Istidens kulde forsvant på bare 10 år
Istider begynner og slutter i takt med små variasjoner i jordas bane rundt sola. Variasjonene styrer hvor mye sollys ulike områder på jorda mottar.
Skiftet vekk fra istiden ser ut til å falle sammen med perioder der en avgjørende sone omkring den 65. nordlige breddegraden mottar et maksimum av solenergi i sommerhalvåret.
Sett over lang tid skaper det en rytme der istider varer vel 100 000 år, mens perioder med lite is – som vi er inne i nå – varer et sted mellom 10 000 og 35 000 år.
Økt innstråling varmet opp Nord-Europa
undefined
Da istiden var på sitt høyeste, befant hele Skandinavia, bortsett fra det sørvestligste Danmark, seg under tre kilometer med is. Mot nordøst dekket isen Barentshavet og mot vest store deler av De britiske øyer. Men så begynte sola å få makt.
Klimaendringene i forbindelse med avslutningen av den forrige istiden var størst i de områdene der isen forsvant. Og endringene gikk veldig raskt. Varmen slo endelig igjennom for 11 700 år siden ved slutten av istidens siste krampetrekning – perioden som kalles yngre dryas.
Klimaet i Norden skiftet fra arktisk til det vi kjenner i dag på bare ti år. Før det hadde mennesket sannsynligvis allerede fulgt i hælene på den smeltende isen og dyrene som holdt til der. Funn viser for eksempel at det allerede for 14 200 år siden ble slaktet reinsdyr i Danmark.
Jostedalsbreen er den største isbreen på Europas fastland. Den sprer seg over et areal på 487 kvadratkilometer. Her ser vi armen med navnet Nigardsbreen.
Dyr og mennesker vandret mellom verdensdeler
Avslutningen på istiden endret jordas utseende markant. Da isbreene nådde toppen for om lag 26 500 år siden, hadde de bundet så store mengder vann at verdenshavene sto 130 meter lavere enn i dag.
Den lave vannstanden innebar at Nord-Amerika var landfast med Asia, Australia med Ny-Guinea og Storbritannia med Europa, slik at både dyr og mennesker kunne vandre mellom verdensdelene.
Den største effekten var imidlertid det stabile klimaet da varmen endelig slo igjennom. Det ga plutselig muligheter for å dyrke jorda, slik at landbruket og faste bosetninger kunne oppstå flere steder på kloden.
