Rapport slår fast: Vi er ett skritt fra avgrunnen

FNs nye klimarapport er brutal lesning. Katastrofene hoper seg opp rundt oss, og løpet er allerede kjørt for deler av planeten. Bare en beinhard løsning kan rekke å redde resten.

FNs nye klimarapport er brutal lesning. Katastrofene hoper seg opp rundt oss, og løpet er allerede kjørt for deler av planeten. Bare en beinhard løsning kan rekke å redde resten.

Robin Loznak/ZUMA Wire/Alamy Live News/ImageSelect & Claus Lunau

«Da vannet kom, hadde de ikke en sjanse.» Beboerne i den tyske byen Sinzig var i sjokk 15. juli 2021. Natten før hadde enorme vannmasser revet gjennom byen og blant annet tatt livet av tolv beboere på et hjem for handikappede.

På sitt høyeste var vannet sju meter over sitt normale nivå. Oversvømmelsene kom etter massivt regn, og til sammen ble flere hundre mennesker drept.

Mindre enn to uker senere var en hær av forskere samlet til en skjellsettende sluttspurt. I en nærmest endeløs rekke av videomøter la de siste hånd på en massiv klimarapport – en rapport som for første gang slår entydig fast at vi selv er skyld i tragedier som i Sinzig.

Oversvømmelser ramte Europa i juli 2021

Regnet slo rekorder over store områder av Europa i juli 2021 – noen steder ble tidligere rekorder overgått med over 60 prosent. Fenomenet vil bli mer vanlig i framtiden.

© Philippe Bourguet/bePress Photo Agency/bppa/ABACAPRESS.COM/Ritzau Scanpix

Vi har ufrivillig gitt en hjelpende hånd til oversvømmelser, orkaner og skogbranner, og katastrofene vil bare øke på i framtiden. Klimaforskerne har gitt lignende advarsler før, men den nye rapporten er likevel annerledes.

Ikke bare er rapporten, som kommer fra FNs klimapanel, fyllt med innsikter som ingen kjente til for noen få år siden – den kommer også på et helt avgjørende tidspunkt. Ifølge forskerne balanserer kloden akkurat nå på en avgrunn. Handlingene våre har allerede satt gang i minst en katastrofal utvikling som nå ikke lenger kan stoppes, og flere vil snart følge.

Heldigvis har rapporten en løsning – et drastisk inngrep som skal redde hundrevis av millioner av mennesker fra å bli fordrevet fra hjemmene sine.

Vi kan ikke unngå det

Den nye rapporten er det første av tre delrapporter fra FNs klimapanel, IPCC, som handler om henholdsvis klimaets utvikling, klimaendringenes konsekvenser for mennesker og natur og strategier for å redusere utslipp av drivhusgasser. Til sammen vil de tre delrapportene utgjøre panelets sjette store klimarapport.

Allerede da IPCC utga sin første rapport i 1990, var forskerne relativt sikre på at det var en kobling mellom utslippene av drivhusgasser og den stigende globale temperaturen. Den gangen kom resultatene som et sjokk, og regjeringer verden over ble raskt enige om at utslippene skulle kuttes. Siden 1990 har de årlige utslippene imidlertid steget med om lag 60 prosent.

En rekke IPCC-rapporter fulgte i de neste tiårene, og hver av dem slo ytterligere fast at vi er i full gang med å endre klimaet til det verre.

IPCC holder møde om klimarapport
© International Institute for Sustainable Development (IISD)

Hundrevis av forskere står bak rapport

Den første delrapporten fra FNs klimapanel, IPCC, skal danne bakgrunn for livsviktige politiske beslutninger. Derfor er den basert på kunnskap fra hundrevis av forskere og tusenvis av studier.

Flere politiske avtaler har forsøkt å takle klimaendringene – de fleste har slått feil. En av de siste store avtalene kom i Paris i 2015. Målet er å holde den globale temperaturstigningen under 1,5 grader i år 2100. IPCCs sjette rapport kaster lys over sjansen våre for å nå Paris-avtalens mål.

«Vi vil passere 1,5 grader i løpet av de neste 20 årene», forteller klimaforsker Anna Amelia Sörensson, som var en av de ledende kreftene i det teamet av 234 forskere som utarbeidet rapporten.

«Vi kan ikke unngå det. Ved 1,5 grader vil de ekstreme værfenomenene bli verre, men vi kan ikke gjøre noe med det. Det vil skje. Likevel må vi redusere utslippene, for med to graders oppvarming blir det enda verre.»

De nye konklusjonene om framtidens klima er på mange måter gruoppvekkende. Men de er bedre underbygget enn noen tidligere forutsigelser. Og årsaken er at forskerne har eliminert en siste nagende usikkerhet.

Følsomhet har blitt skarp

Klimaforskerne har i flere tiår visst at drivhusgasser var skurken bak den globale oppvarming. Men de har ikke kunnet fastslå den såkalte klimafølsomheten – et mål for nøyaktig hvor mye oppvarming vi får for en bestemt stigning i mengden drivhusgasser.

«Sammenlignet med den forrige rapporten har vi mye mindre usikkerhet.» Klimaforsker Trude Storelvmo

«Det er et ekstremt viktig mål, og det har vært vanskelig for klimaforskere å snevre inn», forklarer Trude Storelvmo, en av IPCC-rapportens ledende eksperter. «Vi har hatt denne frustrerende usikkerheten. Så selv hvis vi visste nøyaktig hvor store utslippene ville bli framover, ville vi fortsatt ha en stor usikkerhet rundt framtidens oppvarming.»

Den usikkerheten er nå stort sett fjernet takket være flere målinger av dagens klima, nye oppdagelser om fortidens klima og mer avanserte klimamodeller – og det har enorm betydning for hele klimavitenskapen.

Klimaforsker Trude Storelvmo

Trude Storelvmo forsker blant annet på effekten skyer og aerosoler har på klimaet og var en av de hovedansvarlige for IPCC-rapportens kapittel om den såkalte klimafølsomheten.

© International Institute for Sustainable Development (IISD)

Større sikkerhet rundt klimafølsomheten betyr at enhver tvil om menneskets rolle i oppvarmingen er utslettet. Av 1,09 graders oppvarming er vi skyld i 1,07 grader – på grunn av utslipp som har ført til det høyeste nivået av karbondioksid i atmosfæren på minst to millioner år. Konklusjonene om framtidens oppvarming har samtidig blitt mye mer presise.

Alt i alt har vitenskapen tatt et enormt skritt framover siden IPCCs forrige rapport fra 2013. Og resultatet er at vi nå ikke bare har et mer solid grunnlag for å treffe beslutninger om for eksempel utslipp av drivhusgasser. Det vitenskapelige framskrittet kan også få juridiske konsekvenser i forbindelse med tragedier som i den tyske byen Sinzig.

Synderen er funnet

Flere byer i Europa ble i juli 2021 lagt i ruiner, og omkring 250 mennesker mistet livet. De materielle kostnadene er antagelig over 80 milliarder kroner. Årsaken var enorme mengder regn. I visse områder falt det like mye regn på to dager som det vanligvis faller på to måneder.

Samme sommer opplevde områder i USA, Canada og Europa rekordhøye temperaturer. Finland hadde den varmeste juni som noen gang er målt, og en brutal hetebølge herjet i Canada, der temperaturen nådde helt opp på 50 grader – det høyeste som noen gang er målt i landet. Den ekstreme varmen resulterte i over 500 dødsfall samt katastrofale skogbranner.

I IPCCs nye rapport er det ingen tvil om hvor skylden for denne typen katastrofer ligger.

«I den forrige rapporten sto det klart at globale klimaendringer er forårsaket av menneskelige aktiviteter. I rapporten var det imidlertid ikke mulig å fastslå om en individuell ekstremhendelse var forårsaket av klimaendringer eller ikke, men det kan vi nå», forteller Anna Amelia Sörensson.

Med nye avanserte klimamodeller kan forskerne teste hvor sannsynlig en konkret værbegivenhet er i den virkelige verden sammenlignet med en verden der mennesket ikke har sluppet ut drivhusgasser. En studie viste slik at utslippene våre gjorde det voldsomme europeiske regnværet 1,2-9 ganger mer sannsynlig. En annen avslørte at vi økte risikoen for den kanadiske hetebølgen hele 150 ganger.

For første gang kan forskerne altså se en solid årsakssammenheng mellom utslipp og de enkelte tragediene.

«Den sammenhengen fungerer som bevis i potensielle søksmål mot regjeringer», sier Sörensson, som mener at nettopp dette vitenskapelige framskrittet legger et massivt press på beslutningstakere.

Regjeringer som ikke tar problemet alvorlig, kan nå stilles direkte til ansvar for handlingene sine. Og det kan bli et viktig verktøy, for ifølge rapporten er katastrofene i Europa og Canada bare begynnelsen.

Katastrofene står i kø

Rapporten legger fram spesifikke scenarier for klimaets utvikling i løpet av hele århundret, avhengig av hvor mye drivhusgass vi slipper ut i atmosfæren. Fortsetter vi med å slippe ut noenlunde like mye drivhusgass som i dag, vil vi passere to graders oppvarming i 2041–2060 og nesten tre grader mot slutten av århundret.

Ved bare to graders oppvarming vil voldsomme regnskyll skje nesten dobbelt så ofte som før den globale oppvarmingen, og de vil i gjennomsnitt levere 14 prosent mer vann. Begivenheter med ekstrem varme vil samtidig skje seks ganger oftere enn før og i gjennomsnitt være 2,6 grader varmere.

Hvis vi øker utslippene våre, kan vi ende med å heve temperaturen med opp mot fem grader ved slutten av århundret, og i så fall blir katastrofene enda hyppigere og mer intense. Ved fire graders oppvarming får vi for eksempel ti ganger flere hetebølger enn før industrialiseringen, og de vil i gjennomsnitt være 5,1 grad varmere.

De gode nyhetene i rapporten er at vi i løpet av århundret kan snu utviklingen i ekstreme værfenomener hvis vi senker utslippene våre raskt.

Så heldige er vi imidlertid ikke med stigningen i havnivået.

Varmen får havet til å utvide seg, og smeltende is rundt om på kloden bidrar samtidig med store mengder ekstra vann. Derfor stiger havet akkurat nå raskere enn det har gjort i minst 3000 år, og i årene 2006–2015 steg vannstanden 2,5 ganger raskere enn i perioden 1901–1990.

I den nye rapporten står det klart at global oppvarming vil få havet til å stige i århundrer og kanskje til og med årtusener, selv om vi stopper utslippene våre av drivhusgasser med det samme og stabiliserer temperaturen ved havets overflate.

Vi kan fortsatt begrense stigningen i havnivået, men det er nå for sent å bremse den helt. Selv om vi stanser utslippene av karbondioksid nå, vil havet fortsette å stige i århundrer.

Global opvarmning får havet til at stige
© Shutterstock & Claus Lunau

Dyphavet henger etter

Varme og kulde overføres langsomt til det dype havet, så selv hvis vi bremser oppvarmingen ved overflaten, vil dyphavet fortsatt varmes opp frem til minst år 2300. Oppvarmingen får vannmassene til å utvide seg, slik at havet stiger.

Global opvarmning får havet til at stige
© Shutterstock & Claus Lunau

Ismasser taper høyde

I takt med at isen skrumper, vil overflaten havne lavere nede – og dermed havne i varmere luftlag. Smeltingen av overflaten forsterker altså seg selv og vil fortsette selv om vi stopper oppvarmingen ved polene.

Global opvarmning får havet til at stige
© Shutterstock & Claus Lunau

Isbremmer kollapser

Selv i de mest optimistiske forutsigelsene vil varme fra luft og hav bringe isbremmene ved Vest-Antarktis tett på kollaps. Uten isbremmer blir de store ismassene mer sårbare, og smeltingen stopper kanskje først når hele isen er borte.

Den langvarige havstigningen skyldes særlig at havene og isen reagerer relativt langsomt på temperaturendringene. Og selv om vi holder temperaturstigningene under to grader, risikerer etterkommerne våre i år 2300 en havstigning på opp mot tre meter.

Det stigende havnivået og de ekstreme værbegivenhetene vil ha voldsomme konsekvenser for hele klodens befolkning.

Landbruket vil lide under oversvømmelser og tørke – med økt risiko for hungersnød flere steder i verden. Og hundrevis av millioner kan bli hjemløse på grunn av skogbranner og oversvømmelser.

Tiden har gitt rapporter rett

Havet vil stige betydelig uansett hva vi gjør. Men handlingene våre kan i høy grad påvirke omfanget av stigningen, konkluderer rapporten.

En effektiv reduksjon av drivhusgasser kan altså begrense stigningen til tre meters stigning i år 2300, noe som er betydelig bedre enn den stigningen på opp mot sju meter som vi får hvis vi i stedet øker utslippene våre.

En rask innsats kan også hjelpe på varmen. Selv om vi nå ikke kan unngå å komme over 1,5 graders temperaturstigning midt i dette århundret, kan vi fortsatt rekke å få temperaturen til å falle ned under den grensen igjen, før århundret er forbi.

«Vi kan fortsatt rekke å begrense oppvarmingen. Det er rapportens viktigste budskap», mener klimaforsker Anna Amelia Sörensson.

Klimaforsker Anna Amelia Sörensson

Klimaforskeren Anna Amelia Sörensson var en av hovedforfatterne for IPCC-rapportens kapittel om den globale oppvarmingens betydning for regionale klimaendringer.

© International Institute for Sustainable Development (IISD)

For å tvinge oppvarmingen i år 2100 tilbake under 1,5 grader, må vi ifølge rapporten halvere de årlige utslippene før år 2050, redusere dem til ingenting rundt 2075 og gå over til å fjerne karbondioksid fra atmosfæren etterpå.

Det er en beinhard plan som vil kreve en massiv innsats. Men er det i det hele tatt grunn til å tro at klimamodellenes forutsigelser vil holde stikk? Klimaet er ekstremt komplekst, og modellene er bare en tilnærming, så en viss grad av skepsis er på sin plass. Likevel er svaret ja, og det krever bare en kikk på hva IPCCs gamle rapporter har sagt om klimaet fram mot i dag.

«Hovedbudskapet har ikke endret seg, men vi har blitt betydelig mer sikre i vår sak.» Klimaforsker Trude Storelvmo

Alle IPCC-rapporter har blitt møtt med hard kritikk fra folk som mener at forskerne overdriver problemet. Og i noen tilfeller har de gamle forutsigelsene noen ganger overvurdert hvordan klimaet faktisk har utviklet seg. Den første rapporten fra 1990 rammet for eksempel 17 prosent for høyt da den forutsa temperaturens utvikling fram mot 2016.

Men forskerne har undervurdert utviklingen like ofte. Forutsigelsene av temperaturen i IPCCs andre og tredje rapport var henholdsvis 28 og 14 prosent for lavt i forhold til virkeligheten.

Når forutsigelsene ikke har fulgt den faktiske utviklingen ned til minste detalj, skyldes det særlig tvil om den såkalte klimafølsomheten – en tvil som nå har blitt kraftig redusert – og usikkerhet om framtidens utslipp av drivhusgasser.

I alle tilfeller har forskerne vært ærlige om usikkerhetene. Og overordnet sett har IPCCs klimamodeller vært uhyggelig tett på den virkelige utviklingen både når det gjelder temperaturer og havstigninger.

Forskerne er fortsatt ærlige om usikkerhetene, men de har all grunn til å tro at de nye klimamodellene er enda mer presise enn de gamle.

«Det har skjedd enorme framskritt siden den første rapporten», forteller Trude Storelvmo. «Hovedbudskapet har ikke endret seg, men vi har blitt betydelig mer sikre i vår sak.»

Tross framskrittet er det imidlertid fortsatt en spesiell usikkerhet i den nye rapporten som kan vise seg å få stor betydning. Forskerne har avdekket flere fenomener som kan sette i gang voldsomme kjedereaksjoner – det gjelder for eksempel en kollaps av isen og omfattende skogsdød på grunn av oppvarmingen.

Disse fenomenene er uforutsigbare selv med forskernes nyeste kunnskap, og selv om de er usannsynlige, er de slett ikke umulige – særlig med store utslipp av drivhusgasser. Hvis de skjer, kan IPCCs nåværende forutsigelser vise seg å være altfor optimistiske; for eksempel kan en kollaps av isen få havet til å stige med over 15 meter.