Planter har sanser, og de er like avhengige av dem som dyr og mennesker er av sine.
Planter har blant annet en følesans som virker ved hjelp av såkalte mekanoreseptorer i cellemembranene. De minner mye om dyrerikets følereseptorer.
Det er mekanoreseptorer som gjør det mulig for slyngplanter å finne gjenstander de kan klynge seg til.
Det er også mekanoreseptorer som gjør det mulig for kjøttetende planter som venusfluefanger, Dionaea muscipula, å bli var byttet sitt. Og ikke nok med at fluefangeren kan kjenne bevegelsene fra byttet – den kan også huske dem.
I 2020 oppdaget forskere ved det japanske nasjonale instituttet for grunnleggende biologi at berøring av følehårene til fluefangeren gjør at det hoper seg opp kalsium i fangstbladene til planten – og først når kalsiumnivået overskrider en bestemt terskel, klapper fellen sammen.
Mekanismen sikrer at fluefangeren ikke sløser bort energi på å klappe sammen fellen hvis et følehår for eksempel blir berørt av en regndråpe.
Planter deler sanseinntrykkene sine
Noen planter har evnen til å utveksle informasjon om sanseinntrykkene sine via lukt og på den måten hjelpe hverandre.
På 1980-tallet viste forskere for eksempel at trær kan snuse opp flybårne organiske forbindelser fra andre trær som blir angrepet av insekter. Advarselen om angrepet gir de friske trærne tid til å danne stoffer som gjør dem uspiselige for insektene.
I 2011 viste fem israelske forskere dessuten at en underjordisk beskjed om tørke etter bare en time kunne smakes i røttene til planter fem rader unna i et drivhus. Advarselen fikk planter som fortsatt ikke var rammet av tørken, til å lukke åpningene i bladene som vann fordamper fra.