Stonehenge markerede sommer- og vintersolhverv

Konflikter ga kaos i kalenderen

Like lenge som vi kan følge menneskets historie, har vi forsøkt å beregne årets gang. Det har betydning for når vi skal så og når vi skal høste, men helt siden de første kalenderne oppsto, har vi hele tiden måttet justere dem slik at de ikke kom ut av takt med årstidene.

Like lenge som vi kan følge menneskets historie, har vi forsøkt å beregne årets gang. Det har betydning for når vi skal så og når vi skal høste, men helt siden de første kalenderne oppsto, har vi hele tiden måttet justere dem slik at de ikke kom ut av takt med årstidene.

Shutterstock

Like lenge som mennesker har dyrket jorden, like lenge har de også forsøkt å holde orden på tiden.

Et av de eldste vitnemålene om dette behovet er det store forhistoriske monumentet Stonehenge i England. Der holdt fortidens mennesker rede på Solens opp­gang ved sommer- og vintersolverv. Om stedet har vært brukt som en virkelig kalender eller som rammen om en solkult, er vanskelig å si nå 5000 år senere.

Kalendere og kulter har imidlertid mye med hverandre å gjøre, fordi det i alle kulturer er viktig at helligdager og seremonier finner sted til rett tid, ofte i forhold til himmellegemene.

Jødene og oldtidens grekere innrettet kalenderen slik at visse fester alltid fant sted ved fullmåne, og de kristne lar nå for tiden sin viktigste høytid, påsken, være avhengig av fullmånen og jevndøgnet.

En kalender er et skjema over et år, og året er en syklus av årstidene vinter, vår, sommer og høst. Året kan bestå av tolv måneomløp, eller man kan regne det i forhold til Solen eller stjernene.

Hvis man bruker Solen, er det tre slags år: tropisk år, der man bruker gjennomsnittstiden fra vårjevndøgn til vårjevndøgn, da Solen står rett over ekvator. Lengden er nøyaktig 365 døgn, 5 timer, 48 minutter og 46 sekunder. Denne kalenderen følger årstidene, som er avhengige av Solens posisjon i forhold til Jorden.

De kristne lar nå for tiden sin viktigste høytid, påsken, være avhengig av fullmånen og jevndøgnet.

Den andre beregningen er et siderisk år, som astronomene bruker. Da er året avhengig av Solens posisjon i forhold til stjernene. Lengden er 365 døgn, 6 timer, 9 minutter og 10 sekunder.

Videre kan man bruke et anomalistisk år, tiden mellom hver gang Jorden er nærmest Solen. Det varer 365 døgn, 6 timer, 13 minutter og 53 sekunder.

I den mo­derne kalenderen er årets lengde satt til 365 døgn, 5 timer, 49 minutter og 12 sekunder.

Babylonierne fulgte Månen

Den første virkelige kalenderen vi kjenner til, er babyloniernes fra cirka 3000 f.Kr. Babyloniernes kalender var en lunisolar kalender, og det vil si at året var på 12 måneomløp med en ekstra måned en gang imellom, slik at kalenderen stemte med årstidene. Et måneår er nemlig på bare 354 dager mot solårets 365.

Oldtidens egyptere kjente godt til babyloniernes kalender. Men for egyp­terne var årets høydepunkter bestemt av Nilen fordi elvens oversvømmelser hadde alt å si for jordbruket. Egypterne innrettet derfor kalenderen slik at den svarte noenlunde til årstidene, det vil si solåret.

Egypterne indrettede kalenderen efter oversvømmelser

Egypterne regnede oprindeligt deres tidsregning efter Nilens oversvømmelser.

© Shutterstock

Deres kalender hadde 365 dager i året, fordelt på 12 måneder med 30 dager i hver. De siste fem dagene ble feiret som fem guders fødselsdager: Osiris’, Horus’, Sets, Nephthys og Isis’.

Egypterne hadde ikke noe skuddår. Derfor ble året etter hvert liggende foran årstidene, og i løpet av 1460 år ville det ligge nøyaktig et år foran.

Det satte de egyptiske prestene i litt av et dilemma, fordi kalenderen kanskje ville legge feiringen av Nilens stigning til et tidspunkt da den faktisk var i ferd med å falle. Men de gjorde ingenting for å rette opp feilene, og motarbeidet direkte blant annet farao Ptolemaios 3.s forsøk på å rette opp situasjonen ved å innføre skuddår.

Oldtidens store reformator av kalenderen ble derfor Julius Cæsar (100–44 f.Kr.).

Under sitt opphold i Egypt møtte Cæsar trolig greske astronomer og fikk kjennskap til den egyptiske kalenderen, som inspirerte ham til en reform. Hjemme i Roma var det nemlig også blitt mye surr i tidsregningen, som hadde korte år på 355 dager. Året ble løpende justert med skuddager og skuddmåneder. De romerske prestene, pontifexene, skulle sørge for å sette inn skuddmåneder.

Men fordi de også hadde politiske interesser, og det på Cæsars tid var oppstått splid mellom dem, ble det ikke gjort. Kalenderen hadde både økonomisk og politisk betydning.

Syvdagesuge kom fra Babylon
© Rabatti & Domingie/Akg-Images/Ritzau Scanpix

Syvdagersuken kom fra Babylon

Ifølge Bibelen skapte Gud verden på syv dager. Alt før kristendommen vant innpass, hadde romerne skiftet ut sin gamle åttedagersuke med en uke på syv dager, og de romerske astrologene fikk ideen fra Babylon. Der hadde man lenge hatt en svakhet for tallet syv, kanskje inspirert av de syv bevegelige
himmellegemene: Solen, Månen, Mars, Merkur, Jupiter, Venus og Saturn.

Mayaerne brød sig ikke om ekstradage
© Unknown

Alle kalendere har uheldige dager

Menneskene har alltid betraktet visse dager som uheldige. Vi frykter fredag den 13. og noen snakker om tycho-brahedager, etter astronomen Tycho Brahe. Han regnet ut at visse dager var uheldige pga. planetenes stilling.Egypterne og mayaene likte ikke de fem ekstra dagene som falt utenfor de normale månedene.

Måneder har romerske navne
© Rabatti & Domingie/Akg-Images/Ritzau Scanpix

Månedene har romerske navn

Julius Cæsars kalender har tross sine feil holdt seg så godt at vi fortsatt bruker de romerske månedsnavnene. Romernes år startet opprinnelig 1. mars. Måneden mars er oppkalt etter guden Mars, som foruten krig også sto for grønne planter og dermed for våren. Opprinnelsen til aprils navn er mer
usikker, Mai er oppkalt etter fruktbarhetsgudinnen Maia.

Blant annet ville et kort år bety at det raskere kom ­penger i kassen, for avgiftene forfalt ved årsskiftet. Årsskiftet betydde også utskifting av personer i viktige embeter.

Et år fikk hele 445 dager

en i 47 f.Kr. var Cæsar både enehersker og pontifex maximus, yppersteprest. Han hadde dermed både kunnskapen og makten til å reformere kalenderen. Han nedsatte et ekspertpanel av ro­merske prester og greske astronomer, og det ble besluttet at året som vi kaller 45 f.Kr., skulle være det førs­te året i den nye ka­lenderen.

For at det skulle stemme med årstidene, ble år 46 forlenget med tre skuddmåneder. Året ble på 355 dager pluss 90 – i alt 445 dager langt – og dermed verdenshistoriens lengste år.

Romerne var vant til skuddmåneder, men det må likevel ha vært ganske rart for dem: I skuddmånedene var det ingen religiøse festdager. Dessuten ga det dateringsproblemer med for eksempel brev, og de som ble født i denne tiden, må ha hatt problemer med å beregne sin fødselsdag senere – romerne feiret fødselsdager akkurat som vi.

Cæsars reform fordelte deretter de ti ekstra dagene – fra de tradisjonelle 355 til 365 – på månedene.

Som en god pontifex la han dem til i slutten av måneden, slik at de ikke forstyrret månedens hellig­dager. Dessuten innførte han en skuddag hvert fjerde år, som i vår kalender.

Cæsar fastsatte dessuten nyttår til 1. januar, men både før og senere skiftet det mye, og først på 1700-tallet kom nytt­års­dag til å ligge fast på 1. januar.

Munk beregnet Kristi fødselsår

Det var den kristne kirken – eller rettere sagt: munken Dionysius Exi­guus – som fant på å regne tiden etter Kristi fødsel.

I året som senere ble kalt 525 e.Kr., innså man at det var så stor uorden i tidsregningen at det var en risiko for at påsken ikke ble feiret samtidig av alle kristne. Det måtte derfor lages tabeller over påsken, det vil si over full­måne og jevndøgn i årene fremover.

Dionysius var ekspert på området, men han hadde også sitt eget prosjekt: å innføre en ny tidsregning. På den tiden regnet man i Europa fra Romas grunnleggelse, mens man i Egypt regnet fra Diokletians tiltredelse, 284 e.Kr., men det ville ikke Dionysius ha noe av:

”Vi skal ikke forbinde årene med minnet om den gudløse forfølgeren, men heller regne dem fra vår herre Jesu Kristi fødsel”, skrev han. Dio­kle­tian hadde nemlig vært en stor forfølger av de kristne.

Primstav holdt styr på højtider
© Archives Charmet/Bridgeman Images

Primstav holdt orden på høytidene

Helt til utpå 1800-tallet var trykte kalendere forbeholdt bare noen få. Den mest utbredte kalenderen i Norden var en trestokk, en såkalt primstav. Prim betyr gyllentall, som sto for årsnummeret i en 19-årig månesyklus. På staven er hver dag markert med hakk, eller som her med runer. Ut for helligdagene er det skåret stiliserte figurer.

Franskmænd havde ti dage i ugen
© Photo12/Universal Images Group/Getty Images

I Frankrike var uken på ti dager

En kalender kan også brukes til å vise identitet, f.eks. nasjonaldager eller spesielle religiøse fester. Et eksempel er den franske revolusjonskalenderen, som ble innført i 1793. Hensikten var å gjøre opp med gamle tradisjoner som bygde på kirken, og i stedet markere en ny – og astronomisk korrekt – tid. Det ble innført en uke på ti dager, og alle månedene fikk 30 dager og nye navn.

Lande indførte gregoriansk kalender
© Akg-Images/Ritzau Scanpix

Land innførte gregoriansk kalender

I Schweiz og Holland kørte de to kalendere længe sideløbende, fordi befolkningen både var katolikker og protestanter, men det stod efterhånden klart, at den julianske kalender ikke kunne fortsætte. I Danmark foreslog astronomen Ole Rømer at skifte til den gregorianske kalender, hvilket skete i år 1700. Tyskland indførte ligeledes den gregorianske kalender i 1700.

Dionysius gjettet på at Jesus var cirka 30 år da han ble kors­festet. Han valgte derfor at år 248 etter Diokletians tiltredelse skulle tilsvare 532 etter Kristi fødsel. Fordelen ved tallet var blant annet at skuddårene ville ligge i år som fire går opp i, og det er lett å huske.

Jesu fødselsår er en gjetning: Augustus holdt ikke folketelling i år 1. Andre har senere forsøkt å datere Jesu fødsel ut fra spesielle planetstillinger, men vi har ikke noe sikkert å gå ut fra, og derfor holder vi oss fremdeles til Dionysius’ årstall.

Ti dager blir borte

Selv om Romerriket var gått i oppløsning og verdens undergang hele tiden var en trussel, levde Cæsars kalender videre. Men cirka 1500 år etter Cæsars re­form be­gynte de innebygde feilene å gi merkbare problemer. Kirken hadde definert vårjevndøgn til 21. mars, men etter hvert inntraff det tidligere og tid­ligere, og i 1451 var det jevndøgn 12. mars.

Full­måne skulle det være 19. mars, som da ville være påske. Men så skjedde det at full­månen faktisk ble observert 16. mars. Noe var altså helt galt, og i 1575 gikk den italienske astronomen Luigi Lilio til kardinal Cervino med et forslag: Man skulle ha bare 97 skuddår i løpet av 400 år. Cervino sendte ham videre til kar­dinal Sirtelo.

Dess­verre døde Luigi Lilio, men hans bror Antonio kom videre til paven, Gregor 13., som nedsatte en kommisjon. På kommisjonens an­befaling utga han i 1582 en bulle om at man skulle hoppe over ti dager i oktober, og at det skulle være skuddår hvert fjerde år unntatt i de årstallene som 100, men ikke 400 går opp i.

Derfor var ikke 1900 skuddår, mens 2000 var. Den nye kalenderen avløste Cæsars julianske og ble oppkalt etter paven som innførte den, og kalles altså den gregorianske.

Reformen var tung å innføre

Selv om den nye og forbedrede kalenderen løste en mengde problemer, ble den langt fra like positivt mottatt overalt. Den kom kort tid etter reformasjonen, som hadde splittet kirken i Europa i to deler, den ­katolske og den protestantiske.

I de katolske landene gikk man snart over til den gregorianske kalenderen, men protestantene ville naturligvis ikke rette seg etter den katolske paven. De be­traktet kalenderbullen som en makt­demonstrasjon og et forsøk på å bestemme over høy­tidene.

En følge av dette var at Sveits og Nederland lenge brukte de to kalenderne parallelt – fordi befolkningen besto av både katolikker og protestanter. Men det ble etter hvert klart at den julianske kalenderen ikke kunne fort­sette lenger. I 1695 gikk den danske astronomen Ole Rømer til kongen og foreslo at Danmark-Norge skulle skifte i år 1700, og kongen ga sin tillatelse i 1699.

For at Danmark-Norge ikke skulle være den eneste protestantiske staten som skiftet, forhandlet man med de pro­testan­tiske tyske statene og med Sverige. Tyskerne ble med i 1700, men først i 1753 gikk Sverige over til den gregorians­ke kalenderen. Finland, som på den ti­den lå under Sverige, skiftet på samme tidspunkt, mens Russland skiftet i 1918 etter revolusjonen og Hellas først i 1923.

De ortodokse kirkene bruker fortsatt den julianske kalenderen, og derfor feirer de påsken noen ganger og julen alltid ­for­skjellig fra oss. I England ble det skiftet kalender i 1752 under stor folkelig mot­stand fordi reformen betydde at man hoppet over ti dager i et eneste sprang. Etter ­refor­men samlet folk seg offentlig og ropte: ”Gi oss våre ti dager tilbake!”.

Det vanskelige ved å lage en kalender som stemmer med årets gang, er at sol­sy­stemet ikke er konstruert for det. Et solår er altså ikke et helt antall døgn langt, og det forsøkes justert med skuddår. Men heller ikke den nåværende kalenderen, den gregorians-ke, er perfekt. Da måtte den ha 31 skudd­år på 128 år i stedet for 97 i løpet av 400.