Iskaldt hav med rikt korallrev

Sjønelliken trenger verken make eller befruktning. Når den formerer seg, avstøter den bare en del av fotskiven, som deretter fester seg til bunnen og vokser videre som en tro kopi – helt uavhengig av opphavet.

Sandkrabben er dekket av små polyppdyr som har hektet seg fast på skjoldet. Her fanger de mat som sendes ned gjennom «rørene», helt til de har vokst seg til småmaneter. Da svømmer de vekk fra krabben.

Den halvannen meter lange havmusen er beslektet med haien. I motsetning til slektningen har den skiftet ut de sylspisse tennene med kraftige kjever, som den bruker til å knuse skjell, kråkeboller og krepsdyr.

Antennene på den stripete nakensneglens kropp inneholder cellegiftreseptorer som fanger opp endringer i de kjemiske forbindelsene omkring den. Nakensneglen bruker dem til å spore opp maten sin, som består av sopp.

Den fargestrålende trollhummeren bruker de lange klørne til å fange små krepsdyr og åtsler og trekker dem deretter inn i hulen sin. Halen gjemmer den under kroppen, og i nødstilfeller brukes den som fjær til å slippe unna fiender.

Hvis et harpeskjell blir truet av fiender, for eksempel sjøstjerner, presser den små jetstråler av vann ut av åpningen. Hvert skudd kan føre den opptil fem meter unna, og ved å gjenta dette kan den lille muslingen svømme vekk fra trusselen.

Øyekorallene er en slags rovdyr, som består av tusenvis av små polypper. Når korallene skal fange mat, gjerne plankton eller små krepsdyr, skyter de ut en liten giftpil av tentaklene sine, som bedøver byttet.

Lever du hele livet på bunnen, trenger du ikke å frykte det som kommer nedenfra. Derfor vandrer sandflyndras venstre øye opp mot toppen av hodet under oppveksten, slik at den kan holde øye med fiender som kommer ovenfra.