Nebbdyret er et naturstridig vidunder

Nebbdyret lever i det østlige Australia og på Tasmania, blir opptil 60 centimeter langt (inkludert halen) og kan veie 1–2,5 kilo. Det er et såkalt kloakkdyr, noe som vil si at den bruker samme kanal, kloakken, til urinering, avføring og paring.

På land trenger nebbdyret 30 prosent mer energi enn et landdyr med samme størrelse, men under vann gjør svømmehuden mellom potene nebbdyret til en rask jeger. Forbeina blir brukt til å padle med, mens bakbeina og halen fungerer som ror.

Mens andre pattedyr har mistet vitellogenin-genet som gjør dyr i stand til å legge egg, har nebbdyret beholdt sitt. Dessuten har det et kasein-gen som gjør at det kan produsere melk – men ikke via dievorter. Moren svetter i stedet melk gjennom pelsen, og så slikker ungene den av.

På innsiden av hannenes bakbein sitter det giftklør som blir brukt mot konkurrerende hanner om territorium eller hunner. Giften er ytterst smertefull for mennesker, men ikke dødelig. Den kan imidlertid lamme eller faktisk drepe en hund.

En høy konsentrasjon av røde blodlegemer i blodet gjør at nebbdyret kan dykke i opptil ti minutter, men det gjør det vanligvis bare et par minutter av gangen. Det bruker verken syn, hørsel eller luktesans når det er på jakt. Hudfolder beskytter øyne og ører mot vannet, og neseborene lukkes.

Nebbet er ikke hardt, men dekket av en læraktig hud. Det er dekket av 60 000 mikroskopiske sensorer som registrerer strømninger, trykk og elektriske impulser. Dermed sporer nebbdyret ormer, larver, skalldyr og reker. Gapet har ingen tenner, men to hornplater som knuser maten.

Nebbdyrets hale minner om beverens og blir brukt til å styre med under vann. Dessuten lagrer halen opp mot halvparten av dyrets fett, som den kan tære på hvis det blir lite mat. Hunnene bruker halen til å holde befruktede egg inntil kroppen og holde dem varme.