Forskere: Derfor lever små hunder lengst
Forklaringen kan spores tilbake til menneskets selektive avl av de store hunderasene, viser forskning.
En chihuahua og en grand danois er opplagt av helt ulike størrelser. I tillegg har de helt ulike muligheter for å leve et langt liv.
Hunder bryter med en lov som gjelder i mesteparten av dyreriket, nemlig at større kropp gir lengre liv.
For eksempel lever elefanter og hvaler betydelig lenger enn mus og andre smågnagere.
Blant hunder lever de minste derimot ofte lengst – og som med så mye annet som virker naturstridig, ligger skylden delvis hos oss mennesker.
Det forteller to australske forskere i en studie publisert i tidsskriftet American Naturalist.
De peker på at små hunder lever lenger fordi større hunder oftere rammes av kreft.
Den høyere kreftforekomsten skyldes ifølge forskerne at menneskene har gjort visse hunder større gjennom selektiv avl, og at de rasene nå lider under et «evolusjonært etterslep».
Med andre ord har ikke hundenes naturlige forsvar mot kreft rukket å ta høyde for veksten.
Menneskets beste venn
- De tamme hundene vi kjenner i dag, begynte som ulver for mellom 27 000 og 40 000 år siden og har senere blitt avlet fram av mennesker til å fylle bestemte roller, alt fra jakt og sauehold til rottefangst – og til rett og slett å se søte ut.
- I dag er hunder helt ulike, ikke bare i størrelse og kroppsform, men også i levealder.
- Chihuahuaer lever for eksempel mellom 15 og 17 år, mens grand danois-er bare lever mellom 8 og 10 år.
I studien gransket forskerne dødsårsakene og levealderen på tvers av 164 hunderaser av ulike størrelser ved hjelp av offentliggjorte data om hunderaser fra hele verden.
Og dataene var helt tydelige:
«Større hunder ble ikke nødvendigvis raskere gamle. Men de fikk oftere kreft», sier medforfatter Jack da Silva i en pressemelding. Han er evolusjonsgenetiker ved universitetet i Adelaide i Australia.
Ifølge forskerne stemmer dette med «disposable soma»-teorien, som ble lagt fram i 1977.
Teorien går kort fortalt ut på at kroppen bruker ressursene sine på to hovedformål: å vedlikeholde seg selv og å reprodusere seg.
Ifølge teorien vil kroppen prioritere reproduksjonen på bekostning av vedlikeholdet av kroppen når ressursene er begrenset. Det kan blant annet gå utover kroppens kreftforsvar, celler og vev som kan bli forsømt og som konsekvens bli ødelagt.