Hvor mange ganger i livet har du blitt lurt? Altså virkelig lurt, sånn at noen med fullt overlegg har villedet deg slik at de tjente på det, og du tapte på det? Hvis du tenker tilbake, vil du høyst sannsynlig oppdage to ting: Du husker hendelsene veldig godt. Og det har ikke skjedd så mange ganger.

Når vi tenker på hvor store fordeler det kan innebære å lure noen, er det faktisk et mirakel at det ikke skjer oftere. Det finnes eksempler på svindlere som har tusket til seg titalls eller hundrevis av millioner ved å utnytte sine stillinger i bedrifter eller organisasjoner.

Hvis gevinstene kan være så store, hvorfor har ikke evolusjonens seleksjonsprosesser ført til en menneskeart der alle hele tiden forsøker å lure hverandre?

Jill Byrnit

Jill Byrnit har vært med på å skrive en rekke fagbøker og vitenskapelige artikler om sosiale relasjoner hos mennesker og andre primater.

© Linda Kastrup/Ritzau Scanpix

Forklaringen er at når vi snakker om juks, er det ikke bare vinnere, men også tapere – de som blir lurt. Taperne sørger for at det får konsekvenser hvis jukset blir oppdaget. Det er for eksempel massevis av svindlere som sitter bak lås og slå. Det er prisen de betaler for millionene.

Ingen kan lure alle hele tiden

Den amerikanske presidenten Abraham Lincoln skal angivelig ha sagt at man kan lure noen mennesker hele tiden og alle mennesker av og til, men man kan ikke lure alle hele tiden.

I denne kloke betraktningen ligger litt av forklaringen på at vi som mennesker ikke lurer hverandre mye mer enn vi faktisk gjør, for en juksemaker lever alltid med risikoen for å bli avslørt, og eksperimenter viser at vi er flinke til å huske personer som tidligere har lurt oss. Faktisk har vi en slags innebygget løgndetektor og er eksepsjonellt flinke til å fange opp selv små signaler.

Det har forskere blant annet dokumentert med et todelt forsøk. Den første delen var bare en forberedelse til det egentlige forsøket.

I forberedelsesdelen kunne to forsøkspersoner velge enten å samarbeide eller svikte hverandre i en fiktiv fengselssituasjon – en spillteoretisk lek som også er kjent som fangenes dilemma. Forsøkspersonene ble fotografert i det øyeblikket de med et klikk på datamaskinen bestemte om de ville samarbeide med eller svikte den andre forsøkspersonen.

I det egentlige forsøket brukte forskerne forsøkspersoner som ikke kjente til det tidligere forsøket.

De nye forsøkspersonene bladde gjennom alle fotografiene fra forsøksdelen iblandet fotografier av ansikter som ikke hadde deltatt i forsøket. I bunken fantes altså ansiktene fra forsøksdelen og en hel masse nye og ukjente ansikter.

Forsøkspersonene var deretter signifikant flinkere til å huske ansiktene til de personene som tidligere hadde forrådt hverandre i fangenes dilemma, enn ansiktene til dem som hadde vært gode samarbeidspartnere.

Ansiktet vårt avslører moralske skrupler eller dypere overveielser i det øyeblikket vi forsøker å lure andre.

De nye forsøkspersonene kjente altså ikke på forhånd til de ansiktene de så fotografier av, men kunne bare ut fra fotografiene fange opp signaler som de dårlige samarbeidspartnerne sendte ut mens de ble tatt bilde av. Et eller annet får oss altså til å huske ansiktene til juksemakere ekstra godt.

Forsøket sier altså noe interessant om at ansiktet vårt avslører moralske skrupler eller dypere overveielser i det øyeblikket vi forsøker å lure andre. Hvilke signaler vi sender ut med ansiktet, vet ikke forskerne enda, men løgndetektortester avslører ubehaget vårt når vi forsøker å lure andre.

Juksemakere blir avslørt

Hvis signalene for juks oppstår ved moralske skrupler, er spørsmålet om vi kan unngå å sende ut signalene hvis vi kan rettferdiggjøre jukset overfor oss selv – kanskje ved å lure oss selv til å tro at alle andre ville gjort det samme hvis de var i samme situasjon.

Juks og bedrag er egentlig et spørsmål om å villede andre. Men blant andre dyr enn mennesket er det mer uklart når det er bevisst juks eller bare betinget atferd.

Chimpanser vildleder flokfæller
© Shutterstock

Sjimpanser lurer andre i flokken

Unge gorillahanner er stille under paring for at alfahannen ikke skal oppdage dem, og sjimpanser villeder andre i flokken ved å unngå å se på mat de har lyst på. Forskerne vet fortsatt ikke om apene gjør dette bevisst.

Fugleforældre fingerer brækket vinge
© Shutterstock

Fugleforeldre later som de har brukket vinge

Ungene hos tobelteloen er et yndet bytte for sultne rovdyr. Når et rovdyr nærmer seg redet til fuglen, hopper foreldrene derfor rundt på bakken som om vingen var brukket,ø for å lokke rovdyret vekk.

Ugiftige snoge imiterer giftige slanger
© Shutterstock

Snoker etterligner korallslanger

Dyrearter som ikke er giftige, kan etterligne giftige arter. Det kalles batesiansk beskyttelseslikhet, og et av de mest iøynefallende eksemplene er snoker (øverst) som har den samme kombinasjonen av farger som giftige korallslanger.

Hvorfor har ikke evolusjonshistorien valgt ut anlegg som – i stedet for å gi oss vondt i magen og dårlig nattesøvn – hjelper oss til å perfeksjonere kunsten å lure andre? For å svare på det spørsmålet må vi se nærmere på hva som, ut fra evolusjonsteoretiske prinsipper, ville skje hvis juks var vanlig blant mennesker.

Juksemakerne blant forfedrene våre ville ha hatt enorme fordeler i å skaffe seg livsnødvendige ressurser som mat, bolig og partnere, og barna deres ville ha klart seg bedre enn barna til de mer ærlige forfedrene.

Poenget er at bare én kategori av flokkfeller har kunnet klare seg blant juksemakerne: de som kunne avsløre jukset.

Det har i evolusjonshistorien ført til et evolusjonært kappløp mellom dem som har vært flinke til å jukse, og dem som har vært flinke til å avsløre juksemakere. For hver gang de som jukser, har blitt flinkere, har det gått samme vei med dem som har vært flinke til å avsløre dem.

Resultatet ble at vi har blitt en art der juks aldri utryddes helt, og noen ganger dukker det opp på spektakulært vis. Dermed får ikke juksemakerne fritt leide til å lure andre. De blir konfrontert med artsfeller som er flinke til å avsløre dem og sikre at juks ikke lønner seg i lengden.