Australia går tom for vann

Mens du leser disse linjene, drypper de siste dråpene ut av kranene i den australske byen Warwick. Byen er slett ikke alene, men heldigvis kan kreative løsninger dempe vannkrisen.

Mens du leser disse linjene, drypper de siste dråpene ut av kranene i den australske byen Warwick. Byen er slett ikke alene, men heldigvis kan kreative løsninger dempe vannkrisen.

Shutterstock

Day Zero. Navnet kan lede tankene i retning av en av Hollywoods katastrofefilmer, men i australske byer som Armidale, Dubbo og Stanthorpe beskriver det en virkelighet i den ekstreme tørkens tegn.

Her klinger uttrykket særlig illevarslende i innbyggernes ører, for det er en betegnelse på den dagen da myndighetene etter flere år med alvorlig tørke må stenge av vannforsyningen helt.

For en rekke byer i Australia er denne dagen bare noen få måneder unna.

Og vannproblemene begrenser seg ikke bare til Australia. Klimaendringer skaper tørke som rammer store områder og varer i flere år. Samtidig stiger vannforbruk.

Dette har satt en tredjedel av klodens grunnvannsdepoter under press og skapt en verdensomspennende vannkrise.

I tillegg til Australia er blant annet Sør-Afrika og India rammet, og ifølge FN lever over fire milliarder mennesker i områder med vannmangel minst en måned i året.

Stigende folketall, mer urbanisering og varmere klima vil gjøre problemet mer alvorlig i de kommende tiårene.

Forskerne har det derfor travelt med å utvikle ny teknologi som kan trylle rent drikkevann ut av verdens slunkne vannkraner.

Tørkerammede skyter kenguruer

Knusktørre elveleier og demninger med lite vann i reservoarene har blitt normen mange steder i Australia.

I landets mest folkerike delstat, New South Wales, var januar 2017 til august 2019 de tørreste 32 måneder som noensinne er målt.

© MICK TSIKAS/Ritzau Scanpix

Situasjonen er så alvorlig at bønder i det tørkerammede området i 2018 fikk lov til å skyte flere kenguruer enn vanlig.

Årsaken er at kenguruene, som det finnes omkring 45 millioner av i Australia, på grunn av tørken beveger seg inn på landbruksområder på leting etter vann og mat.

I august 2019 meldte myndighetene dessuten ut at de var villige til å bruke ti millioner australske dollar på å redde fisk som sto i fare for å bli helt utslettet.

© DAVID GRAY/Ritzau Scanpix

«Dette er den verste tørken siden vi har begynt å registrere data. De to siste årene har vi slått flere rekorder. Men dette er ikke rekorder vi ønsker å slå», sier ordføreren i regionen Southern Downs i New South Wales, Tracy Dobie.

I september 2019 innførte Southern Downs en såkalt kritisk vanngrense på maksimalt 100 liter vann per person om dagen.

Selv om innbyggerne overholder restriksjonene, forventes det likevel at byer som Stanthorpe og Warwick vil gå tom for vann i løpet av de første månedene av 2020. I så fall må vannet fraktes inn med lastebiler.

Når du ser blå himmel, tørr jord og død vegetasjon, er det vanskelig å være positiv. Tracy Dobie, ordfører, Southern downs, Australien

En del av forklaringen på Dag Null er den globale oppvarmingen, som blant annet medfører høyere temperaturer og langvarige tørkeperioder i noen deler av verden.

Langvarig tørke setter grunnvannet under press, siden de underjordiske depotene blir den eneste kilden til ferskvann.

Grunnvannet blir etter hvert brukt opp på grunn av etterspørselen fra private hjem, fra landbruket og industrien. Studier viser at en tredjedel av de største grunnvannsmagasinene i verden blir tømt foruroligende raskt på grunn av flere ulike menneskelige aktiviteter.

Samtidig øker klimaendringer vannstanden i verdenshavene, noe som kan ødelegge drikkevannet i kystnære områder.

Her er det stor fare for at saltvannet pipler inn grunnvannsmagasiner og gjør vannet ubrukelig.

Utviklingen er dokumentert av Nasa-satellittene GRACE (Gravity Recovery and Climate Experiment). Fra 2002 til 2017 har satellittene holdt skarpt øye med verdens grunnvannsdepoter.

Romfartsorganisasjonen sendte i 2018 opp etterfølgeren GRACE- FO.

De nye satellittene kan måle mikrobølgene som avslører vannets bevegelser under bakken mer presist enn forgjengeren – og gir dermed et enda mer nøyaktig bilde av endringer i grunnvannet verden over.

En tredjedel av klodens grunnvannsdepoter er truet av klimaendringer og menneskelig overforbruk. Nå kartlegger Nasa-prosjektet GRACE-FO utviklingen i grunnvannet ned til minste detalj.

© Anders Bothmann & Nasa

Satellitter måler avstand med mikrobølger

GRACE-FO-prosjektet består av to satellitter som går i bane 220 kilometer fra hverandre og kommuniserer med mikrobølger. Hvis jorda var en perfekt kule, ville avstanden mellom dem være konstant.

© Anders Bothmann & Nasa

Jordas masse trekker i satellittene

Fjell, daler og vann gir små svingninger i tyngdepåvirkningen av satellittene. Svingningene måles med mikrobølgene og leses som endringer i avstanden mellom satellittene.

© Anders Bothmann & Nasa

Synkende vannivå gir svakere tyngdepåvirkning

Siden fjell veldig sjelden flytter seg, vil endringene i tyngdekraften over kort tid som regel skyldes vann som flytter seg – for eksempel grunnvannsmagasiner som fylles eller tømmes.

© Anders Bothmann & Nasa

Farger viser vannstand

En GPS bestemmer satellittenes posisjon ned til et par centimeters nøyaktighet. Dermed kan forskerne bygge opp et kart over grunnvannet. De røde fargene indikerer hvor grunnvannsnivået har falt – blant annet i Australia.

Vannsyndere henges ut

I Cape Town i Sør-Afrika klarte myndighetene med nød og neppe å unngå Dag Null i 2018.

Ifølge forskere fra Imperial College London og University of Cape Town skjedde det ved å redusere vanntrykket i rørene, innføre straffegebyrer på overforbruk og installere målere som automatisk stenger for vanntilførselen ved for høyt forbruk.

Samtidig innførte bystyret et kontroversielt tiltak – en hjemmeside som kalles Cape Town Water Map, der fargekoder viste hvilke boliger som levde opp til sparekravene og hvem som brukte for mye vann.

På sikt kan en mer varig del av løsningen på vannmangelen vise seg å ligge i verdenshavene, som dekker 71 prosent av jordas areal og rommer 97 prosent av alt vann.

I dag får land som Malta og Maldivene alt vannet fra havet takket være metoder til avsalting.

Denne teknologien krever imidlertid fortsatt altfor mye energi – som pumper ut CO2 i atmosfæren.

Dessuten skaper avsaltingen et avfallsprodukt i form av en konsentrert saltlake som er skadelig for havmiljøet hvis den bare helles tilbake i bølgene.

Også her arbeider forskerne med nye løsninger, slik at avsaltingsprosessen kan drives av fornybar energi som solceller eller bølgeenergi, mens saltlaken kan brukes i ulike former for industrielle prosesser i stedet for å bli sluppet ut i havet igjen.

Mangelen på vann kan på den måten forvandles fra en krise til en mulighet for vitenskapen som med nye teknologi vil hente ut drikkevann fra både havet, lufta og menneskelige etterlatenskaper.