Planter har sanser, og de er like avhengige av dem som dyr og mennesker er av sine.
Planter har blant annet en følesans som virker ved hjelp av såkalte mekanoreseptorer i cellemembranene. De minner mye om dyrerikets følereseptorer.
Det er mekanoreseptorer som gjør det mulig for slyngplanter å finne gjenstander de kan klynge seg til.
Slyngplanter er utstyrt med trykkfølsomme reseptorer som registrerer når stenglene treffer noe de kan sno seg rundt.
Det er også mekanoreseptorer som gjør det mulig for kjøttetende planter som venusfluefanger, Dionaea muscipula, å bli var byttet sitt. Og ikke nok med at fluefangeren kan kjenne bevegelsene fra byttet – den kan også huske dem.
I 2020 oppdaget forskere ved det japanske nasjonale instituttet for grunnleggende biologi at berøring av følehårene til fluefangeren gjør at det hoper seg opp kalsium i fangstbladene til planten – og først når kalsiumnivået overskrider en bestemt terskel, klapper fellen sammen.
Mekanismen sikrer at fluefangeren ikke sløser bort energi på å klappe sammen fellen hvis et følehår for eksempel blir berørt av en regndråpe.
Planter deler sanseinntrykkene sine
Noen planter har evnen til å utveksle informasjon om sanseinntrykkene sine via lukt og på den måten hjelpe hverandre.
På 1980-tallet viste forskere for eksempel at trær kan snuse opp flybårne organiske forbindelser fra andre trær som blir angrepet av insekter. Advarselen om angrepet gir de friske trærne tid til å danne stoffer som gjør dem uspiselige for insektene.
I 2011 viste fem israelske forskere dessuten at en underjordisk beskjed om tørke etter bare en time kunne smakes i røttene til planter fem rader unna i et drivhus. Advarselen fikk planter som fortsatt ikke var rammet av tørken, til å lukke åpningene i bladene som vann fordamper fra.
