Havet stiger i voldsomme rykk, mens et grumsete inferno av leire og fin sand blander seg i havet som et altoppslukende mørke. Midt i den undersjøiske sandstormen kjemper en stor koloni av millimeterstore polyppdyr med å få adgang til sin energikilde: sola.
Men strålene kan ikke bryte gjennom det grumsete kaoset, og én for én må de encellede vesenene gi opp kampen, mens det mangefargede revet de har konstruert, langsomt forvandles til et grått og livløst dødsrike.
I en siste desperat krampetrekning pumper de få overlevende dyrene milliarder av kjønnsceller ut i havet, i håp om at de små larvene lander et sted der betingelsene er bedre – et sted der avkommet kan begynne forfra.
Denne dramatiske scenen foregikk under avslutningen av den siste istiden, for 10 000 år siden i det området vi i dag kjenner som verdens største korallrev, Det store barriererevet.
På få noen få tusen år ble kloden fem grader varmere. Isen smeltet, klimabeltene flyttet seg, og havet steg i noen perioder med hele seks centimeter i året. Mange dyr og planter nøt godt av endringene, men klodens korallrev kjempet en kamp for livet – og vant, men bare med nød og neppe.
Forskerne fordelte 20 havboringer over to områder. Til sammen kartla de 35 000 år av revets liv.
Gjenforteller revets historie
Forskerne har lenge visst at det nåværende revet i Korallhavet utenfor den australske provinsen Queensland ikke var det første i området. Det har antagelig vært rev i ulike perioder i minst 600 000 år.
Men den siste studien, som er basert på såkalte kjerneboringer, viser at selv de ekstreme påvirkningene det ble utsatt for under den siste istiden, aldri helt klarte å ta livet av revet.
Det store barriererevet er med andre ord mer motstandsdyktig enn biologene hadde forestilt seg.
Revet er kjent som korallrevenes ukronede konge, med sine imponerende 2300 kilometer som består av skjelettene fra noen få millimeter store polyppdyr som kalles steinkoraller. Mens dyret lever, bygger det et kalkskall rundt seg, og når det dør, bygger et nytt koralldyr sitt skall på toppen – og slik vokser revet.
Koraller er i familie med maneter og er dermed rovdyr som sine litt større slektninger. Men de får også en stor del av energien fra alger som bor i korallene og utnytter strålene fra sola.
Dykk med ned under havoverflaten og se hvordan de seiglivede polyppdyrene får energi.
Fordi de levende koralldyrene bor på toppen av de døde, er det mulig for forskerne å bore ned gjennom havbunnen og hente ut en kjerne. Kjernen er en flere meter lang søyle med en diameter på ti centimeter, som forskerne senere kan analysere millimeter for millimeter.
Når alle data blir sammenlignet med hverandre, gjenforteller de historien om revet på det stedet der kjernen stammer fra. Hvilke betingelser levde revet under? Og hvorfor forsvant det? En kombinasjon av mange kjerner fra ulike steder gir dermed overblikk over hele fortiden til revet.
Og det er nettopp det forskerne utnyttet i sin studie. Kalken i boringene ble aldersbestemt ved at forskerne målte hvor mye radioaktivt uran 234 som var gjort om til radioaktivt thorium 230.
Når kalken blir felt ut av korallen, er det ikke noe thorium der, men en viss mengde uran. Jo lengre tid det går, jo mer thorium inneholder kalken, fordi det radioaktive uranet blir gjort om.
Revet overlever fem nær døden-opplevelser
Prøver med organisk materiale kunne også dateres med den såkalte karbon 14-metoden, som er basert på målinger av hvor mye av den radioaktive karbon 14-isotopen som var gjort om siden det organiske materialet var levende.
Fortellingen forskerne nå har puslet sammen, går om lag 35 000 år tilbake i tid. Det kom som en overraskelse på forskerne at det hadde vært rev ulike steder utenfor det nordøstlige Australia i hele perioden. Tidligere var den vanlige oppfatningen at revet helt forsvant i perioder under istiden, da havet sto veldig lavt eller steg spesielt raskt, og at nye rev først oppsto når larver av koralldyr drev inn med havstrømmer.
De siste dataene avslører at revet har hatt enorme utfordringer. Forskerne identifiserte hele fem nær døden-opplevelser, der revet bare med nød og neppe slapp unna med livet i behold. I disse periodene forsvant store deler av revet.
To ganger falt havnivået fordi store områder med innlandsis bygget seg opp på kontinentene på kloden, og da tørket revet ut. Det skjedde for 34 300 år siden og igjen for 21 870 år siden, da revet måtte bygge seg opp igjen på dypere vann.
Ved to andre tilfeller steg vannet så raskt at store deler av revet druknet fordi det plutselig havnet mer enn 25 meter under overflaten, som er smertegrensen for hvor korallene kan vokse. Det skjedde for 19 220 år siden og igjen for 13 720 år siden.
Revet kan til en viss grad følge klare å vokse oppover i takt med at vannet stiger, men bare hvis det skjer med to centimeter i året eller mindre. Går det raskere, er den eneste muligheten at den levende delen av revet flytter nærmere kysten. Også den utfordringen taklet Det store barriererevet.
Revet gjenskaper seg selv fem ganger
35.000 - 33.000 år siden: Revet tørker ut
For 35 000 år siden lå Det store barriererevet nesten på sin nåværende posisjon, men i takt med at isbreene bygget seg opp på de fleste kontinentene, falt vannstanden med 15–20 millimeter i året. For 33 000 år siden hadde vannstanden derfor falt til 85 meter under dagens nivå, og det meste av revet ble tørrlagt og dødt.
33.000 til 22.000 år siden: Revet følger havet
Vannstanden fortsetter å falle med mellom 11 og 16 millimeter i året, mens et nytt rev kjemper seg opp i de ytterste delene av kontinentalsokkelen. For 22 000 år siden var vannet hele 105 meter under dagens nivå, og det meste av resten av revet døde. Samtidig gjorde kaldere vann i havet at noen korallarter forsvant helt.
22.000 til 17.000 år siden: Revet lever på randen
For 21 000 år siden var havnivået det laveste for hele istiden: 123 meter lavere enn i dag. Men så skifter klimaet, og isbreene begynner å smelte. Da havet steg, kunne revet vokse, men det innebar også at deler av revet drukner fordi det ble liggende over 25 meter under overflaten, og der har det problemer med å leve.
17.000 til 13.000 år siden: Revet drukner
Vannstanden fortsetter å stige, og det innebærer at revet ytterst på kontinentalsokkelen ender på for dypt vann – det drukner. Men da havnivået for 13 000 år siden står 88 meter under dagens nivå, kan et nytt rev etablere seg nærmere havoverflaten.
13.000 år siden til i dag: Revet vender tilbake
For 10 000 år siden er havnivået 55 meter under dagens nivå. Likevel går det galt, for leire og sand fra oversvømmelser av tørre områder gjør vannet uklart og blokkerer lyset fra sola. Resultatet er at revet dør. Men så snart forholdene blir bedre, vokser et nytt opp. Nå oppstår den strukturen vi kjenner i dag.
Nye trusler venter
Den siste av de fem nær døden-opplevelsene er spesielt interessant for forskerne. Den avslører nemlig hvilke konsekvenser menneskets påvirkning av Det store barriererevet kan få.
For 10 140 år siden ble revet utsatt for enorme mengder leire og fin sand i vannet, også kalt sedimenter. Mengden sediment ble tredoblet, noe som blokkerte lyset fra sola, slik at algene i korallvevet ikke lenger kunne produsere energi og polyppene ikke lenger kunne fange mat.
Forskernes mener årsaken til hendelsen var at havet raskt oversvømte store tidligere tørre områder på kontinentalsokkelen, noe som avga store mengder leire og sand. Også dagens rev sliter med at havet blir mer og mer uklart. Denne gang skyldes det imidlertid ikke bare sedimenter fra land, men i høy grad forurensning med næringsstoffer fra landbruket, som får mengden alger i vannet til å eksplodere.
Samtidig er havtemperaturen omkring Australia faretruende høy i sommermånedene på grunn av den globale oppvarmingen, som har lagt omkring en ekstra grad til klodens gjennomsnittstemperatur. Varmen gjør i at store områder av revet plutselig dør fordi korallkolonien kaster ut algene som tidligere har gitt dem næring.
Lær mer om hva som skjer med korallene når algene blir kastet ut.
Grumsete vann og et hav som igjen stiger, har tidligere fått biologer til å slå alarm. Den nye studien viser imidlertid at korallrevenes konge tidligere har vært svært robust, selv i de ekstreme hendelsene under istiden.
Forskerne som står bak studien, understreker imidlertid at det på ingen måte innebærer at revet kan tåle de belastningene mennesket utsetter det for i dag, for de er mye mer voldsomme og går mye raskere enn tidligere endringer. Men koloniens overlevelsesevner skaper likevel et lite håp for framtiden.