Fem myter om avfall: «Resirkulering lønner seg ikke»

Dom: Delvis sant.

Hvor lett det er å gjenbruke materialer, varierer.

Grunnstoffer som aluminium og jern kan sorteres nøyaktig ut fra tetthet eller smeltepunkt, noe som gjør det mulig å gjenbruke nesten hundre prosent.

For eksempel er 75 prosent av alt det aluminiumet som er produsert gjennom tidene, fortsatt i bruk. Heller ikke glass taper kvalitet ved hyppig gjenbruk.

Med andre former for avfall er det vanskelig å unngå såkalt nedvinning, der kvaliteten svekkes for hver gang materialet gjenbrukes.

Det gjelder for eksempel papir, der egenskapene vurderes ut fra lengden på papirfibrene, som blir kortere, tynnere og mindre stive når de brukes om igjen.

I gjennomsnitt kan fibrene etter sju runder bare brukes til papp.

Dom: Delvis sant.

Internasjonal handel med avfall er en milliardbutikk. Vanligvis går transporten fra rike til fattigere land, og store mengder miljøskadelig, farlig eller giftig avfall fra Vesten har endt på søppelfyllinger i Øst-Asia eller i Afrika.

I 2018 sa Kina stopp og nektet å ta imot blant annet plastavfall med mindre det var sortert til en renhet på minst 99,5 prosent og dermed faktisk var egnet til gjenbruk.

Fra 2021 har nye internasjonale avtaler dessuten begrenset rike lands mulighet for å eksportere avfall til fattigere land.

Handelen med søppel – inkludert utrangerte skip – er imidlertid fortsatt en økonomisk fordel for mottakerlandene.

Men jobben med å hugge opp skipene kan være livsfarlig.

Skipene blir ofte hugget opp i Bangladesh og India og dekker henholdsvis 20 og 10 prosent av de to landenes behov for stål.

Dom: Feil.

Ofte gir resirkulering økonomisk gevinst.

Det gjelder framfor alt gjenbruk av metall, som er lett å sortere og foredle – her topper aluminium listen: Gjenbruk krever bare fem prosent av den energien som trengs for å utvinne nytt aluminium.

Også miljøet vinner ved gjenbruk; for eksempel viser beregninger at hvis USA øker gjenbruken av glass fra 33 til 50 prosent, vil det gi et CO₂-kutt som svarer til at 300 000 bensinbiler forsvant fra veiene.

Formålet med gjenbruk kan også være å la knappe ressurser av for eksempel sjeldne jordarter som neodym og praseodym forbli under bakken til etterkommerne våre. De sjeldne jordartene er blant annet en avgjørende bestanddel i halvledere, som inngår i all digital teknologi.

Gjenbruk kan dessuten redusere omfanget av forurensende eller ressurskrevende gruvedrift.

Utvinningen av metallet litium til de litium-ion-batteriene som stort sett alle datamaskiner, telefoner og elbiler bruker, er for eksempel en uhyre vannkrevende industri.

Dom: Først og fremst usant.

De aller fleste typer husholdningsavfall egner seg bedre til nyproduksjon enn til å produsere energi.

Om lag nitti prosent av tørt avfall, som glass, metall, papir og plast, kan gjenbrukes hvis det sorteres og håndteres riktig.

Vått avfall, for eksempel matavfall, kan imidlertid med fordel brukes til produksjon av energi, for eksempel biogass. Tolv kilo vått avfall gir om lag like mye energi som én liter råolje.

Teknologien pyrolyse kan brukes til nesten alle materialer som inneholder organiske forbindelser – selv gummi i gamle bildekk.

Før pyrolysen tørkes og pulveriseres avfallet som deretter i en kort periode utsettes for mellom 400 og 800 grader celsius.

Resultatet er dels biogass og bioolje, dels et svart pulver som kalles biokull, og som inneholder over 65 prosent karbon.

Biokull kan spres på åkeren, der det forbedrer landbruksjorden. De forkullede biorestene binder dessuten store mengder CO₂ som ellers ville ha sluppet ut i atmosfæren. Om lag tolv prosent av våre årlige CO₂-utslipp kan nøytraliseres med biokull.

Dom: Sant.

Plast er en av de vanskeligste typene avfall å sortere. Derfor har bare ni prosent av all den plasten som noen gang er framstilt, blitt gjenbrukt.

Av resten har 12 prosent blitt brent, mens 79 prosent har endt på søppelfyllinger eller i naturen, der plasten brytes ned til stadig mindre partikler og ender som mikroplast.

Jo mindre bitene er, jo større problemer skaper de. De finner nemlig veien inn i de dyrene som befinner seg nederst i næringskjeden.

Etter hvert som dyrene blir spist av større dyr, hoper plasten seg opp i stadig høyere konsentrasjoner – også i den maten vi mennesker spiser. I mars 2022 kunngjorde forskere at de nå for første gang også har funnet mikroplast i lungevevet hos mennesker.

Utfordringen med plast er at den finnes i sju hovedtyper med ulik kjemisk sammensetning; for eksempel er flasker til drikkevarer ofte lagd av polyetylentereftalat, mens plastposer er lagd av polypropylen.

Alle typer – og alle farger – må skilles fra hverandre før plasten kan gjøres om til det granulatet som danner grunnlag for nye produkter.