Jordens kontinenter er helt livløse. Her er det verken dyr, trær eller andre planter – selv ikke mose har fått feste.

Vi har reist 635 millioner år tilbake i tid, og temperaturen på jorden har nettopp begynt å stige litt. I 90 millioner år har planeten vært dypfryst, og alt er tomt, goldt og dekket av is.

Men under overflaten er mikroskopiske sopper i gang med å transformere planeten til et beboelig sted for millioner av organismer.

Soppenes helt avgjørende rolle for livets frammarsj ble avslørt i begynnelsen av 2021, da kinesiske forskere offentliggjorde funnet av et eldgammelt soppfossil. Fossilet er det eldste tegnet på sopp på land og minst 130 millioner år eldre enn de eldste landlevende dyrene, som først dukket opp for 450–500 millioner år siden.

Soppfossil

Under mikroskopet kan vi se det 630 millioner år gamle soppfossilet. Soppen var en av klodens aller første landlevende organismer.

© Andrew Czaja/University of Cincinnati

Ifølge forskerne spilte den nyoppdagede soppen en avgjørende rolle i forvandlingen av jorden fra en frossen snøball til en livlig og artsrik klode. Soppen gjorde at fjell forvitret slik at bakken ble bedre egnet til plantevekst.

Senere har soppene inntatt stort sett alle områder av jorden: De tilbyr internett til planter, forvandler maur til zombier og kan bli nære allierte i kampen mot plastforurensning.

Men de kan også komme til å starte den neste pandemien og utrydde noen av de livsformene de var med på å bane vei for.

Planter logger på soppinternett

I dag består soppriket av om lag 1,5 millioner arter. Bare om lag 7 prosent har blitt registrert. Det skyldes først og fremst at mange av artene er encellede organismer, som for eksempel gjær, som er umulig å se med det blotte øye.

Sopp driver ikke fotosyntese, slik planter gjør, og de fordøyer heller ikke mat i et mage-tarm-system, slik dyr gjør. I stedet skiller soppene ut kraftige enzymer som bryter ned omgivelsene.

Selv om genetiske studier viser at de er nærmere beslektet med dyr enn med planter, utgjør soppene sitt helt eget rike.

De karakteristiske sopplegemene er bare en beskjeden del av soppenes samlede biomasse, og mange sopper danner ikke slike hatter i det hele tatt.

Det er under bakken soppen for alvor boltrer seg. Her vokser den viktigste delen av organismen, mycelet, som består av et nettverk av lange, tynne tråder som minner om planterøtter.

Myceler kan bli utrolig store, og i Oregon i USA, finnes verdens største organisme, og den lever under bakken. Mycelet til den såkalte honningsoppen dekker et areal på 965 hektar, noe som svarer til 1350 fotballbaner.

30 000 tonn veier verdens største organisme – honningsoppen i Oregon i USA.

Soppenes mycel blir også kalt «naturens internett», siden det lar planter kommunisere over store avstander.

Blir en plante angrepet av skadedyr, kan den via det underjordiske nettverket advare andre planter slik at de for eksempel kan rekke å øke mengden bitterstoffer i bladene.

Opp mot 90 prosent av alle planter er kolonisert av såkalte mykorrhiza-sopp i en allianse som er gunstig for begge parter.

Det underjordiske soppnettverket beskytter planterøtter mot bakterieinfeksjoner og sørger for å frakte vann og næring langveisfra. Som takk får soppen karbohydrater fra plantens fotosyntese.

Trær forsøker å kalle til seg sopper som kan kolonisere røttene sine. Soppene er nemlig en uunnværlig hjelp når trærne skal ta opp vann og mineraler.

Planter roper på sopper.
© Ken Ikeda Madsen/Shutterstock

1. Planter roper på sopper

Trerøtter skiller ut signalstoffer som registreres av soppsporer i bakken. Sporene reagerer ved å sende ut såkalte hyfer i retning av planterøttene. Hyfene vokser sammen og danner et enormt nettverk som kalles mycel.

Sopper bryter seg inn i planterøtter
© Ken Ikeda Madsen/Shutterstock

2. Sopp bryter seg inn i trerøttene

Hyfene penetrerer trerøttene og trenger inn i de enkelte plantecellene, der de skiller ut stoffer som sikrer at treet aksepterer soppens inntrenging. Dermed blir en rekke broer dannet mellom soppen og planten.

Vannforsyning stiger.
© Ken Ikeda Madsen/Shutterstock

3. Vannet strømmer til langveis fra

Broene er gunstige for begge parter. Soppens mycel strekker seg over et større areal enn trerøttene og tar opp vann og mineraler langt borte fra, mens soppen belønnes med karbohydrater fra treets fotosyntese.

Noen plantearter er så avhengige av mykorrhiza-sopp at de ikke kan vokse uten dem.

Og siden de eldste fossilene av denne sopptypen er 400 millioner år gamle, tyder det på at mykorrhiza-sopp har hjulpet landplantene helt fra begynnelsen – for 450–500 millioner år siden.

Kjempesopp var 8 meter høy

Over bakken vokser sopplegemene, som er soppens svar på frukt. De har som oppgave å skille ut kjønnsceller, som kalles sporer, og som dannes i rillene på undersiden av hatten.

I motsetning til plantefrø er sporene så små at de ikke er avhengige av dyr for å bli spredt: Vind og vann kan transportere dem langt av gårde.

De forvandler maur til zombier og manipulerer klimaet med luftstrømningene. Soppene har utviklet en rekke snedige knep for å spre kjønnscellene sine og kolonisere kloden.

©

Sopplegeme danner luftstrømmer

Sopplegemet avgir vanndamp som senker temperaturen og skaper luftstrømninger rundt soppen. Dermed får sporene en ekstra dytt vekk fra den stillestående luften rett over bakken og spres over et større område.

©

Parasittsopp vokser ut av maur

Soppen Ophiocordyceps kan ta kontroll over maurhjerner. Mauren tvinges til å kravle opp i et tre før soppen vokser ut av maurens bakhode og gir fra seg sporer som kan drysse ned på nye maur på skogbunnen.

©

Sky av sporer sendes ut i luften

Røyksopp hoper opp sporer inne i sopplegemet og frigir dem først når den blir berørt av for eksempel et dyr eller en vanndråpe. Den største røyksoppen, Calvatia gigantea, inneholder opp mot sju billioner sporer.

©

Gjærsopper er aseksuelle

Ikke alle sopper sender ut sporer. Gjær formerer seg for eksempel ved at en celle danner en knopp som utvikles til en ny dattercelle. Over tid blir en celle på den måten til en hel befolkning av genetisk identiske gjærceller.

En vanlig sjampinjong kan danne opp mot 40 millioner sporer i timen, mens flatkjuke, som vokser på trestammer, produserer mer enn fem billioner, altså 5 000 000 000 000, sporer i løpet av et halvt år.

Og soppene har antagelig produsert enda flere sporer før i tiden.

Utgravinger av fossiler har avslørt at en kjempesopp for 360–470 millioner år siden ble mer enn åtte meter høy.

Prototaxites sopp

Prototaxites var den største organismen på jorden for 360–470 millioner år siden og målte over åtte meter i høyden.

© Richard Jones / SPL

Prototaxites var den suverent største organismen på jorden da plantelivet hovedsakelig bestod av mose og det bare fantes enkelte smådyr.

Du inntar sopp hver dag

Sopper er eksperter på å bryte ned småsteiner og organiske stoffer i jorden, slik at mineraler blir frigitt og jorden plantene vokser i, blir fruktbar.

Nedbrytningsarbeidet krever bestemte verktøy, og soppene har utviklet et arsenal av enzymer som omsetter større molekyler til mindre biter som den kan hente ut energi og næring fra.

Nedbrytningen er helt avgjørende for økosystemene. Uten dem ville planeten være dekket av avfall.

QUIZ: Gjett frukten

Hvor langt må du inn i denne tidsforløpvideoen, som går baklengs, før du kan se hvilken frukt som har blitt angrepet av mugg?

Dessuten har soppene i årtusener stått bak utallige kulinariske opplevelser som vi fortsatt nyter godt av i dag.

Har du spist pizza, burger, toast eller pitabrød, så har du spist sopp. Brødet inneholder nemlig gjærsopp: Saccharomyces cerevisiae.

I tillegg til spiselig sopp som for eksempel steinsopp, kantarell og sjampinjong bidrar en lang rekke mikroskopiske sopper til matlagningen i blant annet øl, ost og surdeig.

Sopp brukes også i landbruket, der visse arter beskytter avlinger mot for eksempel insekter og dermed gjør at bønder kan bruke mindre insektgift.

Gjær blir sendt ut i verdensrommet

Ikke bare er sopper fantastiske hjelpere for matvareproduksjonen: De assisterer også vitenskapen.

Gjærsopper er for eksempel perfekte forsøksorganismer, siden de minner litt om menneskeceller.

Soppene har allerede hjulpet forskere med å avsløre mange biokjemiske prosesser i celler, og nå skal de gi oss mer kunnskap om hvordan kroppen blir påvirket av opphold i verdensrommet.

Gjærceller på satellitten BioSentinel

Gjærceller om bord på satellitten BioSentinel skal utsettes for kosmisk stråling for å undersøke om celler kan reparere DNA-skader i verdensrommet.

© Dominic Hart / NASA

I 2021 sender Nasa gjær til verdensrommet med satellitten BioSentinel, som blant annet skal vise hvordan kosmisk stråling påvirker cellers evne til å reparere DNA-skader. Prosjektet skal gi forskerne innblikk i de farene astronauter blir utsatt for under lange romferder.

I tillegg til mat og forskning har soppene også funnet veien til klesskap og byggeplasser.

Lær av sopp er for eksempel et bærekraftig alternativ til dyrelær, siden produksjonen krever betydelig mindre vann og landbruksjord enn lær lagd av kuskinn.

Dessuten kan sopp inngå i bærekraftige og selvreparerende bygninger. Soppmycel er brannsikkert, vannavvisende og sterkere enn betong og kan derfor erstatte murstein.

Soppmurstein

Murstein av sopp får sin styrke fra tusenvis av sterke tråder som utgjør mycelet. Trådene består blant annet av kitin – samme stoff som inngår i leddyrenes ytre skjelett.

© Phil Ross

Soppenes største gave til menneskeheten er imidlertid antibiotika, som ble oppdaget av den skotske vitenskapsmannen Alexander Fleming i 1928.

Ved et uhell hadde det satt seg muggsopp i en petriskål med stafylokokker. Fleming la merke til at soppen hindret bakteriene i å vokse ved å produsere penicillin.

Siden den gang har antallet dødsfall på grunn av bakterieinfeksjoner falt drastisk.

Og sopper kan ikke bare melkes for antibiotika. Forskere har også gjort dem om til medisinske fabrikker ved blant annet å genmodifisere gjær til å produsere insulin og andre hormoner, og flere psykiatere beskriver vellykkede behandlinger av blant annet depresjon og angst ved bruk av psilocybinsopp.

Sopper kan starte neste epidemi

Selv om penicillinproduserende sopp har reddet millioner fra døden, kan andre sopper true oss.

Og da mener vi ikke giftsopp som grønn fluesopp, men derimot mikroskopiske soppinfeksjoner.

©

Slik dreper sopp

Leverskader og nyresvikt er noen av konsekvensene når soppgift blir gjort om til rakettdrivstoff i magesekken. Les hvordan kroppen din går i oppløsning her: (indsæt link)

Nye resistente sopper har i løpet av det siste tiåret dukket opp over nesten hele verden. En av de mest utbredte artene, Candida avriss, har utviklet resistens mot soppmidler i 90 prosent av infeksjonstilfellene.

Hvis C. auris klarer å trenge inn i blodet, vil over 30 prosent av pasientene miste livet i løpet av bare noen uker.

Aspergillus fumigatus er en annen resistent sopp som finnes i store mengder i jord, husstøv og råtne planter. Hver dag puster vi uten problemer inn hundrevis av sporer fra A. fumigatus, siden immunceller i lungene fjerner dem.

Soppsykdommen Aspergillosis

Soppsykdommen aspergillose, som hvert år rammer 250 000 personer, viser seg på røntgenbilder som hvite tråder i lungene.

© Getty Images

I pasienter med svekket immunforsvar kan soppen imidlertid trenge inn i blodet og volde alvorlige problemer i form av sykdommen aspergillose.

Tidligere kunne A. fumigatus behandles med såkalte triazoler, men nå har soppen begynt å bli resistent mot disse legemidlene. Bare på nederlandske sykehus har antallet pasienter infisert med triazolresistent A. fumigatus blitt fordoblet fra 2013 til 2018.

Og det er ikke noen løsning rett rundt hjørnet. Det er nemlig vanskeligere å utvikle medisiner mot sopp enn mot bakterier, og siden vi er nærmere beslektet med sopp enn bakterier, er det økt risiko for at soppdrepende stoffer også gjør skade på mennesker.

Sopp rydder opp i naturen

Selv om vi risikerer nederlag i kampen mot soppinfeksjoner, kan vi glede oss over viktige allianser med andre sopparter i kampen for miljøet.

Plastavfall og giftige tungmetaller ødelegger økosystemer og truer mange arter. Forskere mener blant annet at mengden plast i havet vil vokse til over 250 millioner tonn i løpet av de neste ti årene, mens det i 2050 vil være mer plast i havet enn fisk.

Men det kan kanskje plastspisende sopp gjøre noe med. I 2017 oppdaget en gruppe kinesiske forskere soppen Aspergillus tubingensis fra en søppelfylling i Pakistan.

600 millioner års evolusjon har gjort sopp til eminente renovasjonsarbeidere. Forskere vil bruke soppens evner som nedbryter til å gjøre noe med plastforurensningen av naturen.

Sopp vokser i forurenset område
© Ken Ikeda Madsen

1. Sopp spres i forurenset område

Sporer fra den plastspisende soppen, Aspergillus tubingensis, spres over områder med plastforurensning, for eksempel på strender eller søppelfyllinger.

Enzymer går til verks.
© Ken Ikeda Madsen

2. Enzymer bryter ned plastkjeder

Soppen sprer seg og skiller ut enzymer som bryter ned de kjemiske bindingene i de lange molekylekjedene som plasttypen polyester-polyuretan består av.

Plast brytes ned
© Ken Ikeda Madsen

3. Plasten blir brutt ned

I takt med at enzymene bryter bindinger i plasten, forvandles plasten til mindre molekyler, som soppen tar opp, og som ikke skader økosystemet.

Deretter kan soppen meske seg med plasttypen polyester-polyuretan, som blant annet brukes til dekk, slanger og kjøleskapsisolasjon. Vanligvis tar det flere tiår å bryte ned dette materialet.

Men på bare to måneder hadde soppens enzymer brutt ned materialet til mindre biter som ikke skader naturen.

Senere har flere plastspisende sopper som kan bryte ned ulike typer plast, blitt oppdaget, mens andre har vist seg å kunne absorbere tungmetaller og dermed fjerne disse farlige stoffene fra miljøet.

Forskerne arbeider nå for å kunne bruke soppen i den skalaen som er nødvendig for å rense opp i naturen.

Det mektige soppriket som banet vei for planter og dyr gjennom hundrevis av millioner år, har nå kastet seg inn i kampen mot forurensning. Enda en gang kan mugg og andre sopper bli livets store helter og redde naturen fra kollaps.