Landmassene under føttene dine virker kanskje som et solid og fast fundament.
Men gjennom millioner av år har klima, platetektonikk og ikke minst tid skjøvet og trukket i den ytterste skorpen og ommøblert jordens ansikt til det ugjenkjennelige.
Nå har et team av australske og franske forskere ved hjelp av avanserte digitale verktøy skapt en av de mest presise geologiske modellene noen gang for hvordan jordens ytterste skall har utviklet seg de siste hundre millioner årene. Og dermed hvordan den kom til å se ut som den gjør i dag.
Studien er utgitt i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Science.
Som en del av studien har geologene fra University of Sydney gjennomført datasimuleringer som avslører overflatens voldsomme utvikling i høy oppløsning og med en dybde på 10 kilometer.
Selve prosjektet begynte for mer enn tre år siden og bygger på komplisert matematikk som trekker inn både klimaendringer, bevegelsene i de tektoniske platene og overflateprosesser, som for eksempel jordskjelv, vekslende elver og nedbrytning av bergarter.
Jordskorpen seiler på et indre hav
1 Jordskorpen finnes i to utgaver
Jorden har to typer stiv skorpe som utgjør planetens ytterste lag. Havbunnsskorpen består først og fremst av den tunge, svarte bergarten basalt, mens kontinentalskorpen hovedsakelig er bygd opp av lettere granittbergarter.
2 Stiv mantel følger med
Under skorpen ligger den litosfæriske mantelen. Laget er stivt og klistrer seg til undersiden av skorpen slik at de til sammen utgjør den 80–300 kilometer tykke litosfæren, som er lettere enn laget under og derfor flyter på toppen av det.
3 Litosfæren flyter på glovarmt hav
Det underliggende laget kalles den astenosfæriske mantelen, og det holder en temperatur på om lag 1300 grader. Astenosfæren er dermed myk og flytende nok til å utgjøre det havet som litosfæren seiler på. Under astenosfæren ligger den enda varmere mesosfæren.
Selve prosjektet begynte for mer enn tre år siden og bygger på komplisert matematikk som trekker inn både klimaendringer, bevegelsene i de tektoniske platene og overflateprosesser, som for eksempel jordskjelv, vekslende elver og nedbrytning av bergarter.
Forskerne har også tatt med den langsomme nedslitningen av jordlag og bergarter som skjer etter hvert som varme, kulde og vann spiser seg inn på de faste materialene.
Nedbrytningen skaper masse sand- og jordpartikler, såkalt sediment, som flytter seg fra elvene og ut i havene. Og nettopp den prosessen har forskerne tatt med i modellen sin, som en av de første noen gang.