Mikroskopiske mikroplastpartikler finnes i bordsalt, husstøv, luften, skalldyr, vann fra springen og i opp mot 90 prosent av alt flaskevann.
De små partiklene er overalt, og hver dag spiser, drikker og puster vi inn store mengder av dem. Ifølge forskning fra i fjor kan det faktisk dreie seg om opp mot 100.000 partikler i året per person.
Forskningen på plastens effekt på menneskekroppen er fortsatt så ny og umoden at det fortsatt ikke finnes en klar konsensus. Men det begynner å tegne seg et mønster.
Plast tiltrekker seg giftstoffer som en sopp
Plast er i seg selv et inaktivt stoff som ikke reagerer med kroppen. Men når vi produserer plastprodukter, tilsettes ofte andre kjemikalier som gir farge, smidighet, varmeresistens og så videre.
Samtidig fungerer plast i havet som en slags sopp som tiltrekker seg forurensede stoffer som for eksempel tungmetaller. De giftige stoffene samles omkring mikroplastpartikene i konsentrasjoner som er opptil 1.000.000 ganger høyere enn i vannet.
Hør hvorfor det er vanskelig å måle helseeffekten av mikroplast:
Mikroplast kan med andre ord bære på stoffer som er giftige for levende vesener. Studier av dyr har vist at visse typer av plast kan bevege seg via luftveiene eller magen og videre ut i blodet eller lymfevæsken, der partiklene kan spres og samles i organer og muskelvev.
Forskernes bekymring er derfor at partiklene på den måten kan hopes opp i kroppen og skape infeksjoner eller langsomt lekke giftig stoff til kroppen og gjøre skade.
For eksempel har en studie vist at immunceller som kommer i kontakt med mikroplast, dør tre ganger raskere enn normalt.
Men vitenskapen på området er fortsatt ufullstendig, og forskerne kan fortsatt ikke definitivt si at mikroplast er farlig for menneskekroppen. Inntil videre kan forskerne imidlertid ikke utelukke det, siden det som nevnt er bevist at plastpartiklene både kan bære giftige stoffer, og at de kan hopes opp i levende vesener over tid.
Mengden av mikroplast i naturen vil vokse markant fram mot 2030, ettersom plastproduksjonen anslås å ha vokst med 40 prosent. Utviklingen fikk i fjor WHO til å etterlyse intensivert forskning på området.
