Forsøkspersoner skulle straffe elevene sine
Ved ankomsten til universitetet ble deltagerne møtt av en forsøksleder iført kittel og av en annen person som angivelig også var deltager i forsøket, men som i virkeligheten var Milgrams assistent.
Forsøkslederen trakk nå lodd om hvordan rollene som ”elev” og ”lærer” skulle fordeles. På forhånd hadde Milgram imidlertid ordnet det slik at forsøkspersonen alltid ble lærer, mens assistenten alltid fikk rollen som elev. **
Forsøkslederen ba læreren om å straffe eleven sin med elektriske støt hvis han svarte galt på spørsmålene som læreren skulle stille. For hvert galt svar, skulle læreren øke strømstyrken.
Elever skrek av smerte og klaget over hjerteproblemer
Læreren og eleven var plassert i hvert sitt rom, men med lydforbindelse imellom, slik at læreren under hele forløpet kunne høre hvordan eleven led. I virkeligheten fikk imidlertid eleven ikke støt – lydene som ga uttrykk for smerte, var spilt inn på en båndopptager.
Når strømstyrken ble høy, skulle eleven banke i veggen, klage over dårlig hjerte, skrike og til slutt simulere bevisstløshet. Hvis læreren underveis nølte med å gi støt, oppfordret forsøks-
lederen ham til å fortsette.
Nektet forsøkspersonen, ble forsøket avbrutt, men ellers stoppet det først når han hadde sendt 450 volt gjennom offeret.
65 % påførte dødelig strømstyrke
Forsøkslederen fikk alle til å sende 300 volt gjennom mannen i stolen, mens 65 prosent av deltagerne var villige til å gå hele veien og sende dødelige støt på 450 volt inn i kroppen på et annet menneske.
Uansett hvor mye offeret ba om nåde, og uansett deres egen motvilje og ubehag, adlød forsøkspersonene ordre rett og slett fordi autoriteten – forsøkslederen – holdt fast ved at det var nødvendig.