Netflix-dokumentar med viktig budskap fisker etter fakta

Filmen følger regissøren Ali Tabrizi på en konstruert reise der han går fra å samle plast på stranden via delfinjakt i Japan til å filme illegalt fiske ved Afrikas vestkyst og slaveri på skip i Sørøst-Asia.

Det blir imidlertid ganske raskt klart at filmen er aktivistisk og tar ganske lett på vitenskapelige fakta.

Filmen presenterer konsekvent enkeltstående tall som sannheter – og slik fungerer ikke forskning. Tar man enkeltpåstander ut av sammenhengen – for eksempel uten årstall og geografisk område – lyder det mer voldsomt enn det er.

Det grepet bruker filmen igjen og igjen.

Filmen velger også å bruke enkelteksempler som beviser. Det kalles anekdotisk bevisførsel og betraktes for å være uvitenskapelig.

Selektiv bruk av fakta og forskning er det et hav av eksempler på i filmen, noe som er ergerlig, for den er flott filmet, spennende klippet og belyser noen viktige problemer.

Havene går ikke tom for fisk

Et sentralt budskap i filmen er at havene vil være tømt for fisk i 2048 hvis vi fortsetter å fiske som vi gjør i dag.

Tallet er basert på en 15 år gammel forskningsartikkel som tar for seg fiskebestander som «kollapser». Det er bestander der det er mindre enn 10 prosent igjen av fiskene, men forskning viser at bestandene sannsynligvis vil kunne komme seg igjen hvis de blir beskyttet.

Faktisk har forskerne som står bak den omtalte artikkelen senere, oppdatert den og påvist at den globale bestanden opplever en liten fremgang.

Et annet sted påstår Seaspiracy at hoveddelen av plasten i havet stammer fra fiskegarn og fiskeutstyr. Nyere forskning viser imidlertid at 80 prosent at plasten i havet stammer fra avfall – plastposer, bildekk og emballasje, mens garn og annet havbasert avfall bare utgjør mellom 10 og 20 prosent.

Filmen har imidlertid et godt poeng: Vi bruker altfor lang tid på å snakke om plastsugerør i forhold til hvor liten innflytelse de har på livet i havet.

Hvert år flyter over åtte millioner tonn plast ut i havet. Plastsugerør utgjør ifølge noen oversikter bare 0,025 prosent. I den sammenhengen er forskerne enige om at garn som driver fritt – også kjent som spøkelsesnett – er en mye større trussel mot livet i havene.

Et annet hovedpoeng i filmen er at det ikke gir mening å snakke om bærekraftig fiske.

De som står bak filmen, påstår at merkeordninger som MSC og Dolphin Safe Tuna ikke har verdi fordi det er for lett å kvalifisere seg – og fordi korrupsjon er utbredt i bransjen.

MSC har avvist påstanden og får støtte av en rekke forskere og marinbiologer.

For selv om merkeordningene ikke er perfekte, og det skjer feil, blir ordningen etterprøvd av uavhengige forskere. Ifølge University of Washington blir mesteparten av verdens fiskebestander fisket på en bærekraftig måte.

Filmen påstår også at en tredjedel av fisken som importeres til USA, stammer fra illegal fangst. I virkeligheten er det snakk om ett forskningsprosjekt som betraktes som kontroversielt – og som senere har blitt trukket tilbake.

Filmens hovedbudskap blir at man bør slutte helt å spise fisk. Men den overser at store deler av verdens fattigste har fisk som sin eneste kilde til proteiner. Over tre milliarder mennesker kan ikke klare seg uten fisk.

Forskere som medvirket klager

Eksemplene på filmens lemfeldige omgang med fakta og forskning kunne fylle mange sider. Men også mange av de ekspertene som blir intervjuet i filmen, har senere klaget over hvordan de har blitt fremstilt.

På sosiale medier som Twitter har flere av ekspertene poengtert feil og mangler – og erklært at de føler seg feilsitert og at uttalelser er tatt ut av sin sammenheng. Enkelte holder imidlertid fast ved filmens budskap – til tross for det avslappede forholdet til sannheten.

Til tross for alle kritikkpunktene er kjernen i filmen på mange måter sann.

Havene er under ufattelig press fra industrielt fiske. Noen forskere støtter faktisk filmens budskap om at det vi i dag kaller bærekraftig fiske, ikke er det i det hele tatt.

Underlig nok nevnes nesten ikke den største trusselen mot livet i havet: klimaendringene.

Oppvarmingen av havene og forsuringen av vannet truer alt liv i verdenshavene. Likevel gjøres fiske til den absolutte skurken. Filmens sentrale budskap ender med å bli tilslørt av et ønske om å fremme veganisme. Det blir enda tydeligere ved å besøke filmens hjemmeside, der et banner anbefaler å begynne med et vegansk kosthold.

Alt i alt ender filmen med å være irriterende. Skaperne kunne med letthet ha fortalt en skremmende nok historie om havenes sanne tilstand – som holdt seg til fakta. Men i stedet har de valgt å lage propaganda med et tykt lag av feilinformasjon.

Vitenskapsscore: 2 av 6