Pest og krig ga europeerne jernfeber

Hundreårskrigen mellom Frankrike og England herjer, og på begge sider er behovet for jern til rustninger og våpen stort. Men da pesten gjør det vanskelig for gruvene å levere nok jern, går prisene i været. Gruvene må ty til helt nye metoder for å dempe jernfeberen.

Shutterstock

Det beroligende suset fra høstvinden overdøves brått av skranglende metall fra tunge rustninger og våpen. Tusenvis av franske soldater og riddere marsjerer i år 1356 side om side mot nok et av hundreårskrigens blodige oppgjør – slaget ved Poitiers.

Det er brukt flere tonn metall til å utruste denne hæren: Alt avhengig av rang og rikdom bærer ridderne enten en nesten 25 kilo tung platerustning eller en ringbrynje som veier cirka 15 kilo.

Hode, hender og føtter er også dekket av stål. Til sammen bærer de 500 ridderne rundt på minst åtte tonn metall. I tillegg kommer alt stålet som er brukt til å utruste de 17 000 fotfolkene og 3000 bue­skytterne.

Det tunge panseret skal imidlertid vise seg å være mer til byrde enn til hjelp for de mer enn 2500 soldatene som snart vil møte sitt endelikt ved Poitiers – blant dem medlemmer av det ypperste av det franske ridderaristokratiet.

Blodig krig i Europa

Siden 1337 hadde Frankrike og England kjempet om retten til den franske kronen.

Begge land rustet opp for å få overtaket i den lange konflikten. Rivaliseringen kom særlig til syne i form av en kraftig økning av metallproduksjonen.

Rovdriften måtte til for å skaffe de mange tonnene med jern som trengtes for å lage våpen og rustninger.

De engelske gruvene kunne ikke tilfredsstille kongens etterspørsel, så landet måtte importere flere tusen tonn jern fra blant annet Baskerland og den østerrikske provinsen Steiermark.

Historikere har anslått at en godt utrustet hær trengte cirka 500 tonn jern for å bli krigsklar, men i realiteten måtte mengden være minst det dobbelte på grunn av et betydelig svinn under produksjonen.

Jern ble en mangelvare under krigene i middelalderen.

© Bridgeman Images

Kirken krevde også jern

Europas hærer var desperate etter metall, men heller ikke bønder, håndverkere eller kirken kunne unnvære jern.

En stor del av metallproduksjonen gikk til våpen og rustninger under hundreårskrigen, men metall var også etterspurt blant sivile. Bonden trengte det for eksempel til plogskjær og hestesko, håndverkeren til verktøy og spikere.

Også kirkebyggingen krevde jern til blant annet løftesystemer og de store, tunge kirkeklokkene. Da Newland kirke i England i 1341 ble bygd om, begynte derfor biskopen av Llandaff å se på muligheten til å få fingrene i noen av de rike jerngruvene i regionen Forest of Dean. Han krevde av kong Edvard 3. at en tidel av områdets jernutvinning gikk til kirken for å dekke behovet for jern.

Arkeologiske utgravninger på engelske kirkegårder har dessuten avslørt at klokkene ofte ble støpt på selve byggeplassen. Klokkestøpere dro fra kirke til kirke for å tilby sin arbeidskraft.

Jernutvinningen gikk imidlertid ikke uproblematisk for seg: Tidligere kunne jernmalmen ennå brytes tett på jord- overflaten. Men på 1300-tallet var mesteparten av de lettest tilgjengelige malm- lagene uttømt, og Europas herskere kunne bare drømme om de store mengdene malm langt nede i bakken.

Det var nemlig ingen som fant ut av hvordan de kunne lede grunnvannet som trengte inn, bort fra dype gruvesjakter og hente jernmalmen opp til overflaten.

Pest og krig øker prisen

Flere hundre år tidligere, i romertiden, kunne gruvearbeidere grave dype sjakter ned til de malmførende lagene.

Problemet med inntrengende vann hadde de løst med sammenkoblede vannhjul, drevet av slaver. Vannhjulene heiste vannet opp fra bunnen i gruven og holdt gangene tørre. Arkeologer har for eksempel funnet en romersk gruve i Spania med spor etter 32 vannhjul, som til sammen ga et løft på nesten 80 meter.

Men etter Romerrikets sammenbrudd gikk denne kunnskapen om gruvedrift tapt. I tillegg herjet svartedauden på midten av 1300-tallet, og kostet ifølge fagfolk mellom 30 og 60 prosent av Europas befolkning livet. Heller ikke gruvearbeiderne slapp unna pesten.

Kombinasjonen av krig og pest fikk verdien på jern i Europa til å skyte i været. I perioden fra 1350 til 1400 ble prisen mer enn tredoblet.

De frigførende nasjonene måtte derfor tenke i nye baner, og på slutten av 1300-tallet begynte de å satse massivt på å forbedre teknikken som hadde blitt brukt til jernutvinningen.

Gruvesjaktene blir dypere

Den viktigste nyskapningen var vann- eller hestedrevne pumper som skulle lede vann bort fra gruvene. Plutselig kunne de oversvømte gruvene som hadde vært stengt siden romertiden, åpnes igjen. Og i 1400-tallets England greide arbeiderne å grave nye gruver hele 50 meter under jordens overflate.

Snart blomstret jernutvinningen i Europa, men det var særlig ett område som skilte seg ut: Den østerrikske provinsen Steiermark produserte rundt 2000 tonn jern i året.

Til sammenligning kom det bare halvparten så mye fra hele England. I forhold til dagens Østerrike, som produserer over 2 millioner tonn jern årlig, var ikke 2000 tonn mye, men nok til å gjøre Steiermark til en av datidens ledende jernprodusenter.

Det var blant annet lett å se på skogen der Steiermarks gruvearbeidere hentet tømmer til å avstive sjakter og ganger. Rundt byen Eisenerz gjorde arbeiderne på 1400-tallet et så grovt innhogg i skogene at den tysk-romerske keiseren så seg nødt til å utstede den såkalte Waldordnung. Her ble hogsten regulert for å sikre fremtidig gruvedrift.

Vannkraft drev gruven

I 1556 samlet tyske Georg Bauer all tilgjengelig kunnskap om gruvedrift i verket «De re metallica».

Gruvene er dødsfeller

Arbeidsforholdene i gruvene var knallharde. Det var mørkt i gangene, og støv var en evig plage for arbeiderne. Partiklene satte seg i lungene og ga kronisk hodepine, åndenød og sviende øyne.

Foruten støvet måtte gruvearbeiderne også være på vakt overfor den konstante faren som bokstavelig talt hang over hodene på dem hver eneste dag.

De risikerte å brekke både armer og bein, eller i verste fall miste livet, hvis de ble truffet av fallende steiner eller en av de spinkle stigene knakk. Hvis avstivningen i gangene kollapset, eller de ble overrasket av en oversvømmelse, var gruvearbeiderne fullstendig sjanseløse.

Allerede i middelalderen begynte derfor kimen til de første fagforeningene å spire i gruvene. Spesielt tyske arbeidere dannet såkalte Gewerkschaften – laug – som var med på å øke sikkerheten. For eksempel avtalte arbeidslagets talsmann arbeidsforholdene med gruveeieren.

Soldater angriper gruvene

Men problemer med arbeidsforholdene måtte vike når gruvearbeiderne ble dratt direkte inn i herskernes stridigheter.

1 / 4

undefined

1234

Under slaget ved Poitiers i 1356 veide de franske riddernes jernutrustning minimum 8 tonn.

© Bridgeman Images

Krigene på begynnelsen av 1400-tallet var mer ødeleggende enn noen gang før. Eksempelvis la den tysk-romerske keiserens hær de tsjekkiske gruvebyene Kutná Hora og Havlíckuv Brod i ruiner under husittkrigen (1419–1434).

De lokale gruvearbeiderne og smedene var så viktige for fiendens krigsevne at soldatene drepte dem – etter først å ha fylt gruvesjaktene med jord og ødelagt smiene.

Gruvearbeiderne var i det hele tatt verdifulle eksperter, som i fredelige perioder kunne reise fritt fra land til land for å arbeide. Særlig tyske arbeidere benyttet seg av denne muligheten og slo seg blant annet ned i den østlige delen av Alpene. Og de lokale herskerne tok imot de nyankomne med åpne armer. Samtidig stilte de land til disposisjon slik at arbeiderne og smedene kunne bygge verksteder og boliger til familiene sine.

Gruvearbeidernes ankomst sikret ikke bare at den verdifulle malmen i jorden under deres besittelser ble brutt, men også klingende mynt i statskassene.

Mystikere hjelper en spansk gruvearbeider med å finne en jernmalmåre. På 1300-tallet er malmen blitt stadig vanskeligere å finne.

© Ritzau Scanpix

Som betaling for at gruvearbeiderne fikk grave etter malmen, innkasserte herskerne store skatter.

Hundreårskrigen slutter

Gruvearbeidere og smeder sto også bak utrustningen av franskmennene som i 1356 kastet seg frem i det ene dristige angrepet etter det andre ved Poitiers – oppildnet av engelskmennenes simulerte flukt.

Men de undertallige engelskmennene holdt stand og kunne til slutt tvinge franskmennene på flukt. Den franske kongen, Johan den gode, slapp ikke unna og døde i fangenskap flere år senere.

Først i 1453 kunne franskmennene slå fienden tilbake, da de påførte engelsk- mennene store tap ved Castillon.

Hundreårskrigen var over, og etterspørselen etter jern falt. Men som munken Bartholomeus Anglicus tidligere hadde slått fast: «På mange måter er jern mer verdifullt enn gull» – jernfeberen ville bryte ut igjen.

Status i dag: Grafen er framtidens supermateriale

Jern og stål er fortsatt blant de materialene vi bruker mest av. Men forskere jobber på høygir med å temme og masseprodusere et nytt materiale som kanskje kan komme til å endre verden: grafen. Det er bare ett karbon­atom tykt, er 300 ganger sterkere enn stål og kan lede strøm nesten uten motstand. Derfor håper forskerne at materialet kan revolusjonere alt fra flytrafikk til batterier.

Les også:

Intelligens

Derfor er rot bra for hjernen din

1 minutt
Einstein facts
Fysikk

Albert Einstein: Ting du ikke visste

1 minutt
Deepwater Horizon in flames
Råstoffer

Miljøkatastrofe: Oljen fosset ut

3 minutter
Mest populære

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!