Hvorfor døde minst 37 havkrypdyr på størrelse med en buss på samme sted for 230 millioner år siden i det som nå er det sentrale Nevada?
Spørsmålet har plaget paleontologer i flere tiår, og teoriene rundt den mystiske kirkegården med fossile rester fra de flere tonn tunge fiskeøglene, som kalles iktyosaurer, har det vært mange av.
En av teoriene er at fortidskjempene endte i en massestranding på grunn av giftstoffer fra en algeoppblomstring. Men nå mener forskere fra blant annet Smithsonian National Museum of Natural History, at de har funnet en helt annen forklaring, og at de fossile knoklene er resultatet av en spesiell atferd som dyrene deler med noen av dagens havpattedyr.
Iktyosaurene var delfinlignende kjemper som regjerte verdenshavene på dinosaurenes tid. De fantes i alle størrelser fra under en meter til over 20 meter. Her ser vi kjeve og tenner fra fortidskjempen.
Oppdaget fostre og nyfødte
Forskerne brukte blant annet 3D-skanninger til å undersøke området og fossilene som er en del av den såkalte Berlin-Ichthyosaur State Park i det nordvestlige Nevada.
Samtidig studerte de også den kjemiske sammensetningen av stein rundt fossilene. De fant ingen beviser for plutselige stigninger i for eksempel algeveksten, som en av teoriene er basert på.
Dessuten la paleontologene merke til at de først og fremst fant fossile rester fra voksne iktyosaurer – altså ingen unge. Til gjengjeld fant de flere små Iktyosaurer-knokler og tenner i samlingene. Gjennombruddet kom da såkalte mikro-CT-røntgen-skanninger avslørte at de små knoklene og tennene tilhørte iktyosaur-fostre og nyfødte.
Reiste langveisfra
Funnene viser ifølge forskerne at de gigantiske fiskeøglene antagelig reiste langveisfra til området for å føde ungene sine i en fredelig del av havet uten rovdyr. Og at dagens Nevada antagelig har vært fødested for fortidskjempene gjennom utallige generasjoner og over flere hundre tusen år.
Dermed peker atferden fram mot moderne hvalarter, som for eksempel blåhvaler og knølhvaler, som rutinemessig migrerer på tvers av hav for å føde i farvann der det er få rovdyr.
«Nå har vi bevis for at denne atferden går hele 230 millioner år tilbake», heter det blant annet fra førsteforfatter Neil Kelley i en pressemelding.