Våren er over oss, og det sprudler av liv ute i naturen. Solen har skrudd opp styrken, og det setter fart på planteveksten og vekker dvaske dyr til ny dyst.
Organismers evne til å sanse lyset og få opp turtallet er helt avgjørende for suksess i naturen.
Derfor inneholder planter og trær lysreseptorer som kalles fytokromer, og som absorberer lys og regulerer en lang rekke prosesser i planter. For eksempel modning av frø og valg av tidspunkt for blomstring.
Fytokromene er ekstremt lyssensitive og kan registrere veldig små lysmengder. Derfor vet planter nøyaktig hvor lange nettene er. Tilstrekkelig korte netter forsikrer plantene om at det har blitt vår, og at de trygt kan begynne å lage nye blader og blomster.
Visste du at naturen vår inneholder mange ulike giftige planter? Finn ut hvilke planter du skal passe på her i oversikten vår over giftige planter.
Solstrålene gir dyrene brunst
Våren er den perfekte årstiden å formere seg for dyr. Da kan de ta for seg av lysegrønne vårspirer når de skal fete opp seg selv og avkommet etter en hard vinter. Derfor er dyr like opptatt av våren som plantene.
Hvordan vet dyr at det er vår?
1: Nerveceller registrerer lys
Alt sammen starter med endringer i dagslysmengde. Når våren kommer, registrerer dyrenes øyne at nettene har blitt kortere og dagene lenger.
2: Konglekjertelen reduserer mengden melatonin
Nervecellene i netthinnen sender signaler til hjernens konglekjertel om at det er mer sollys. Det får konglekjertelen til å senke produksjonen av hormonet melatonin.
3: Dyret blir brunstig
Melatonin påvirker blant annet dyrs kjønnsdrift: Jo lavere melatoninnivå, desto større er lysten på seksuelle utskeielser. Dyrene blir derfor brunstige og i full vigør.
Dyr er – akkurat som planter – også temperaturfølsomme, og derfor er det ikke bare lyset i seg selv som sparker i gang vårens strabaser, men også varmen.
Solstrålene setter fart på mange prosesser ute i naturen – blant annet kan toalettrengende bier endelig forlate kuben.
Paringsklare firfisler
Denne firfislen trenger sol og varme til å produsere sæd.
Sollys modner reptilsæd
Både nordfirfisle og sandfirfisle våkner til ny dyst i begynnelsen av april.
Etter en lang vinterdvale trenger de kaldblodige firfislene varme fra omgivelsene for å få opp farten. Tidlig på våren sitter de derfor som regel på mørke steiner og flater for å få mest mulig varme.
Firfislene må forberede seg på paringstiden, som er like rundt hjørnet, og lys og varme er avgjørende for at hanner kan danne sæd. Som mange andre fysiologiske prosesser i firfislene skjer sædproduksjonen nemlig først når kroppstemperaturen er høy nok.
Og det er viktig at kvaliteten er på topp, for sæden må konkurrere med sæden fra andre hanner.
Hunnene venter med å komme fram fra skjulestedene sine til hannenes sæd er klar. Derfor ser man dem først 2–4 uker senere. Når hunnene først kommer fram, er de til gjengjeld veldig promiskuøse og parer seg med mange hanner.
Jo flere partnere en hunn har, desto mindre sjanse har hver enkelt hann for at nettopp hans sæd skal resultere i et avkom. DNA-undersøkelser har dessuten vist at hunnene har et innebygd forsvar mot innavl. Det sørger for at sæd fra hanner som er nært beslektet med hunnen, stiller dårligere. De har derfor problemer med å få avkom.
Hanner kan heldigvis spare på sin dyrebare (solmodnede) sæd ved å tilpasse mengden de ejakulerer inn i hunnen, basert på en risikovurdering av om konkurransen er for stor.
Varme er også nødvendig for modning av hunnens egg, men hun produserer bare 4–15 egg og trenger ikke like lang forberedelsestid som hannene.
Forstoppede bier
Når honningbien har tømt tarmen, setter den i gang jakten på pollen og nektar.
Bier tømmer tarmen
Vinteren er ekstra hard for bier. Ikke nok med at mange dør av kulde: De tvinges til å stramme anus og holde på avføringen hele vinteren. I kuben må det nemlig være rent, og ekskrementer øker risikoen for å spre sykdom.
Dessuten er det for kaldt å fly ut, og biene må klynge seg sammen inne i bikuben for å holde dronningen varm. Derfor er biene raskt ute når de første vårtegnene viser seg.
På den første dagen der temperaturen kommer opp i 10 °C, skynder biene seg ut for å tømme tarmen før de innleder jakten på pollen og nektar. Bienes avføring kan man noen ganger se som små gule og oransje flekker på biler eller på klær som henger til tørk.
Biene opplever vårens lyskaskade helt annerledes enn mennesker. De ser nemlig UV-stråler som er usynlige for oss.
Evnen til å se UV-lys hjelper biene med å få øye på blomster og finne fram til pollen og nektar. Mange blomster danner et målskivemønster som bare er synlig med UV-syn. I midten av blomsten lages det, i tillegg til pollen og nektar, et pigment som for biene gjør området mørkere enn resten.
Gressglade grågjess
Grågjæss trenger massevis av friskt og næringsrikt gress for å vokse seg sterke.
Friskt gress motiverer utklekking
Vårhimmelen byr ofte på V-formasjoner av trekkfugl som flyr inn over landet. Noen av dem er grågjess som vender tilbake i løpet av våren for å hekke.
En gås ankommer alltid med sin make, for de lever sammen i par hele livet.
Og det er en bestemt grunn til at gjess ankommer om våren. Da har de korte nettene og lange dagene fått gresset til å begynne å spire.
Det betyr at det er helt friskt og næringsrikt når neste generasjon melder sin ankomst.
Så snart gjessene har landet, inntar de marker, myrer og andre områder med mye gress. Parene går straks i gang med å bygge reir av gress og strå. Deretter legger hunnen omkring seks egg.
I denne prosessen er valget av tidspunkt viktig. Klekkes eggene for tidlig, har ikke det næringsrike gresset rukket å spire, og klekkes de for sent, er ikke gresset like næringsrikt som om våren.
Duellerende hoggorm
To huggormhanner i duell om en hunn.
Hoggormen hungrer etter lys og paring
Vårens solstråler lokker hoggormen fram fra underjordiske vinterhi. Allerede i mars eller begynnelsen av april kryper den fram for å varme seg på berg og marker.
Vårværet er ustabilt, så slangene holder seg i nærheten av skjulestedet sitt. Etter vinterens dvale er slangen slapp, men solstrålene får opp temperaturen slik at stoffskiftet og aktivitetsnivået stiger.
Hvis du vil se en hoggorm i naturen, er sjansen altså størst om våren, når den ikke er like rask som om sommeren.
Hannen er først ut av vinterskjulet og går straks i gang med å forberede seg på paring. Blant annet ved å kaste det gamle skinnet og duellere mot andre hanner om tilgang til hunnene.
Hunnen kommer fram omkring en måned senere enn de første hannene. Paringstiden varer en måneds tid, og i hele den perioden kjemper hannene mot hverandre. De har ikke tid til å gå på jakt, så de lever på fettdepotene de bygde opp før vinteren.
Ulveedderkopp på jakt
Ulveedderkopper kan bære 30-60 unger på bakkroppen.
Solen setter i gang jakten på bytte
Ulveedderkoppen er et rovdyr, men i motsetning til de fleste andre edderkopper, som lager feller av spindelvev, jager ulveedderkoppen byttet.
Det finnes omkring 2500 arter ulveedderkopp i verden. Den vanligste i Norge er engulveedderkoppen, som bare måler 7 millimeter.
Edderkoppen er aktiv om dagen, og man ser den ofte der det er mye sol. Rovdyret er særlig aktivt i hager, på marker og i parker, der den går på jakt om våren. Når solen har varmet jordbunnen nok til at insektene kommer fram fra vinterskjulestedene, er det fest for ulveedderkoppen.
Ulveedderkoppen er rask, og den brune fargen er god kamuflasje. Men den har også et uvanlig godt syn. Mens edderkopper vanligvis har åtte like store øyne, er to av øynene til ulveedderkoppen betydelig større enn de andre.
Edderkoppen er kjønnsmoden fra mai til september. Om våren bærer hunnen rundt på en eggsekk på bakkroppen. Når eggene klekkes, bor 30–50 unger på henne før de begir seg ut i verden på egne bein.