I desember 2020 var meteorologene som overvåker ozonlaget, dypt bekymret. Et stort ozonhull over Antarktis så ut til å ha bitt seg fast.
Hullet var på over 20 millioner kvadratkilometer og dermed på størrelse med det som oppsto i 2018, men det så ut til å oppføre seg annerledes.
Ozonhull over Antarktis oppstår typisk i august og september og når toppen i oktober, før de begynner å lukke seg. Men ikke i 2020. Så sent som i desember var hullet fortsatt vesentlig større enn noen gang før.
Ozonhullet (blått) var større enn Antarktis i oktober 2020 (t.v.) og holdt seg fram til midt i desember, da det endelig forsvant (t.h.).
Forskere ved blant annet det europeiske instituttet CAMSovervåker ozonlaget tett, og med god grunn. Ozonet beskytter mot solens UV-stråling, som er skadelig for dyr og mennesker.
Dessverre er ozonet, som befinner seg i 30–50 kilometers høyde, veldig sårbart. Ved temperaturer under -80 °C brytes den lett ned av andre molekyler, særlig av vår egne kunstig produserte klorholdige stoffer.
Jetstrøm styrer ozonhullet
Temperaturen i ozonlaget over Antarktis styres av vindsystemer der den sørlige polare jetstrømmen er den viktigste. Den snor seg rundt jorden i en bølgebevegelse, men i noen år er bølgenes svingninger veldig små. Dermed låses luften over Antarktis fast under -80 °C i lengre tid. Det var nettopp det som skjedde i 2020.
Normalt vokser ozonhullet over Antarktis i august og forsvinner i november – selv når hullet er så stort som i 2018. Y-aksen angir størrelsen på ozonhullet i millioner kvadratkilometer.
Først i andre halvpart av desember løste værsystemene seg opp, slik at temperaturen over Antarktis steg, og nedbrytningen av ozonlaget avtok. Ved årsskiftet var ozonhullet helt borte.
Selv om vi nå kan puste lettet ut, understreker forskerne at 2020 bør minne oss på at vi fortsatt må redusere utslippene av stoffer som bryter ned ozonlaget.
