiv hukommelse og opptrer for eksempel når personer i parforhold «deler» hukommelse, for eksempel når det gjelder kalender, budsjett og innkjøp.
Når vi deler hukommelse med nettet, som tar seg av lagring av store deler av den semantiske hukommelsen – den delen av langtidsminnet som rommer allmennkunnskap og fakta – frigjør vi til gjengjeld andre kognitive ressurser, viser en rekke studier.
Blant annet viser forsøk fra University of California at søk på internett aktiverer områder i hjernen som er knyttet til beslutningstagning og fornuft – områder som ikke lyser opp når vi for eksempel leser i en bok.
Nettet kan øke hjerneaktivitet
Forskere ved University of California har skannet hjernene til en gruppe forsøkspersoner. Til venstre ser vi hjerneaktivitet ved boklesning, til høyre ved nettsøk, som økte aktiviteten i områder i hjernen som blant annet er knyttet til fornuft og beslutninger.
Myten om nettsøk er: FEIL
Myte 2: «Du bør ikke la mobiltelefonen sitte i laderen»
I 2016 brøt flere eksemplarer av Samsung Galaxy Note 7 plutselig ut i brann. Episoden ga drivstoff til en velkjent myte: Telefonen går i stykker hvis du lar den sitte i laderen over natten. Men
frykten er ubegrunnet.
Årsaken til de brennende batteriene var at ruten mellom batteriets elektroder var forkortet på grunn av dårlige materialer. Derfor ble elektrolytten – væsken som leder ionene i batteriet – overopphetet og begynte å koke, slik at batteriet til slutt begynte å brenne.
Alle moderne smarttelefoner har et såkalt battery management system (BMS) integrert i batteriet som forhindrer slike ulykker. Når du lader opp telefonen, flytter litiumioner seg fra en katode til en anode.
Så vandrer de tilbake, noe som skyver elektroner rundt i et kretsløp, når du bruker telefonen. En brikke måler hele tiden spenningen i batteriet mens laderen er tilkoblet.
Når spenningen kommer opp på 4,2 volt, aktiveres en diode som virker som en enveisventil for elektrisitet. Det gjør at batteriet ikke blir overopphetet.
Dioder i batteriene kan også lukkes, slik at strøm ikke forlater batteriet mens det blir ladet opp.
Dioder virker som ventiler for strøm
Batteriet lades med litium-ioner
Batteriet lades opp ved at litiumioner (med positiv ladning) flyttes fra en katode til en anode. Elektroner (med negativ ladning) kan ikke passere membranen, så de passerer via et kretsløp til anoden.
Dioder stenger ned og senker spenningen
Mens batteriet lades opp, kan dioder stenge av, slik at det ikke forsvinner strøm ut av batteriet.
Dioder stenger ned strømmen
Når spenningen i batteriet er 4,2 volt, lukker diodene, slik at strøm nå ikke kan komme inn i batteriet.
Myten om ladere er: FEIL
Myte 3: «Smarttelefonen gir deg vond nakke»
Når du bøyer hodet for å sjekke mobilen, sliter det voldsomt på nakken. Fenomenet er døpt «mobilnakke» og kan føre til slitasje og dårlig kroppsholdning.
I en studie fra 2014 undersøkte den amerikanske kirurgen Kenneth Hansraj hvordan det belaster nakken når vi går mer og mer med nesen begravet i smarttelefonen.
Et hode veier omkring fem og et halvt kilo, men når du lener hodet forover eller bakover, blir belastningen på nakken og ryggsøylen økt.
Hvis du bøyer nakken bare 15 grader, gjør vektforskyvningen at hodet belaster ryggsøylen, musklene og senene med en kraft som svarer til 12 kilo.
Bøyd hode belaster ryggsøylen
Et hode veier i gjennomsnitt om lag 5,5 kilo. Men når du ser på mobilen, bøyer du vanligvis nakken 45 grader, og det forskyver vekten av hodet, slik at nakken blir belastet med en kraft som svarer til 22 kilo.
Når vi studerer skjermene med nakkene bøyd i en vinkel på 60 grader, belaster den unaturlige posisjonen av hodet ryggsøyle, muskler og sener med en kraft som svarer til over 27 kilo, altså omtrent fem ganger hodets vekt.
Mobilnakke er et utbredt problem. En studie fra Khon Kaen-universitetet i Thailand viser for eksempel at 32 prosent av 779 brukere av smarttelefoner ved universitetet opplevde nakkesmerter, 26 prosent skuldersmerter og 20 prosent smerter i den øverste delen av ryggen.
Myten om nakkeskader er: SANN
Myte 4: «Øynene dine kan ikke se Ultra HD»
En Ultra HD-skjerm har 8 294 400 piksler, rundt regnet fire ganger så mange som en HD-skjerm. Jo flere piksler, jo skarpere framstår bildet.
Øyet har en oppløsning som er om lag 72 ganger høyere enn en Ultra HD-skjerm, men det er likevel umulig å se den høye oppløsningen på skjermen hvis man ikke sitter veldig nærme.
Det skyldes at øyets evne til å skille to punkter fra hverandre er avhengig av avstanden til det vi ser på.
Øyets oppløsning er som et kamera med 576 megapiksler. Du ser ved hjelp av synsceller som kalles tapper, som er konsentrert i fovea bak i øyet.
Øyet kan bare skille to punkter fra hverandre hvis de er skilt av en vinkel på minimum 1/60 av en grad.
Personer med normal synsstyrke kan skille objekter skilt med 0,3 millimeter fra 1 meter. For å skille Ultra HD fra HD, må vi sitte mindre enn 3 meter fra den.
Øyet kan bare skille to punkter fra hverandre hvis de er skilt av en sekstiendedel av en grad.
Det betyr for eksempel at du i teorien kan skille mellom en HD-skjerm og en Ultra HD-skjerm hvis du sitter med en avstand på tre meter.
Hvis du sitter lenger unna, har ikke øyet noen mulighet til å fange opp forskjellen i detaljrikdom.
Myten om Ultra-HD er: DELVIS SANN
Myte 5: «Sosiale medier gir samme kick som narkotika»
Når vi sjekker sosiale medier, følger vi vaner som hjernen vår har bygget opp. Vanehandlinger får hjernen til å skille ut tre signalstoffer.
Stoffet noradrenalin fokuserer tankene våre på vanen. Serotonin aktiverer selve den følelsen vanen gir oss. Dopamin styrker assosiasjonen våre mellom bestemte vanehandlinger og det velbehaget de gir oss – belønningen for å utføre vanen.
Over tid vil hjernen produsere mer dopamin ved selve vanehandlingen – altså før vi vet om vi får den belønningen vi pleier å få. Til gjengjeld faller dopaminproduksjonen hvis den forventede belønningen uteblir.
Dopaminets tre veier
nytelse blir påvirket av dopamin
Veien fører til nedre striatum og påvirker nytelse og belønning.
Sanser spiller sammen med dopamin
Denne veien leder til øvre striatum og påvirker bevegelse og sansing.
Dopamin påvirker, hvordan vi lærer
Ruten går til pannelappen og påvirker motivasjon og læring.
Likes på sosiale medier kan utløse dopamin i hjernen, akkurat som kokainens oppkvikkende effekt kan gjøre det, og begge deler tilskynder oss til å bygge opp vaner – å sjekke sosiale medier eller ta kokain.
Belønninger gjør at det produseres dopamin i hjernen
Uventet belønning skaper glede
Hvis du opplever en større belønning enn forventet, eller hvis belønningen er helt uventet – for eksempel et overraskende stort antall likes til et oppslag på Instagram – frigis store mengder dopamin.
Forventninger overtar styringen
Med tiden forventer du bestemte belønninger for bestemte handlinger, og dopamin utløses ikke lenger av selve belønningen, men forventningen til den, for eksempel når du åpner Facebook.
Manglende belønning fører til en nedtur
Får vi ikke den belønningen vi forventer – for eksempel likes når vi åpner en app der vi er vant til å få det – faller dopaminproduksjonen drastisk. Det signaliserer at vi bør revurdere om en vane er ønskelig.
Myten om sosiale medier er: SANN