Jordskorpen består av 15 kontinentalplater som befinner seg både over og under havet. De beveger seg hele tiden rundt på kloden uten å følge noe bestemt mønster. Gjennom tidene har de samlet seg og skiltes igjen i en dans som på ingen måte er over – bare fordi Jordens indre er flytende. I dag mener noen forskere at det for cirka 1,5 milliarder år siden fantes ett stort superkontinent, kalt Rodinia.
Det var én samlet landmasse, mens resten av Jorden besto av et eneste kolossalt hav. Ifølge teorien ble Rodinia delt opp i flere mindre landmasser, som alle drev rundt på kloden til de for omtrent 350 millioner år siden samlet seg på nytt. Det skapte den geologiske historiens andre store superkontinent, Pangea. Mens Rodinia fortsatt er en usikker teori, anses Pangea i dag for å være vitenskapelig bevist.
Det skyldes at mange bergarter inneholder bl.a. jern, som er magnetisk. Med avanserte instrumenter kan magnetismen måles, og dermed kan forskerne bestemme hvor f.eks. en lavastein befant seg i forhold til polene da den ble skapt. Beregningene har inntil videre gitt forskerne et noenlunde fornuftig bilde av platenes bevegelser så langt tilbake som ca. 500 millioner år.
Et annet spor av kontinentalplatenes bevegelser er fjellene som er blitt presset opp langs kantene der platene har støtt mot hverandre. For omtrent 200 millioner år siden ble Pangea delt opp, og landmassene utviklet seg til de kontinentene vi kjenner i dag. Mye tyder på at kontinentene på Jorden lever et syklisk liv, der de ubønnhørlig skilles, for så å møtes igjen.