Hvert åndedrag fyller deg med plast

Plast reddet elefantene

Midt på 1800-tallet sto hele verden overfor et problem. Støttenner fra elefanter var så ettertraktet i produksjonen av alt fra biljardkuler til pianotangenter at dyrene holdt på å bli utryddet. I 1862 fant den britiske kjemikeren Alexander Parkes derfor opp et kunstig alternativ. Plastalderen hadde begynt.

I dag er plast en mer eller mindre uunngåelig del av tilværelsen vår. Plast har i flere tiår vært bokstavelig talt overalt – og det har konsekvenser. Til forskjell fra de fleste naturlige materialer kan nemlig plast ikke råtne. I stedet brytes den ned til mindre og mindre biter og ender til slutt som det vi i dag kaller mikroplast.

Mikroplast defineres som biter av plast på mindre enn fem millimeter i diameter, og de deles inn i to kategorier: primær og sekundær. Primær mikroplast stammer fra for eksempel kosmetikk og tekstiler, mens sekundær mikroplast er nedbrutte biter av større produkter som for eksempel vannflasker, fiskegarn og bildekk.

Forskerne finner mikroplasten overalt: fra toppen av Mount Everest til de dypeste delene av verdenshavene og fra tjern til isen på polene.

Plastproblemet vil dessuten bli enda verre. Ifølge framskrivninger vil mengden mikroplast vokse i takt med vårt forbruk av materialet.

Partikler stiger til værs

Studier av de plastpartiklene som Janice Brahney samlet inn i den amerikanske ødemarken, viste at de hadde kommet langveisfra. Og Brahneys oppfølgende analyser avslørte at 84 prosent av mikroplasten i det vestlige USA stammer fra veinettet.

Når biler kjører på veiene, slites dekkene ned, malingen i veimarkeringen brytes ned, og plastfarge i veien løses opp. Brahneys beregninger viste at partikler fra veinettet blir virvlet høyt opp i atmosfæren før de faller ned over hele landet i regn eller snø. Over tusen tonn plast havner på denne måten i USAs fredede naturområder hvert eneste år.

Mikroplast har antagelig sirkulert i atmosfæren i flere tiår. Studier av planter som får all næring og vann fra luften, har vist at de inneholder mikroplast som stammer helt tilbake fra 1960-tallet.

I tillegg til plast fra veinettet kommer mikroplasten blant annet fra maling, flasker, fiskegarn og plastposer som brytes ned av vind, vær og sol og ender i havet via elver og bekker. Her brytes plasten ned enda mer – og ender i atmosfæren når bølger med mikroplast slår inn mot stranden.

Hver av oss frigjør dessuten mikroplast med våre daglige aktiviteter. Når du bruker et tastatur eller en skjærefjøl av plast, dannes det mikroskopiske plastpartikler. Når du rister en fleecegenser eller skrur på lokket på en brusflaske, oppstår det mikroplast.

En forsker undersøkte for eksempel hjemmet til en tryllekunstner og kunne måle at nivået av mikroplast i luften steg når tryllekunstneren stokket kortene sine – plasten i kortene spredte seg rett og slett i luften.

Også kloakken er fullt av plastpartikler. De kommer blant annet fra vaskemaskiner, som sliter på klærne. Mye av klærne består nemlig av plast – over seksti prosent av alle tekstiler inneholder plast. Renseanleggene fjerner om lag seksti prosent av partiklene fra spillvannet, og resten ender i naturen.

Hvaler drukner i plast

Hva konsekvensene av de ufattelige mengdene mikroplast i naturen er, har forskerne fortsatt ikke oversikt over.

De vet imidlertid at partiklene havner i alt fra mikrober til hval – en studie fant for eksempel ut at blåhval inntar over førti kilo mikroplast om dagen. Når store mengder plast ender i dyrenes mager, kan det bety at dyrene slutter å spise. De føler seg mette – selv om plasten ikke gir næring.

En mer overraskende effekt av mikroplasten er betydningen for klimaet. De små plastpartiklene i atmosfæren kan blant annet gjøre at det dannes mer cirrusskyer, som vanligvis oppstår når vanndamp fortettes rundt støv i luften. Og cirrusskyene bidrar til global oppvarming ved å holde på jordens varme.

I andre tilfeller kan plasten ha en kjølende effekt – avhengig av hvor den ender i atmosfæren.

Alt i alt er de langsiktige konsekvensene av plastproblemet fortsatt uklare. En ting er imidlertid sikkert: Mikroplasten hoper seg opp i naturen – og det er så godt som umulig å fjerne den igjen.

Vi er fulle av mikroplast

Mikroplast er overalt i naturen – og derfor er den naturligvis også i oss mennesker. Mye av det vi spiser og drikker, inneholder plastpartikler som ender opp i kroppen vår. En britisk forskergruppe fant imidlertid ut at vi får i oss mer plast fra klærne enn fra grønnsaker, fisk og skalldyr.

De fleste plastpartikler forlater oss heldigvis igjen via avføringen, men ikke alle. En rekke nye studier viser at mikroplast kan ende opp i alt fra leveren til lungene.

Et kontroversielt forskningsresultat fra 2022 viste dessuten at åtte av ti personer hadde plastforbindelser – såkalte polymerer – i blodet. Noen forskere tror imidlertid at plasten kan stamme fra laboratorieutstyret.

Enda mer skremmende er det kanskje at mikroplast kan overføres fra gravide kvinner til fostret.

Hva partiklene gjør med kroppen vår, er fortsatt uklart. Noen studier viser imidlertid at de kan skade cellene våre og provosere immunsystemet.

Noen plasttyper inneholder dessuten kreftframkallende eller hormonforstyrrende kjemikalier. Men nøyaktig hvor stor andel disse typene utgjør, og hva betydningen for helsen er på lang sikt, vet ikke forskerne.

Vi kan ikke unnvære plast

Uansett hva konsekvensene av mikroplasten er, blir det nesten umulig å fjerne problemet helt igjen. I dag finnes det fortsatt ingen praktiske løsninger som kan samle inn trillioner av plastpartikler som finnes overalt rundt oss.

Vi kan ikke helle ut smarte enzymer i naturen som kan oppløse plast, for de vil også bryte ned plasten som fortsatt er i bruk. Det samme gjelder for bestemte melormer som kan spise plast. Mengdene som måtte til for å løse problemet, er dessuten astronomiske – og helt urealistiske.

Det beste vi kan gjøre, er derfor å hindre at enda mer plast ender i naturen. Akkurat nå finnes det ikke noe godt alternativ til plast, så vi trenger fortsatt materialet, men vi kan redusere forbruket av plast ved å gjenbruke det mer effektivt.

Vi kan for eksempel redusere bruken av engangsplast. Og så må vi sørge for at plastavfall lettere kan gjenbrukes i nye produkter – noe som i dag bare er mulig i begrenset omfang.

En løsning på problemet er presserende – men heldigvis går den hånd i hånd med løsningen på en annen av klodens virkelig store utfordringer: klimakrisen. Plast blir nemlig framstilt av olje, et fossilt drivstoff som vi under alle omstendigheter må fase ut. Derfor kan vi slå to fluer i én smekk.