«De fattige i verden i dag er ofrene for klimaendringene. Og de bidrar ikke til dem.»
Påstanden kommer fra den indiske klimaforskeren og aktivisten Sunita Narain, som dermed setter en av de viktigste konfliktene for COP26 på spissen.
Det internasjonale klimatoppmøtet som begynte 31. oktober i Glasgow, vil handle mye om hvem som skal betale regningen for omstillingen til en mer klimavennlig verdensorden.
For India, Honduras, Libya og andre utviklingsland er det enkle argumentet: Hvorfor skal vi betale for en grønn omstilling når verdens rikeste land tjente seg rike på å forurense som de ville?
Derfor holder argumentet
Hver inder slipper ut om lag 1,8 tonn CO2 årlig. Til sammenligning slipper en gjennomsnittlig europeer ut om lag 6,4 tonn.
137 land, blant annet Danmark, Norge og Tyskland, har erklærte mål om å bli CO2-nøytrale – altså at de skal ta opp like mye CO2 som de slipper ut – i 2050. Sverige og Finland sikter etter 2045 og 2035. Men regningen er ikke betalt med det.
CO2 er en drivhusgass som stammer fra forbrenning av for eksempel kull, olje, treverk og avfall. Omkring halvparten av utslippene blir tatt opp og lagret i planter og i havet, mens den resterende delen blir hengende i atmosfæren og forhindrer reflektert sollys i å slippe unna de øvre luftlagene.
Derfor stiger temperaturene.
Derfor har konsentrasjonen av CO2 steget fra 250 til over 400 ppm – parts per million – i løpet av de siste tre århundrene.
Årsaken til at vi nå ligger på 412 CO2-ppm, er at vestlige land i et par hundre år har sluppet ut enorme mengder CO2 – med store økonomiske gevinster som bonus – mens de fleste fattige landenes utslipp har vært ubetydelige.
Derfor holder påstanden ikke
Historisk sett har de fattige landene ikke bidratt til klimaendringene. For en rekke utviklingsland, med India i spissen, er et avgjørende aspekt ved klimainnsatsen derfor at de rike landene må betale.
Men India er på nåværende tidspunkt verdens fjerde største CO2-kilde, etter Kina, USA og EU. De lave utslippene per innbygger skyldes utelukkende landets høye folketall, der 28 prosent lever i fattigdom. Det ser ut til å endre seg i takt med stigende velstand.
Mens utslippene i de europeiske landene er på vei ned, stiger det i India. Utslippene av drivhusgasser – først og fremst CO2 – steg med 335 prosent fra 1990 til 2019.
Derfor må land som India forplikte seg til globale klimaavtaler hvis avtalene skal ha noen virkning.
De nåværende målene til landene vil samlet redusere CO2-utslippet med vel fire milliarder tonn i 2030. Men det er langt fra nok. For å nå målet med å holde temperaturstigningene under 1,5 grader må reduksjonen være 28 milliarder tonn.
Hvis utviklingslandene skal slippe ut like mye som vesten har gjort – og gjør –, vil vi ikke nå det felles målet om såkalt CO2-nøytralitet før i 2050.
Konsekvensen vil ifølge forskningen være at klimaet vil nå en rekke vippepunkter, og at temperaturer, havnivå og naturkatastrofer vil løpe løpsk.
Den store taperen blir de framtidige generasjonene.