Tropiske orkaner starter sin tilværelse som en gruppe av tordenvær i en ustabil atmosfære over et varmt hav – vanligvis over 26,5 °C. Energikilden til tropiske orkaner er nemlig varme og fuktighet fra fordampingen av havene.
Tordenværene kan bare utvikle seg til et tropisk lavtrykk i et samspill mellom hav og atmosfære. Varme og fuktighet stiger fra havet opp i tordenværet. Samtidig blir det også tilført energi til prosessen ved frigjøring av varme i forbindelse med skydannelse.
Denne energien varmer opp luften, slik at den utvider seg. Det får lufttrykket til å falle ved overflaten under den utvidende luften. Dermed blir mer luft trukket inn mot senteret, og det får mer varm og fuktig luft til å stige opp og bli til skyer, som så tilfører mer energi osv.
Slik oppstår en orkan
1.
Havvann når en temperatur over 26,5 grader. Det varme vanne strekker seg minimum 50 meter ned under havoverflaten.
2.
Havtemperaturen får enorme mengder av varm og fuktig luft til å stige opp i atmosfæren og skape et område med kraftig lavtrykk, fordi varm luft er lettere enn kald luft.
3.
Lavtrykket tiltrekker kalde luftmasser som forsøker å fylle lavtrykket, men jordas rotasjon gjør at vindretningen endres, slik at de roterer rundt lavtrykket i oppadgående retning.
4.
Høyt i atmosfæren trekker kraftig vind den oppstigende, varme lufta vekk fra toppen av kanalen midt i lavtrykket. Prosessen gir plass til mer varm og fuktig luft.
5.
Vanndampen i den varme lufta kondenserer og blir til store tordenskyer. Skydannelsen gir fra seg masse varmeenergi, som gjør lavtrykket enda kraftigere. Det gjør at det utvikler seg en gigantisk virvelstorm – en tropisk orkan.
Denne syklusen kan gjenta seg igjen og igjen, og systemet kan intensiveres, helt til andre faktorer spiller inn. Det kan være kaldere havvann, eller at energien forsvinner når orkanen går inn over land. I den videre utviklingen kreves dessuten den avbøyende corioliskraften. Det er den kraften jordens rotasjon tilfører de store havstrømmene og værsystemene.
Den sørger for at det lave lufttrykket i den begynnende rotasjonen kan vedlikeholdes, ved at vindene ikke kan bevege seg helt inn og fylle opp lavtrykket.
På den nordlige halvkule vil vindene som forsøker å fylle opp lavtrykket, bli trukket til høyre av kraften, og de tvinges dermed inn i en rotasjon mot klokken. På den sørlige halvkule skjer det motsatte, der vil avbøyningen
mot venstre tvinge vindene til å rotere med klokken.
Specialfly kan flyve direkte ind i orkanens øje for at lave målinger, der gør forskerne klogere på det voldsomme fænomen.
Orkanens øye
Sentrum av en tropisk orkan kalles populært orkanens «øye», og kanten av øyet kalles øyeveggen. Selve orkanen snurrer rundt øyet, og her fins de mest intense vindene og det kraftigste regnet. Øyet er 20-50 km i diameter, skyfritt, relativt vindstille, og det er her det laveste lufttrykket fins. Folk som har prøvd turen inn i øyet og ut igjen, forteller om blå himmel og en merkelig stillhet. Grunnen til at det er vindstille er at luften som suges inn mot midten, aldri når inn i sentrum. Den avbøyes i stedet av den såkalte corioliskraften og stiger til værs. Dessuten synker noe av luften i senteret nedover. Det oppløser skyene og gjør himmelen klar i orkanens øye.
Kombinasjonen av corioliskraften og varmt havvann bestemmer hvor de tropiske orkanene oppstår. Corioliskraften er null ved ekvator.
Det er derfor først rundt 500 km fra ekvator på hver side at kraften er sterk nok til å virke. Lavtrykkene kan derfor ikke utvikle seg til orkaner langs ekvator.
Dessuten er det orkanfrie soner på begge sider av Sør-Amerika og på vestsiden av Afrika på grunn av kalde havstrømmer som holder havene under de nødvendige 26,5 °C..
Her forekommer de tropiske stormene
Tropiske stormer og orkaner oppstår og utvikles i noen helt bestemte områder. Man opererer med sju atskilte såkalte «bassenger». Stormene krever varmt vann og påvirkning fra jordens rotasjon for å utvikle seg, og de betingelsene fins bare disse stedene.
Tropiske orkaner er kjent fra mange steder i tropene, bortsett fra Sør-Amerika og Afrikas vestkyst, der kalde havstrømmer holder havene under de 26-27 °C som kreves for å utvikle en orkan. På den nordlige halvkule er det orkansesong fra mai til desember, og på den sørlige halvkule er sesongen fra oktober til mai.
Selv om vi oftest hører om de karibiske orkanene, så blir det vestlige Stillehavet rammet av langt flere av de kraftigste orkanene. Det kan ikke dannes orkaner innenfor 500 km fra ekvator, fordi jordens rotasjonskraft – corioliskraften – her ikke er sterk nok til å sette uværene i sirkulasjon.
