Litt rødming, et blikk eller en morsom bemerkning i den helt riktige situasjonen.
Selv om det kan være vanskelig å vite om en person er interessert i deg, har vi mennesker likevel en rekke små signaler vi kan sende til hverandre.
Men det gjelder ikke for sjiraffer. De har verken en fast paringstid eller et klart paringsrop som kan sende klare signaler mellom kjønnene.
Derfor må sjiraffoksene, hannene, på den afrikanske savannen også ty til andre metoder for å undersøke om hunnene er villige til å pare seg. Og nettopp den akten har forskerne fra California-universitetet i Davis nå fått et sjeldent innblikk i. Studien er utgitt i tidsskriftet Animals.
Ved å overvåke sjirafflokker langs vannhullene i Etosha nasjonalpark i Namibia så forskerne hva verdens høyeste pattedyr gjør med den lange halsen i tiden før paringen.
Akkurat som hester, katter, geiter og antiloper er hannsjiraffene nemlig avhengige av å undersøke hunnenes urin for å avgjøre om hun er klar til å få unger. De fleste andre dyr snuser bare på urinen på bakken, men det er vanskelig for sjiraffene.
«De har vansker med å komme ned til bakken med hodet», sier forskningsleder Lynette Hart i en pressemelding.
Verdens lengste hals har bare sju halsvirvler
De fleste pattedyr, fra mus til hvaler, har sju halsvirvler. Det er bare noen få unntak fra denne regelen: Manater, altså den familien av pattedyr som omfatter sjøkuer, har seks halsvirvler, trefingerdovendyret har ni, mens tofingerdovendyr har enten seks eller sju halsvirvler.
Men sjiraffer hører ikke til unntakene. Selv om halsen måler to og en halv meter, har den bare sju halsvirvler.
Til gjengjeld er hver virvel opptil førti centimeter lang. Den lange halsen kan ikke beveges like elegant som en elefantsnabel, men den er overraskende smidig, mye takket være myke forbindelser mellom virvlene.
Store muskler sørger for at sjiraffen kan holde halsen oppe. Og ikke nok med det. Hos de store hannene, som også har de lengste halsene, er musklene så sterke at hannene bruker halsen til å slåss med.
Derfor forsøker oksene å overtale hunnene til å tisse ved å dytte dem vennlig bak flere ganger og snuse på kjønnsorganene deres. Hvis hunnen er åpen overfor oksens invitasjon, tisser hun i omkring fem sekunder mens hannen stikker fram tungen og tar urinen inn i munnen før strålen treffer den tørre bakken.
«De må dytte til hunnen og i praksis be henne om å tisse.» Og det vil hun ofte gjøre. Han må få henne til å samarbeide. Hvis ikke hun gjør det, vet han at det ikke er noen framtid med henne», sier Lynette Hart.
Deretter løfter hannen hodet, krøller leppen og inhalerer med åpen munn for å trekke hunnens duft og feromoner fra munnhulen og inn i et eget sanseorgan i nesehulen, det vomeronasale organet, som hjelper ham med å vurdere om hunnen er klar til paring eller ikke.
Den karakteristiske grimasen ser man også hos hester, og på tysk har den fått navnet flehmen, et ord som også brukes på andre språk.