Før en vulkan anses farlig, må det bo noen i nærheten som lavaen kan treffe. Mt. Erebus i Antarktis, som har hatt konstant utbrudd siden 1972, er derfor helt ufarlig. Men i tillegg kan en vulkan være farlig hvis den brisker seg med svært store og eksplosive utbrudd.
Årlig forekommer det cirka 50 utbrudd i landbaserte vulkaner. De aller fleste er av den basaltiske typen som sjelden skaper store problemer. For basaltisk magma renner jevnt og stabilt og sjelden raskere enn at man kan klare å løpe fra den. Topphastigheten på magmaen på Mauna Loa, Hawaii, er for eksempel målt til bare 16 km/t.
Andre utbrudd kan skje i vulkaner med rhyolittisk eller andesittisk magma. Disse magmatypene har et høyere silisiuminnhold enn den basaltiske magmaen, og det gir en seig og tyktflytende magma. Den kan sette seg som en propp i krateråpningen, og forsvinner først når trykket er blitt så høyt at vulkanen eksploderer.
Imidlertid er ikke magmaen det eneste som gjør en vulkan farlig. Pyroklaktiske skyer av glødende aske kan flytte seg lynraskt ned langs en fjellside etter en vulkansk eksplosjon. En slik sky utslettet alt liv i Pompeii i år 79.
Det kan også strømme farlige gasser ut av åpninger i vulkanen. Disse vulkanske gassene forårsaker tre prosent av alle vulkanrelaterte dødsfall. Endelig kan kraftig regn føre til at det utløses et ras av aske, kanskje like omfattende som det som i 1985 førte til 23 000 døde ved Nevado del Ruiz i Colombia.
Magmaen bestemmer vulkanens styrke
Vulkaner får utbrudd når det oppstår et overtrykk av magma i kammeret. De forskjellige magmatypene preger utbruddets forløp og faregrad.