Istider begynner og slutter i takt med små variasjoner i jordas bane rundt sola. Variasjonene styrer hvor mye sollys ulike områder på jorda mottar.
Skiftet vekk fra istiden ser ut til å falle sammen med perioder der en avgjørende sone omkring den 65. nordlige breddegraden mottar et maksimum av solenergi i sommerhalvåret.
Varmen slo igjennom for 11 700 år siden
Sett over lang tid skaper det en rytme der istider varer vel 100 000 år, mens perioder med lite is – som vi er inne i nå – varer et sted mellom 10 000 og 35 000 år.
Klimaendringene i forbindelse med avslutningen av den forrige istiden var størst i de områdene der isen forsvant. Og endringene gikk veldig raskt.
Økt innstråling varmet opp Nord-Europa
Da istiden var på sitt høyeste, befant hele Skandinavia, bortsett fra det sørvestligste Danmark, seg under tre kilometer med is. Mot nordøst dekket isen Barentshavet og mot vest store deler av De britiske øyer. Men så begynte sola å få makt.
isen dekker hele Skandinavia
For 26 500 år siden har isbreene nådd sin maksimale utbredelse på den nordlige halvkule. Hele Skandinavia ligger under opptil 3 kilometer is, unntatt et punkt helt sørvest i Danmark. Mot nordøst dekker den Barentshavet og mot vest store del av De britiske øyer.
Temperaturen stiger voldsomt
Økt solstråling omkring 65. breddegrad får temperaturen på jorda til å stige om lag 6 °C på bare 8000 år.
Skandinaviske isbreer er den siste resten av is
Det varm klimaet påvirker isen, som begynner å trekke seg tilbake. I dag er isen helt borte fra vår del av verden, bortsett fra enkelte isbreer i Mellom- og Nord-Skandinavia.
Varmen slo endelig igjennom for 11 700 år siden ved slutten av istidens siste krampetrekning – perioden som kalles yngre dryas.
Klimaet i Norden skiftet fra arktisk til det vi kjenner i dag på bare ti år. Før det hadde mennesket sannsynligvis allerede fulgt i hælene på den smeltende isen og dyrene som holdt til der. Funn viser for eksempel at det allerede for 14 200 år siden ble slaktet reinsdyr i Danmark.
Jostedalsbreen er den største isbreen på Europas fastland. Den sprer seg over et areal på 487 kvadratkilometer. Her ser vi armen med navnet Nigardsbreen.
Dyr og mennesker vandret mellom verdensdeler
Avslutningen på istiden endret jordas utseende markant. Da isbreene nådde toppen for om lag 26 500 år siden, hadde de bundet så store mengder vann at verdenshavene sto 130 meter lavere enn i dag.
Den lave vannstanden innebar at Nord-Amerika var landfast med Asia, Australia med Ny-Guinea og Storbritannia med Europa, slik at både dyr og mennesker kunne vandre mellom verdensdelene.
Den største effekten var imidlertid det stabile klimaet da varmen endelig slo igjennom. Det ga plutselig muligheter for å dyrke jorda, slik at landbruket og faste bosetninger kunne oppstå flere steder på kloden.
