En hel svensk by flyttes tre kilometer unna

Hus vil rase sammen

Selv om flytteplanene kan virke drastiske, blir realitetene bak dem åpenbare når man ser byens nabo – verdens største underjordiske jernmalmgruve.

Gruven er grunnen til at Kiruna ble til. Men den omfattende tunnelgravingen langt nede under bakken må også bære ansvaret for at jordlagene vest for byen raser sammen i meterbrede sprekker.

Gruven er milliardbutikk for det statseide gruveselskapet LKAB og gir salt til maten til mange av dem som bor og arbeider i Kiruna.

Derfor fortsetter man aktivitetene under bakken og borer seg ned til stadig dypere malmleier. Selskapet venter å kunne hente opp malm fra undergrunnen frem til 2033 eller lenger.

Geologiske prognoser viser at sprekkene i bakken langsomt, men sikkert vil rykke nærmere byens nåværende sentrum.

Hvis ikke byen flytter seg, blir infrastrukturen nede i bakken, vanntilførsel og -avløp, de første ofrene. Senere vil husene i området rett og slett rase sammen.

Byplanleggere, arkitekter og ingeniører har som et resultat av det brukt tusener av timer på en redningsplan som i løpet av de neste to–tre tiårene skal resultere i Nya Kiruna – en moderne mønsterby i Lappland cirka 150 kilometer nord for polarsirkelen, som i utgangspunktet er reist etter borgernes behov og er smekkfull av klimavennlige løsninger.

Kiruna er grunnlagt på jern

Historien om Kiruna er historien om jernmalm – en jernholdig bergart man utvinner råjern av, råjern som senere brukes til å lage stål og støpejern.

Områdets første jernmalmgruve åpnet i 1647, og svenskene begynte etter hvert å flytte nordover.

Datidens geologer var klar over at det skjulte seg enda større rikdommer dypt nede i bakken, og rundt 1885 startet man de første prøveboringene i Kirunavaara – fjellet som skulle vise seg å inneholde malmletingens store lottogevinst.

I begynnelsen var området rundt gruven preget av slum og elendighet der arbeiderne hadde de verst tenkelige kår.

I 1900 vedtok derfor den svenske kongen en byplan for Kiruna, og man sier gjerne at det var da byen ble grunnlagt.

Gruveselskapet LKABs første administrerende direktør, geologen og kjemikeren Johan Olof Hjalmar Lundbohm anses for å være byens egentlige grunnlegger.

Han skapte Kiruna som et forbilde for andre byer. Arbeiderboliger med innlagt vann og avløp ble bygd, og bygatene ble lagt slik i terrenget at de sperret for den kalde vinden som aldri opphørte.

Global etterspørsel etter stål medførte en økende malmfeber i Kiruna, og i 1910 hadde byen vokst og huset 7500 mennesker.

Malm langt under byen

Men alt drøye femti år senere så man de første tegnene til at Kiruna gikk en urolig fremtid i møte.

I 1970 måtte omkring 500 mennesker som bodde i området Ön mellom gruveselskapet og jernbanen flytte på grunn av sprekker i jordskorpen.

I 2004 fikk bystyret i Kiruna en klar og utvetydig melding fra ledelsen i LKAB. Gruvedriften kom til å bli et problem for byen innen overskuelig fremtid.

Moderne geologiske undersøkelser tyder på at den rike jernmalmåren oppsto for cirka 1,9 milliarder år siden etter vulkansk aktivitet.

Jernmalmen strekker seg skrått ned gjennom grunnen som en gigantisk kile som i gjennomsnitt er opptil 2000 meter dyp og 80 meter bred.

Malmlegemet, som denne enorme kilen kalles, er vinklet i retning mot Kirunas vestre bydel.

Etter hvert som jernmalmen hentes ut fra en gruve som blir stadig dypere, vil sprekker og sammensunkne områder strekke seg stadig nærmere byen og true både den og de som bor der.

I flere år så det ut til at det beste var å flytte byen 5 kilometer nordvestover i retning av fjellet Luossavaara.

Men etter analyser av grunnforholdene i 2009 ble det klart at området ikke var stabilt nok til å tåle en ny by på grunn av gruvedrift i fortiden.

Da ble planene endret, og nå skal byen i stedet flyttes 3 kilometer østover fra dagens bysentrum, der forholdene har vist seg å være mer passende for etableringen av Nya Kiruna.

21 hus opp på lasteplanet

Selve byflyttingen skal foregå ved at ingeniørene gradvis bygger opp den nye byen med den ene hånden og utsletter den gamle med den andre.

Prosessen innledes nå og skal fortsette frem til omkring 2040. Rundt regnet 3000 boliger og cirka 450 000 m² kontorer, forretninger, skoler, sykehus og hoteller får ny postadresse, og hele byens sentrum, som utgjør 30 000 m², blir erstattet med et nytt.

Men 21 fredede bygninger er for betydningsfulle til å bli jevnet med jorden. De blir i stedet satt på lastebiler og kjørt til den nye adressen.

Bygningene er et viktig ledd i bevaringen av Kirunas historie og kulturelle identitet og må ikke ødelegges under flyttingen.

Det gjelder ikke minst byens helt enestående trekirke som er kåret til Sveriges vakreste.

Kirkeflyttingen blir foretatt først om cirka 20 år, men flere andre hus blir om ikke lenge løftet opp fra grunnmuren og flyttet seksjonsvis eller i ett jafs.

Den historisk viktige Hjalmar Lundbohms-gården står øverst på flyttelisten, og den skal deles opp i tre–fire mindre enheter før et stabilt bjelkefundament skyves inn under hver seksjon.

Og så er alt klart for mobilkranene som varsomt skal løfte de dyrebare trekonstruksjonene over på lastebiler som frakter dem bort. Den gamle politimestervillaen – et gult trehus – flyttes i én bit etter den samme metoden.

Selv om prosjektets enorme omfang kunne påført mange byplanleggere akutt stress, har bystyret i Kiruna sett det som en gyllen anledning til å gjøre alle ting riktig helt fra begynnelsen.

Flere metoder er tatt i bruk for å sikre at den gamle byens ulemper ikke føres videre til Nya Kiruna.

En av dem er den såkalte space syntax-analysen der man bruker datamodeller til å vise sammenhengen mellom byoppbygningen og hvordan folk lever og ferdes i den

Metoden kan bistå byplanleggerne med å finne ut hvordan en bykjerne bør se ut for å gi de beste mulighetene til sosial trivsel og et blomstrende handelsliv.

Kroppen står for oppvarmingen

I alt må cirka 6000 av byens 18 000 innbyggere flytte, og gruveselskapet LKAB har betalt markedspris for boligene deres, pluss 25 prosent på toppen.

Derfor har det vært så viktig å gjøre visjonen om Nya Kiruna så fristende for dem som bor der i dag, at de vil fortsette å bo der i stedet for å bygge seg hus i en annen by.

Et av punktene i salgstalen beskriver en by som oser av intelligente og klimavennlige løsninger.

Vinteren i Kiruna krever ikke bare en trygg psyke som takler måneder med lite eller null dagslys, det er i tillegg bikkjekaldt.

Snittemperaturen i januar ligger på –14,5 grader, og det er ikke uvanlig at den streifer innom –30 grader.

Derfor kan borgerne skåre mye for både naturen og lommeboken ved å bygge hus som ikke krever mye energi for å holde temperaturen behagelig høy.

Det første såkalte passivhuset er alt blitt reist i Kiruna av det svenske entreprenørfirmaet NCC.

Navnet antyder at huset kan varmes opp nesten utelukkende ved hjelp av passive varmekilder som kroppsvarme og varmen fra belysning og husholdningsapparater.

Energiinnsparingen skyldes ikke minst ytterveggene som er 49,5 cm tykke og isolert med mineralull og to lag med en spesiell type isolerende skum.

Vinduene i huset slipper inn store mengder sollys og taper bare litt av den akkumulerte varmen. Også spillvarmen fra ventilasjonsanlegget og utluftingen fra badet blir utnyttet.

I fremtiden må en langt større del av folks strømforbruk komme fra fornybare kilder som vindmøller eller vannkraft.

Også da yter passivhuset sitt fordi det er dekket med solcellepaneler som gjør det delvis selvforsynt med elektrisitet.

Dessuten har huset ladekontakt for elbil, og den hjemmeproduserte strømmen fra solcellene kan for eksempel brukes til å lade opp en elektrisk gressklipper.

På grunn av de gjennomtenkte løsningene er passivhus 30–40 prosent dyrere å bygge enn et konvensjonelt hus. Men fordi huset er så energieffektivt, mener NCC at de ekstra anleggskostnadene blir tjent inn i løpet av 8–10 år.

Gruvedrift blir til fjernvarme

Fjernvarmeregningen er nok en ting som innbyggerne i Nya Kiruna kan vente seg en tydelig reduksjon av.

I dag kommer cirka 75 prosent av Kirunas fjernvarme fra avfallsforbrenning, men ved å installere et varmegjenvinningsanlegg i gruven kan 90 prosent av fjernvarmen bli en attåtnæring til gruvedriften.

Da kan man utnytte blant annet strålevarmen fra maskinene som bryter ut malmen og spillvarmen fra ventilasjonsanlegget i gruven. Når gruven av ulike årsaker har driftsstans, skal varmen i stedet komme fra biodrivstoff.

Fjernvarmen skal fordeles til husene via ny infrastruktur, og målet er å kunne gi innbyggerne i Nya Kiruna langt mot nord Sveriges billigste fjernvarme.