Skyer og blå himmel

Skyer er nøkkelen til klodens klima

Skyer består av små vannmolekyler og kan opptre i et utall variasjoner – fra lette fjærformasjoner til kilometerhøye tårn. De brukes som varsler om godt eller dårlig vær, men har også stor innvirkning på de globale temperaturene.

Skyer består av små vannmolekyler og kan opptre i et utall variasjoner – fra lette fjærformasjoner til kilometerhøye tårn. De brukes som varsler om godt eller dårlig vær, men har også stor innvirkning på de globale temperaturene.

Shutterstock

Hvordan dannes skyer?

I gresk mytologi trodde man at skyer var nymfer som var skapt av himmelguden Zeus, og som forsynte jorda med regnvann. I dag vet vi bedre.

Skyer er synlige formasjoner av vanndamp eller iskrystaller, og de dannes når solens oppvarming av hav, sjøer, elver og isdekte områder skaper varm luft og vanndamp.

Når den varme luften med vanndamp stiger til værs, kjøles luften ned. Siden kald luft kan holde på mindre vann enn varm, fester de mikroskopiske vannmolekylene seg til såkalte kondensasjonskjerner – større partikler i luften som for eksempel støv, salt og aske – og forvandles til dråper.

Det er denne prosessen, fra vanndamp til vanndråper, som skaper skyer. Og blir vanndråpene tunge nok, faller vannet til slutt ut av skyen som nedbør.

På himmelen ser skyer lette og myke ut, men de er noen tunge krabater som kan inneholde flere millioner tonn vann.

Ulike typer skyer

Det finnes mer enn 100 ulike typer skyer, ifølge Den meteorologiske verdensorganisasjonen. Hver av disse inngår i en av de 10 hovedklassene – basert på sitt utseende og plassering på himmelen.

De 10 typene av skyer er

  • cumulusskyer
  • stratusskyer
  • stratocumulusskyer
  • altocumulusskyer
  • nimbostratusskyer
  • altostratusskyer
  • cirrusskyer
  • cirrocumulusskyer
  • cirrostratusskyer
  • cumulonimbusskyer

Lær mer om de ulike skyene under.

Cumulusskyer

Cumulusskyer
© Shutterstock
  • Plassering på himmelen: Om lag 2000 meter fra jordens overflate.

Cumulusskyer har en stor vertikal utstrekning og har vanligvis form som kupler med et overflate som kan minne om et blomkålhode. Et annet navn på denne skytypen er haugskyer.

Cumulusskyer kan imidlertid også ta form som små tårn.

Cumulusskyer oppstår på klare og solrike dager.

Innen cumulusskyer finnes disse undertypene:

  • cumulus humilis, som også kalles godværscumulus
  • cumulus mediocris
  • cumulus congestus
  • cumulus fractus

Stratusskyer

Stratusskyer
© PiccoloNamek
  • Plassering på himmelen: Om lag 2000 meter fra jordens overflate.

Stratusskyer er grålige og konturløse skyer som kan minne om tåke. Derfor kalles de også tåkeskyer.

Stratusskyer varierer mye i tykkelse – alt fra et par meter til opp mot 500 meter – og de forekommer ofte på overskyede dager.

Innen stratusskyer finnes disse undertypene:

  • stratus nebulosus
  • stratus fractus

Stratocumulusskyer

Stratocumulusskyer
© Shutterstock
  • Plassering på himmelen: Om lag 2000 meter fra jordens overflate.

Stratocumulusskyer er et bølgende dekke av ofte grålige skyer som bare nesten dekker himmelen.

Alt etter værforholdene kan stratocumulusskyer utvikle seg til cumulusskyer eller bli tykkere og gi lett regn.

Innen stratocumulusskyer finnes disse undertypene:

  • stratocumulus stratiformis
  • stratocumulus lenticularis
  • stratocumulus castellanus

Altocumulusskyer

Altocumulusskyer
© Shutterstock
  • Plassering på himmelen: Mellom 2000 og 6000 meter over jordens overflate.

Altocumulusskyer kalles også for lammeskyer siden de de ligner små ulldotter på himmelen. De er hvite eller grålige og kan minne om stratocumulusskyer. De individuelle skyformasjonene er imidlertid noe mindre enn stratokumulusskyene.

Altocumulusskyer forekommer ofte på varme og fuktige sommermorgener og kan være et tegn på tordenvær eller et værskifte mot lavere temperaturer.

Innen altocumulusskyer finnes disse undertypene:

  • altocumulus castellanus
  • altocumulus floccus
  • altocumulus lacunosus
  • altocumulus lenticularis
  • altocumulus stratiformis
  • altocumulus undulatus

Nimbostratusskyer

Nimbostratusskyer
© Shutterstock
  • Plassering på himmelen: Mellom 2000 og 6000 meter over jordens overflate.

Nimbostratusskyer er kjennetegnet ved et tungt, grått dekke som er tykt nok til å skjule solen. De gir vanligvis langvarig nedbør og kan best betegnes som ekte regnværsskyer.

Det finnes ikke noen undertyper innen nimbostratusskyer.

Altostratusskyer

Altostratusskyer
© Earth100
  • Plassering på himmelen: Mellom 2000 og 6000 meter over jordens overflate.

Altostratusskyer er et tynt, grålig dekke av skyer som dekker himmelen enten helt eller delvis. Det tynne skydekket betyr at man som oftest kan se solen som en tåkete, lysende skive.

Altostratusskyer dannes ofte hvis det er en varmfront på vei.

Det finnes ikke noen undertyper innen altostratusskyer.

Cirrusskyer

Cirrusskyer
© Shutterstock
  • Plassering på himmelen: Seks kilometer eller høyere over jordens overflate.

Cirrusskyer er fjæraktige skyer som også kan være tråd- eller trevleformede eller bestå av parallelle striper med oppoverbøyde spisser. De er hvite av utseende, men gjennomskinnelige.

Cirrusskyer oppstår som regel når det er fint vær, men kan være tegn på at en storm er på vei. Derfor var sjøfolk i gamle dager oppmerksomme på de tilsynelatende uskyldige skyene.

Innen cirrusskyer finnes disse undertypene:

  • Cirrus castellanus
  • Cirrus fibratus
  • Cirrus spissatus
  • Cirrus uncinus.

Cirrocumulusskyer

Cirrocumulusskyer
© Shutterstock
  • Plassering på himmelen: Seks kilometer eller høyere over jordens overflate.

Cirrocumulusskyer er små, hvite formasjoner som ofte opptrer i rekker. De kan minne om altocumulus og stratocumulus, men er mye mindre.

Cirrocumulusskyer opptrer mest om vinteren i kaldt, men klart vær.

Innen cirrokumulusskyer finnes disse undertypene:

  • cirrocumulus stratiformis
  • cirrocumulus lenticularis
  • cirrocumulus castellanus
  • cirrocumulus floccus

Cirrostratusskyer

Cirrostratusskyer
© Shutterstock
  • Plassering på himmelen: Seks kilometer eller høyere over jordens overflate.

Cirrostratusskyer er gjennomsiktige, hvite skyer som legger seg som et slør over himmelen. De kan minne om altostratusskyer, men dekket er tynnere, og derfor vil du som oftest kunne se en glorie rundt solen gjennom skydekket.

Cirrostratusskyer opptrer når det er store mengder vann i den øverste delen av atmosfæren.

Innen cirrostratusskyer finnes disse undertypene:

  • cirrostratus fibratus
  • cirrostratus nebulosus

Cumulonimbusskyer

Cumulonimbusskyer
© Shutterstock
  • Plassering på himmelen: 2000 meter til seks kilometer fra jordens overflate.

Cumulonimbusskyer, også kalt bygeskyer, er spesielle siden de opptrer både i det lave, det mellomliggende og det øverste luftlaget. De oppstår av cumulusskyer og ligner dem også i mønster. Cumulonimbusskyer er imidlertid mye større og er ofte flate øverst og mørke nederst.

Cumulonimbusskyer er forbundet med voldsomt vær, og alt etter årstiden kan de gi kraftig torden og store mengder regn, snø eller hagl.

Innen cumulonimbusskyer finnes disse undertypene:

  • cumulonimbus calvus
  • cumulonimbus capillatus
  • cumulonimbus incus

Ulike farger på skyer

Sollys gjør skyer hvite

Skyer får fargen sin fra sollys.

Hver vanndråpe og iskrystall som utgjør skyenes byggesteiner, bøyer av sollys slik at det brytes opp i ulike farger.

Ofte har vanndråpene og iskrystallene ulik størrelse, og fargene kastes derfor rundt på en slik måte at de blandes og kommer til å framstå hvite for det menneskelige øyet.

Hvite skyer

Sollysets farger blandes i skyenes vanndråper og iskrystaller, og derfor framstår skyene som hvite.

© Shutterstock

Når det trekker opp til regn, blir skyer som regel mørke siden de fylles med flere og større vanndråper som suger opp en stadig større del av lyset.

De store dråpene er samtidig tunge og vil derfor samle seg i bunnen av regnskyen. Det er forklaringen på at skyer kan være svært mørke nederst og lysere øverst.

Skyer kan også framstå i rødlige, regnbuefargede eller faktisk blålige nyanser.

De rødlige skyene ses ofte ved solnedgang eller soloppgang, når solen står lavt på himmelen.

Røde skyer ved solnedgang

Rødlige skyer ses ved solnedgang og solopgang.

© Shutterstock

Det betyr at sollyset må gå gjennom mer atmosfære, noe som sprer de fargene som har kort bølgelengde, og slipper gjennom dem som har lengre bølgelengde.

Siden rødt og oransje lys har lengre bølgelengde enn for eksempel grønt og blått, ender det med å dominere fargen på himmelen og skyene.

Regnbuefargede skyer, også kalt iriserende skyer, oppstår når sollys bøyes av i mikroskopiske og ensartede iskrystaller.

Det bryter fargene som en stor linse, og det er grunnen til at man under de rette betingelsene kan se alle regnbuens farger.

Regnbuefargede skyer

Tordenskyer danner ofte iskrystaller øverst, men det er bare noen ganger de oppstår i den rette størrelsen og kan skape regnbuefargede skyer.

© Shutterstock

Blålige skyer kan av og til ses ved daggry eller skumring, når solen er under horisonten og kaster lys oppover.

Denne typen skyer dannes veldig høyt oppe i atmosfæren, og det sollyset som treffer skyene og reflekteres tilbake på bakken, må derfor gjennom ozonlaget.

Ozonlaget absorberer rødt lys, men ikke det blå, og derfor får skyene en blå nyanse.

Natlysende skyer

Nattlysende skyer befinner seg 80 til 100 kilometer over bakken.

© Shutterstock

Hvordan påvirker skyer klimaet?

Skyer kjøler ned kloden

Lavtliggende og tette skyer spiller en viktig rolle i nedkjølingen av klodens atmosfære.

Plasseringen deres på himmelen betyr at de skjermer for solstråler, og sammen med andre hvite overflater på jorden, som for eksempel is og snø, reflekterer de om lag 30 prosent av sollyset tilbake i atmosfæren.

Refleksjonen skyldes den hvite fargen. Jo hvitere en overflate er, jo mer sollys sender den tilbake i atmosfæren.

Dette omtales som overflatens albedo. Ordet betyr rett og slett «hvithet» på latin.

Men det finnes også skyer som har den motsatte effekten.

Tynne og høytliggende skyer lar sollys passere og bremser også den varmestrålingen som blir sendt ut fra jordens overflate og er på vei ut i universet. Skyene får derfor en oppvarmende effekt.

Modifiserte skyer skal bremse den globale oppvarmingen

I rapporten «Reflecting Sunlight: Recommendations for Solar Geoengineering Research and Research Governance», som ble utgitt våren 2021, legger forskere fram 329 konkrete teknologier som alle skal øke den gjennomsnittlige albedoen til jorden og dermed bremse den globale oppvarmingen.

Et av tiltakene går under navnet «marine cloud brightening» (forkortet MCB) og går ut på å bleke lavtliggende skyer over bestemte regioner i verdenshavene for dermed å øke refleksjonsevnen.

Sentralt i forslaget er et datastyrt og vindkraftdrevet skip som pumper opp en ultratynn tåke av havsaltpartikler – aerosoler – i skydekket.

Tilførselen av de mikroskopiske aerosolene danner mer vanndamp i skyen, noe som gjør den i stand til å reflektere større mengder sollys tilbake til verdensrommet.

Mannen bak ideen er Stephen Salter, professor ved universitetet i Edinburgh, og han mener at en flåte på 300 av disse skipene vil kunne redusere temperaturen i verden med 1,5 grader.

«Ved å spraye ti kubikkmeter havsaltsaerosoler ut i skydekket i sekundet vil vi kunne oppheve all den skaden den menneskeskapte globale oppvarmingen har påført jorden så langt», sier han til BBC.

Det vil imidlertid ta minst et tiår å gjennomføre prosjektet – og i skrivende stund er det altså fortsatt ikke påbegynt.