«De fattige i verden i dag er ofrene for klimaendringene. Og de bidrar ikke til dem.»
Påstanden kommer fra den indiske klimaforskeren og aktivisten Sunita Narain, som dermed setter en av de viktigste konfliktene for COP26 på spissen.
Det internasjonale klimatoppmøtet som begynte 31. oktober i Glasgow, vil handle mye om hvem som skal betale regningen for omstillingen til en mer klimavennlig verdensorden.
For India, Honduras, Libya og andre utviklingsland er det enkle argumentet: Hvorfor skal vi betale for en grønn omstilling når verdens rikeste land tjente seg rike på å forurense som de ville?
President Joe Biden taler under COP26
Hva er COP?
Siden 1995 har FN samlet verdens ledere til klimatoppmøtet Conference of the Parties. Målet er å få verdens land til å forplikte seg til bindende mål for å bremse utslippene av drivhusgasser.
COP26 avholdes i Glasgow fra 31. oktober til 12. november.
I 2015 tiltrådte stort sett alle verdens land Paris-avtalen, med mål om å stanse den globale oppvarmingen og holde temperaturstigningen under to grader for å avverge klimakatastrofen. For å nå målet må verdens samlede CO2-utslipp reduseres til null – såkalt net zero – før 2050.
Derfor holder argumentet
Hver inder slipper ut om lag 1,8 tonn CO2 årlig. Til sammenligning slipper en gjennomsnittlig europeer ut om lag 6,4 tonn.
137 land, blant annet Danmark, Norge og Tyskland, har erklærte mål om å bli CO2-nøytrale – altså at de skal ta opp like mye CO2 som de slipper ut – i 2050. Sverige og Finland sikter etter 2045 og 2035. Men regningen er ikke betalt med det.
CO2 er en drivhusgass som stammer fra forbrenning av for eksempel kull, olje, treverk og avfall. Omkring halvparten av utslippene blir tatt opp og lagret i planter og i havet, mens den resterende delen blir hengende i atmosfæren og forhindrer reflektert sollys i å slippe unna de øvre luftlagene.
Derfor stiger temperaturene.
Drivhuseffekten er atmosfærens evne til å holde på varmen fra jordens overflate. Den isolerende effekten er skyld i at jordens temperatur er høyere enn den hadde vært uten.
Derfor har konsentrasjonen av CO2 steget fra 250 til over 400 ppm – parts per million – i løpet av de siste tre århundrene.
Hvem har sluppet ut mest CO2 i historien?
En oversikt over landenes samlede CO2-utslipp fra 1751 til 2017 viser at de nordamerikanske landene og Europa – vel 1,3 milliarder mennesker – er skyld i 62 prosent av de globale utslippene.
Kina, med et folketall på 1,4 milliarder, er det landet som slipper ut mest CO2 i dag. Historisk sett har de ansvar for 12,7 prosent av det globale utslippene.
Indias vel 1,3 milliarder innbyggere og Afrikas vel 1,2 milliarder har historisk sett bare bidratt med 3 prosent hver.
Årsaken til at vi nå ligger på 412 CO2-ppm, er at vestlige land i et par hundre år har sluppet ut enorme mengder CO2 – med store økonomiske gevinster som bonus – mens de fleste fattige landenes utslipp har vært ubetydelige.
Derfor holder påstanden ikke
Historisk sett har de fattige landene ikke bidratt til klimaendringene. For en rekke utviklingsland, med India i spissen, er et avgjørende aspekt ved klimainnsatsen derfor at de rike landene må betale.
Men India er på nåværende tidspunkt verdens fjerde største CO2-kilde, etter Kina, USA og EU. De lave utslippene per innbygger skyldes utelukkende landets høye folketall, der 28 prosent lever i fattigdom. Det ser ut til å endre seg i takt med stigende velstand.
Mens utslippene i de europeiske landene er på vei ned, stiger det i India. Utslippene av drivhusgasser – først og fremst CO2 – steg med 335 prosent fra 1990 til 2019.
Indias utslipp ventes å bli fordoblet fram mot 2030, slik at landet da vil slippe ut like mye som EU.
Derfor må land som India forplikte seg til globale klimaavtaler hvis avtalene skal ha noen virkning.
Så langt er verden fra CO2-målene
Det erklærte målet for COP26 er å holde liv i Paris-avtalens visjon om at vi som verdenssamfunn kan motvirke globale temperaturstigning på over 1,5 grader. Hvis det skal lykkes – hva betyr det for deg?
Gjennomsnittet for CO2-utslipp per person ligger på 4,8 tonn. Hvis vi skal nå målet, må utslippene som et minimum underto tonn per person.
Så mye CO2 slippes ut:
En EU-borger
I dag: 6,4 tonn per år
I 2030: 3,5 tonn per år – beregnet ut fra planlagte utslipp på 2 551 050 000 tonn CO2 (55 prosent under 1990-nivå) og et anslått folketall på 734 millioner
Betydning: Utslippene i Europa må reduseres med om lag tre tonn per innbygger. Det kan vi for eksempel oppnå ved å sløyfe en ferie med fly hvert år, kutte ut kjøtt og kjøre vel 4000 kilomete mindre med bil.
En inder
I dag: 1,8 tonn per år
I 2030: 2,3 tonn per år – beregnet ut fra et planlagt utslipp på 3,48 milliarder tonn og et anslått folketall på 1,51 milliarder
Betydning: Med relativt ambisiøse reduksjonsmål og satsing på grønn energi framfor kull etterstreber India å holde befolkningens personlige CO2-kvote nær FNs anbefalte to tonn. Landets CO2-utslipp antas likevel å stige etter 2030, og målet er å bli CO2-nøytrale først i 2070.
En kineser
I dag: 7,4 tonn per år
I 2030: 9,58 tonn per år – beregnet ut fra planlagte utslipp på 13,8 milliarder tonn CO2 og et anslått folketall på 1,44 milliarder
Betydning: Kina har lovet at de samlede utslippene skal nå toppen før 2030, og at forbruket av fossilt brensel skal ned til 75 prosent. Men den gjennomsnittlige kineserens utslipp vil fortsatt være nesten fem ganger så høyt som FNs anbefalinger.
De nåværende målene til landene vil samlet redusere CO2-utslippet med vel fire milliarder tonn i 2030. Men det er langt fra nok. For å nå målet med å holde temperaturstigningene under 1,5 grader må reduksjonen være 28 milliarder tonn.
Hvis utviklingslandene skal slippe ut like mye som vesten har gjort – og gjør –, vil vi ikke nå det felles målet om såkalt CO2-nøytralitet før i 2050.
Konsekvensen vil ifølge forskningen være at klimaet vil nå en rekke vippepunkter, og at temperaturer, havnivå og naturkatastrofer vil løpe løpsk.
Den store taperen blir de framtidige generasjonene.
