Duftstoffene som nyslått gress sender ut, kalles GLV-er – en forkortelse av den engelske green leaf volatiles.
Når vi synes GLV-er dufter herlig, er det fordi de minner oss om mat. Grønnsaker sender ut GLV-er når de blir skåret opp, og frukt sender ut GLV-er når de modnes. Vi er med andre ord genetisk innrettet til å reagere positivt på duften.
GLV-er er en gruppe av flyktige organiske forbindelser basert på seks karbonatomer. Nesten alle grønne planter kan sende dem ut, og de gjør det typisk i større mengder når de blir angrepet eller skadet. Stoffene er altså dypest sett gressets redselsskrik, og det fanges opp både av andre planter og av dyr.
Planter advarer hverandre
En studie av maisplanter viser for eksempel at de sender ut GLV-er når skadedyr tygger på dem. GLV-ene får andre maisplanter til å danne stoffer som gjør dem mindre appetittlige. De reagerer dermed på advarselen og forbereder seg på et angrep.
En annen studie viser at en bestemt art av rovbiller, den sjuflekkede marihønen, reagerer på GLV-er fra soyaplanter når de blir angrepet av bladlus.
Når soyaplanter bliver angrebet af bladlus, udsender de en bestemt type GLV. Duftstoffet tilkalder præcis den art mariehøne, som bekæmper bladlusene bedst.
Soyaplantenes duftsignal er så presist at det bare tilkaller den arten rovbille som mest effektivt angriper bladlusene.
Forskerne har dessuten vist at plantene også kan bruke GLV-er til å beskytte seg mot sykdomsframkallende sopp og mot frostskader – men altså tross alt ikke mot gressklippere.
