Matematikk gjennomsyrer naturen

Rommene i bløtdyrskall er ordnet som en logaritmisk spiral. Hvert naborom har samme form, men omkretsen blir gradvis større. Samme prinsipp ser vi i tornadoer og strømvirvelen i et sluk.

Årenettet i et blad forgreiner seg som såkalte fraktaler, altså i mindre og mindre rom etter det samme mønsteret. Systemet fordeler væske og dermed næring mest effektivt. Hvis en del av bladet dør, kan andre deler ta over.

Når flere såpebobler samler seg, søker de en stabil struktur, men også en form der overflatespenningen er så lav som mulig. Boblene kan ha ulike størrelser, men hvert samlingspunkt har tre vinkler på 120 grader hver.

Matematikeren Alan Turing jobbet med å knekke koder, men studerte også naturens måte å danne mønstre på. Ifølge Turing gjør kjemiske reaksjoner i kroppen at dyr enten utvikler striper eller flekker med om lag samme størrelse og avstand.

Noen ganger kan faste mønstre oppstå under kaos. Eksempler er skyer, greiner, havstrømmer – eller et sneglehus. Selv om formen virker tilfeldig, oppstår det likevel gjentatte mønstre og figurer.

Størrelsen på bølger kan stige eller falle, men bølgen som bryter, kan også ses som to halvparter av en sirkel spredt ut i en sinuskurve – eller noe som ser ut som en omvendt S. Satt sammen danner de en sirkel.

Årtusener med erosjon og avleiring danner elvedeltaer som ved første øyekast virker tilfeldige. Egentlig danner nettverkene såkalte fraktaler, og disse formene frakter vannet med minst mulig energiforbruk.