Diamantenes vekt blir tradisjonelt oppgitt i karat. Opprinnelig tilsvarte en karat vekten av en johannesbrødkjerne, et mål som naturligvis ikke var særlig presist. Senere brukte forskjellige land ulike vektangivelser for en karat.
Først i 1914 ble betegnelsen metrisk karat innført som standard, og da ble det vedtatt at en metrisk karat skulle veie 200 milligram eller 0,2 gram.
Diamanter utkrystalliseres under ekstreme temperaturer og trykk i omkring 150 kilometers dybde inne i jorden, i det området som kalles mantelen. Det trykket som må til for å danne en diamantkrystall ved for eksempel 1400 °C, tilsvarer at Eiffeltårnet med sine 7000 tonn balanserte på en plate på bare 12 ganger 12 cm.
Etter at diamantkrystallen er dannet, blir den transportert opp gjennom sprekker i jordskorpen som fragmenter i lava.
Som for krystaller generelt er det egentlig ikke noen grense for hvor stor en diamant kan bli, hvis den hele tiden mottar stoff den kan vokse på, og hvis de fysiske og kjemiske forholdene er gunstige.
Den største rådiamanten ble funnet i Sør-Afrika i 1905 og var på størrelse med en knyttneve. Diamanten veide 3106 metriske karat og ble kalt Cullinan etter eieren av gruven.
Cullinan ble senere skåret opp og slipt til flere mindre smykkestener, blant dem The Great Star of Africa, som med 550 karat er verdens største slipte diamant.
Denne uvurderlige juvelen ble forært til den britiske kong Edward 7 i 1907 og sitter i dag i dronning Elizabeths septer i Tower i London.