Norden ble skapt i helvete

Jorden sprekker. En flere milliarder tonn tung fjellblokk dundrer hundrevis av meter ned i bakken og avslører et hav av kokende magma.

Mens magmaen stiger opp og fyller sprekken, får vulkanene i området voldsomme utbrudd.

Aske og glødende pimpstein fyller luften, mens reptiler og leddyr desperat flykter fra det glovarme infernoet – eller blir stekt levende.

For 285 millioner år siden var Norge, nærmere bestemt Oslo, et helvete på jord. Superkontinentet Pangea holdt på å bryte opp, og krefter dypt nede i jorden forsøkte å rive Norden fra hverandre.

Men vårt eldgamle grunnfjell nektet å gi slipp på det som i dag er 80 prosent av Norge.

Til slutt ga de platetektoniske kreftene opp forsøket på å dele Norden. Pangea brøt i stedet opp lenger vest og ga jorden sin nåværende kontinenter og ikke minst et nytt hav, Atlanterhavet.

Norden som vi kjenner det, var født.

Men faktisk begynner vår dramatiske historie mye tidligere. Nye studier viser nemlig at Nordens geologiske historie strekker seg over mesteparten av jordens levetid – og det har ikke gått stille for seg.

Norden ligger på et skjold

Først og fremst er det viktig å slå fast at Norden geologisk sett ikke er det samme som den kulturelle regionen som omfatter Norge, Sverige, Finland, Island og Danmark.

Island og Danmark ligger nemlig ikke på den stabile grunnen som bærer navnet det fennoskandiske grunnfjellsskjoldet.

Island ligger langt vest i Atlanterhavet og består av unge lavabergarter som fortsatt blir produsert av lava fra jordens indre.

Faktisk rir øya på den enorme midthavsryggen som oppsto da Pangea brøt opp og jordens krefter ikke klarte å rive Norge fra hverandre. I havryggen oppstår hele tiden ny havbunn, som skyver den europeiske og nordamerikanske kontinentalplaten lenger fra hverandre.

Danmarks tilknytning til det fennoskandiske skjoldet er litt mer ullen, for selv om det er grunnfjell under Danmark, ligger det så dypt at danskene bokstavelig talt er på gyngende grunn.

Mer om det senere.

For å forstå hvordan Norden ble til, og hvorfor det ser ut som det gjør i dag, har forskerne sett nærmere på avgjørende begivenheter i regionens historie.

Begivenheter som blant annet har skapt fjell så høye som Himalaya og en hardfør propp som har vandret kloden rundt i flere milliarder år.

Norge ble presset ti kilometer i været

Flere ganger i klodens historie har Norden blitt klemt, trykket og presset sammen. Og når det skjer, oppstår det fjellkjeder.

Det er en av måtene fjell kan oppstå på. Det skjer når to kontinenter kolliderer.

Kollisjonen presser steinen sammen slik at den både skyter opp som en fjellkjede og presses nedover som en kjøl under kontinentet – et fenomen som akkurat nå foregår mellom den indiske og den asiatiske kontinentalplaten – noe som er årsaken til at Himalayafjellene skyter i været.

Analyser viser at det fennoskandiske skjoldet har vært gjennom slike fjellkjededannelser minst seks ganger.

Den tidligste fjellkjeden reiste seg for 3,1 milliarder år siden, mens den siste fjelldannelsen fant sted for om lag 425 millioner år siden. Da støtte fortidskontinentene Baltica, inkludert Norden, sammen med Laurentia, som utgjør hoveddelen av Nord-Amerika.

Den enorme kollisjonen var bare en av mange som var med på å forme superkontinentet Pangea.

Kollisjonen presset de norske fjellene så voldsomt opp at de ble høyere enn Himalaya er i dag.

Sammenstøtet hadde også en annen effekt, som forklarer hvorfor mesteparten av Danmark skiller seg geologisk fra sine skandinaviske naboland.

De to kontinentenes kollisjon skapte nemlig en gigantisk, loddrett forskyvning i grunnfjellet, en såkalt forkastning, som løper fra sørøst mot nordvest, over Skåne i det sørlige Sverige og det nordligste av Jylland.

Der grunnfjellet ligger helt oppe ved jordoverflaten på den svenske siden av forkastningen og gir fast grunn under føttene, befinner det seg så langt som ti kilometer nede på den danske siden.

Det betyr at Danmark hviler på en ti kilometer tykk pakke av stein, grus, sand, leire og kalk.

I dag er forkastningen nesten inaktiv, men i lange perioder har den vært storleverandør av kraftige jordskjelv som har rystet Norden.

Sammenstøt ga kjernen evig liv

Da Norges Himalaya hadde reist seg, slet vind og vær ned fjellene igjen. Geologene kaller prosessen for erosjon, og den har altså i tidens løp filt omkring åtte kilometer av de norske fjellene.

Men det er bare i høyden Norden har blitt mindre.

Det fennoskandiske skjoldet har nemlig vokst i areal ved å samle opp vulkanske mikrokontinenter som nærmest har blitt sveiset fast på grunnfjellet.

Små og store kollisjoner har også hatt en annen effekt som forskerne først nylig har blitt klar over.

Sammenstøtene var nemlig med på å beskytte den opprinnelige kjernen av det fennoskandiske skjoldet, den såkalte kratonen.

Kratoner utgjør noen av de eldste delene av planeten. Enkelte steder er fjellet nesten 4,3 milliarder år gammelt, for eksempel nær Hudsonbukta i Canada.

Siden kratonene består av veldig lett jordskorpe, flyter de oppå det underliggende laget som kalles mantelen – som en propp eller et skip på vann.

I to studier fra 2019 og 2020 viste en gruppe forskere under ledelse av den indiske geofysikeren Jyotirmoy Paul gjennom datamodellering at kratonene vanligvis er både mye stivere og tykkere enn omgivelsene.

Og jo stivere og tykkere bitene av jordskorpen er, desto vanskeligere er det å presse dem ned i revnene der jordskorpen ødelegges, de såkalte subduksjonssonene.

Hver gang to landmasser støter sammen, blir begge kortere og tykkere. Og siden det fennoskandiske grunnfjellsskjoldet har gjennomgått minst seks store kollisjoner, har landmassene nådd en tykkelse på opptil 65 kilometer og har dermed blitt ekstremt levedyktige.

Akkurat når den tykke og seiglivede kratonen under Norden oppsto, har lenge vært et mysterium, men nå har russiske forskere funnet svaret.

Skandinavia var et tropeparadis

En forskergruppe ledet av geologen Tamara Bajanova undersøkte i 2020 små og ultrastabile krystaller av mineralet zirkon.

Krystallene stammet fra den russiske Kolahalvøya, som utgjør den østligste delen av Fennoskandia.

Bajanova daterte krystallene, og dermed Norden, til en alder på minst 3,73 milliarder år, noe som gjør dem til noen av de eldste bitene av jordskorpen.

Og ikke bare er grunnfjellsskjoldet vårt eldgammelt og seiglivet. Analyser viser også at det har reist jorden rundt og har vært del av stort sett samtlige superkontinenter geologene kjenner til.

Det vet forskerne takket være mikroskopiske magneter frosset fast i tid.

Magnetene består av mineralkorn som steg opp til overflaten fra jordens indre som magma. Enten kom kornene ut av en vulkan som lava, eller så størknet de til stein før de brøt jordoverflaten.

Mens magmaen størknet, trakk jordens magnetfelt i de magnetiske mineralkornene som rettet seg inn etter feltet. Og når steinen var helt størknet og kald, ble mineralenes magnetiske retning låst fast for all framtid.

Derfor kan geologene i dag lese av kornenes retning og analysere seg fram til hvor på kloden mineralet befant seg da det størknet. Og ved å datere steinen kan geologene faktisk si når det skjedde.

Konklusjonen er at Skandinavia en stor del av tiden har befunnet seg i det som i dag er Stillehavet, og i perioder har vært et tropeparadis som lå nær dagens Hawaii.

Alle posisjonene har underveis gitt interessante naboskap med andre seiglivede landmasser.

I forbindelse med superkontinentet Rodinia for 900 millioner år siden hørte så eksotiske reisemål som dagens Vest-Afrika, Kongo og Amazonas til våre nærmeste naboer.

Norden fortsetter uten oss

I dag er kontinentene langt fra hverandre, og landmassene har nesten aldri ligget så spredt. Det betyr at kontinentene i løpet av 50–100 millioner år igjen vil begynne å samle seg.

Den amerikanske geologen og paleogeografen Christopher Scotese mener at kontinentene vil samle seg i et nytt superkontinent som han har døpt Pangea Proxima, «det neste Pangea».

Afrika vil fortsette bevegelsen mot nord og få en ny fjellkjede som kalles Middelfjellene til å reise seg i Sentral-Europa. Sammenstøtet får kontinentet til å dreie med klokken slik at Norden beveger seg mot nordøst.

Australia driver også nordover og sluker alle de større øyene i Oseania, mens Grønland roterer opp nord for Nord-Amerika, som blir landfast med Asia.

En subduksjonssone vil åpne seg langs den amerikanske kysten og sluke Atlanterhavets havbunn. Åpningen av havet mellom Europa og Nord-Amerika spoles altså tilbake igjen.

Scotese anslår at kontinentene igjen vil være samlet om 250 millioner år, men denne gangen uten at Norden kommer i klemme.

Vårt lille grunnfjellsskjold vil nemlig ligge langt nord, dreid om lag 120 grader med klokken slik at kystene nå vender ut mot det verdensomspennende Stillehavet.

Hva som skjer etter dette, er usikkert.

Pangea Proxima blir neppe klodens siste superkontinent, så det eldgamle Norden vil antagelig igjen rive seg løs og legge ut på enda en reise over kloden.