Legendariske dyr som Tyrannosaurus rex, stegosaurus og megalodon huskes fortsatt i dag, millioner år etter de døde ut. Dyrene etterlot verken kunstneriske verker eller store monumenter, men derimot forsteinede knokler og tenner.
Fossiler er den ultimate veien til å bli husket lenge etter man har gått bort. Men det er ikke så enkelt å få til.
Bare en brøkdel av artene er bevart
For at en kropp kan bli til et fossil i stedet for å bli brutt ned, krever det helt spesielle betingelser. Og tid. Massevis av tid.
Det tar nemlig minst 10 000 år før et skjelett blir til et fossil.
I tillegg trengs en rekke lykketreff. Fossiljegere har bare gravd ut 32 voksne T. rex-fossiler, men ifølge utregninger har omkring 2,5 milliarder individer eksistert i løpet av artens levetid.
Det betyr at det for hvert fossil vi har funnet, har levd rundt 80 millioner individer som ikke er bevart.
Forskere mener dessuten at bare åtte prosent av alle nålevende dyrearter vil bli bevart i fossilarkivene. Med andre ord er det ekstremt usannsynlig at noen av de 206 bitene av skjelettet ditt blir bevart.
Men med kjennskap til forsteiningsprosessen kan du forbedre oddsene markant.
Tre faktorer fremmer prosessen
1. Unngå organismer og oksygen
Så snart døden inntreffer, begynner mikroorganismer å fortære alt vev – inkludert skjelett. Blir liket begravet raskt og dypt, vil mangelen på oksygen gjøre at nedbrytningen begrenses.
2. Dø ved vannet
Våtområder som innsjøer, elver eller havbunn forbedrer sjansene for å bli et fossil. Her kan gjørme og sedimenter raskt begrave den døde kroppen, noe som hjelper forsteiningsprosessen.
3. Ligg mineralrikt
Når vann siver inn i knoklene via små porer, trekker det mineraler som jern og kalk med seg fra omgivelsene. Mineralene felles sakte ut inne i knoklene, som etter hvert forsteiner.
Skjelettet vil for eksempel ha mye bedre sjanser for å forsteine hvis du dør i mineralrike våtområder med massevis av bevegelige sedimenter som sand, gjørme og grus i stedet for på tørt land.
De aller fleste fossiler ble dessuten bevart fordi organismen ble begravet like etter døden – for eksempel på grunn av vulkanutbrudd eller oversvømmelser som dekket til kroppen med aske og gjørme.
Tildekningen gjør det vanskeligere for mikroorganismer å bryte ned kroppen. Samtidig stiger sjansen for at mineraler etter hvert erstatter vevet i knoklene, slik at de forsteines.