Miljøkatastrofe: Oljen fosset ut

Fra Illustrert Vitenskaps Årbok 2010
En boble av metangass steg opp gjennom det over fire kilometer lange røret under boreplattformen Deepwater Horizon i Mexicogolfen. Kl. 9.45 reiste det seg en 70 meter høy geysir av sjøvann, gass og slam. Kort tid etterpå utløste gassen en eksplosiv brann, og snart var boreplattformen omsluttet av flammer.

Redningsfartøyene strømmet til, men varmen fra brannen var voldsom. En kaptein kunne fortelle at varmen regelrett smeltet malingen på fartøyet hans, men ikke desto mindre lyktes det å redde 115 av de 126 som var om bord på Deepwater Horizon. Selve boreplattformen kunne derimot ikke reddes, og etter å ha brent i 36 timer kollapset den store konstruksjonen og sank til bunns. Den landet på bunnen 1500 meter nede, omtrent 400 meter fra det stedet der brønnen gikk ned i havbunnen. Den tok borerøret med seg i fallet, og det brakk så uheldig at den såkalte BOP-en – blowout preventer – ble satt ut av spill. Dens oppgave er å hindre utslipp, men nå var det fritt leide for oljen nede fra dypet. Trykket i feltet var høyt, og snart strømmet det ut brunlig råolje.

Det var oljeselskapet BP som sto for brønnen, som var en av en rekke brønner på svært dypt vann i Mexicogolfen. Dette er et av de stedene hvor oljeletingen for alvor har flyttet seg ut til havs. Det gjør den i økende grad fordi noen av verdens største oljeforekomster visstnok skal befinne seg under havbunnen; bl.a. mener man at det i Arktis skal være store uoppdagede felt. Erfaringen med å bore etter olje på store dyp er ennå beskjeden, og går det galt, er det vanskelig å gjøre noe. Det fikk BP snart erfare, for kort tid etter den eksplosive brannen på Deepwater Horizon måtte oljeselskapet erkjenne at de ikke hadde noen plan B som kunne stanse oljeutslippet. Samtidig viste opptak med kameraer på fjernstyrte undervannsfarkoster at oljen veltet ut fra det knekte borerøret i langt større mengder enn BP opplyste om i første omgang.

Utslippet skjedde 1500 meter under havflaten. Mørket er totalt på denne dybden, og trykket enormt – ca. 150 atmosfærer. Sjøvannet holder bare fire grader, og det var nettopp vannets lave temperatur som fikk BPs første forsøk på å bremse utslippet til å feile. En tung kuppel ble senket over brønnen i håp om å lede oljen opp gjennom et rør. Røret gikk ut fra toppen av kuppelen, men kulden fikk de såkalte gasshydratene i oljen til å størkne og dermed stenge røret.

Imens begynte oljen for alvor å komme til syne på havflaten. Snart spredte det seg et glinsende oljeflak over et så stort område at det var synlig fra satellitter. Til forskernes overraskelse forble en betydelig del av oljen imidlertid nede i havdypet, der den dannet store, undersjøiske skyer av olje. BP forsøkte med vekslende hell å brenne noe av oljen som lå på havflaten, og det ble lagt ut hundrevis av kilometer med lenser, som skulle hindre oljen i å nå land. Det lyktes til en viss grad å holde oljen unna de lavereliggende øyene og store våtmarksområdene, der flora og fauna er svært følsomme overfor forurensning. Men fisk og reker begynte å få en bismak av olje, og i en stor sone ble det utstedt fiskeforbud. Sonen ble senere utvidet til å dekke omtrent en tredel av Mexicogolfen, som til vanlig er storleverandør av fisk til det amerikanske markedet.