Jordskorpen er oppbygd av 12–14 stive plater som flyter rundt som isflak på en delvis smeltet mantel. Det er disse platene som er ansvarlige for dyphavsgropene.
Dypt nede i Jordens indre beveger varm lava seg langsomt rundt og opp, omtrent som når man varmer vann i en gryte. Når lavaen kommer opp, tvinger lavastrømmen de stive platene i jordskorpen fra hverandre. Lavaen strømmer ut og avsetter ny havbunnsskorpe på kantene av platen.
På denne måten beveger platen seg årlig noen få centimeter bort fra spredningssonen. Men selv om det blir dannet ny havbunnsskorpe, blir ikke kloden større. På motsatt ende av platen er skorpen ikke bare avkjølt, den er også blitt tung av de tykke sedimentlagene som gjennom millioner av år har lagt seg på havbunnen.
Når platen der møter en annen plate, vil den bli presset inn under den. På denne måten oppstår dyphavsgropene.
For eksempel er Marianegropen dannet ved at Stillehavsplaten er blitt presset ned under Den filippinske platen.
Denne subduksjonen, som geologene kaller prosessen, får voldsomme konsekvenser. Vulkaner og jordskjelv oppstår som følge av platens bevegelse, og på et kart kan vi faktisk se hvordan mange av de små vulkanske stillehavsøyene ligger i et bånd parallelt med Marianegropen.
Det er sterke krefter som er i sving, og blant annet har platene pløyd Marianegropen, det dypeste stedet på kloden, ned til et dyp på over 11 kilometer. Forestiller vi oss at Mount Everest, verdens høyeste fjell, ble plassert på bunnen, ville det være dekket av mer enn to kilometer vann.
Og utenfor kysten av Sør-Amerika beveger Nazcaplaten seg inn under det søramerikanske kontinentet slik at den på samme tid frembringer en dyphavsgrop og hele Andesfjellkjeden.