Det banebrytende ved materialet er at det er laget av rester av døde fisker som ellers ville blitt kastet. Hovedbestanddelen i filmen er proteiner fra innvoller, blod, skjelett, skinn og skjell fra fisk og andre havdyr.
Proteinet fra fiskerestene kombineres med et bindemiddel som stammer fra røde alger – som det finnes massevis av i havet – og på den måten dannes et smidig og sterkt plastmateriale.
Et mindre energikrevende alternativ til plast
Produksjonen av MarinaTex er mye mindre energikrevende enn tilsvarende plastmaterialer. Visse typer av plast produseres ved temperaturer over 150 grader, MarinaTex kan lages ved under 100 grader.
I 2050 vil det være mer plast enn fisk i havet. En del av forurensningen kan fjernes gjennom store opprydningsprosjekter som The Ocean Cleanup. Men det løser ikke det grunnleggende problemet: Det forbrukes for mye plast som ender i naturen. Derfor trenger vi alternative materialer når vi skal beskytte klodens økosystemer.
Som Hughes uttaler til avisen The Guardian:
«Plast er et fantastisk materiale, og derfor har vi blitt for avhengige av det som designere og ingeniører. Det gir ingen mening at vi bruker plast – et utrolig holdbart materiale – til produkter som har en levetid på mindre enn en dag.»
Én torsk blir til 1400 handleposer
Men det var faktisk ikke derfor Hughes i første omgang utviklet MarinaTex.
I stedet hadde hun hørt at over 172 000 tonn fiskeavfall produseres hvert år av Storbritannias fiskeindustri. På verdensplan ligger tallet i nærheten av 50 millioner tonn, som bare går til spille.
Med restene av bare én torsk kan Hughes lage 1400 poser av MarinaTex, og posene skal faktisk være sterkere enn vanlige handleposer.
Med pengene fra James Dyson Award videreutvikler Hughes nå materialet, og hun håper på å kunne finne produksjonspartnere, slik at det kan settes i produksjon i 2021.