Hva holder skyene sammen?
Hvordan kan mange skyer være så skarpt avgrenset – og hvorfor går de ikke straks i oppløsning når det blåser?

Skyer er strukturer som dannes i den nedre atmosfæren når vanndamp fortettes. De består av små svevende vanndråper eller iskrystaller, avhengig av temperaturen i den høyden der skyen befinner seg. Skyene danner seg når luften er mettet av vanndamp og det samtidig finnes kondenseringskjerner i form av havsalt, støv eller røykpartikler. Det er disse partiklene som muliggjør fortetningen til vanndråper. Skyene kan fortsette i den samme høyden der de ble skapt og utvikle seg horisontalt (stratusskyer) eller vertikalt (kumulusskyer). Det er de sistnevnte som fremstår skarpt avgrenset på himmelen. Det skjer faktisk en kontinuerlig oppblanding av luften i kumulusskyen og luften omkring den, dels ved diffusjon, dels ved turbulens. Prosessen kalles ”entrainment”. Skyen vi ser på himmelen akkurat nå, er fysisk sett ikke den samme som for 10 minutter siden. Det er bare formen som er uendret. Skyen fornyes hele tiden ved tilførsel av luft nedenfra med en påfølgende fortetning, og så lenge prosessen er i gang, vil grensen til luften omkring se skarp ut. Hvis tilførselen av luft nedenfra opphører, for eksempel hvis skyen driver ut over kaldt hav, blir skyen utflytende og uskarp. Når det ikke blir tilført ny luft som kan fortettes, blander skyen seg med luften omkring, og skydråpene vil begynne å fordampe. Det gir en avkjøling av skyen, noe som får den til å tape høyde og deretter gå i oppløsning.