Spyttet ditt er fullt av gift

Tennene dine borer seg gjennom huden. Like etter ligger offeret på bakken med likblek hud og oppspilte øyne. Ny forskning avslører at mennesker med dødelig gift snart kan bli en realitet.

Tennene dine borer seg gjennom huden. Like etter ligger offeret på bakken med likblek hud og oppspilte øyne. Ny forskning avslører at mennesker med dødelig gift snart kan bli en realitet.

Shutterstock & Claus Lunau

Dypt inne i spyttet ditt skjuler det seg et virvar av giftige stoffer. Hvis de havner i blodet til et annet menneske, kan de klippe opp proteinene i blodet, sørge for fritt fall i blodtrykket og få blodet til å fosse ut av kroppen.

Det er ikke en grøsserhistorie – det er virkelighet. I dag forekommer giftstoffene i så små mengder at fiendene dine kan puste lettet ut.

Men ny forskning viser at den situasjonen kan endre seg i framtiden.

Mennesker utvikler seg 100 ganger raskere i dag enn vi har gjort tidligere.

En studie foretatt av forskere ved Okinawa tekniske høyskole i Japan har avslørt at mennesker har den genetiske verktøykassen som er nødvendig for å produsere en kraftig gift.

De japanske forskerne fant et enormt nettverk av gener som er involvert i produksjonen av gift i en hoggorm på Taiwan. Nettverket er eldgammelt og finnes også i genene til mennesker og mange andre dyr.

Oppdagelsen forklarer hvordan gift har oppstått mange ganger på tvers av dyreriket i en rekke ubeslektede arter – og åpner for en framtid der mennesker kan ha dødelig gift.

Gift har oppstått 80 ganger

Gift er et effektivt våpen i dyreriket. Vanligvis slår giften ut offeret ved å paralysere nerver, bryte ned muskler eller påvirke hvor tykt blodet er.

Omkring 200 000 dyrearter bruker gift, blant annet mange slanger, firfisler, maneter, fisk, snegler, bier, tusenbein, maur, skorpioner, edderkopper og pattedyr.

Hver av dem har utviklet sin egen metode for å få giften inn i offeret. Slanger bruker hoggtenner, bier bruker en brodd, kjeglesnegler avfyrer harpuner, og nebbdyret bruker klør, mens komodovaraner nøyer seg med giftig spytt som trenger inn når de biter.

slow lorises
© Seregraff/Shutterstock

Pattedyr forgifter fiendene sine

Smerte, lammelse og døende vev – pattedyrene kan også hevde seg når det gjelder kraftig gift – til og med dødelig. Også arter som ved første øyekast ser harmløse ut, kan være giftige.

De giftige artene bruker ulike blandinger av farlige stoffer. Felles for dyrenes gift er at de er spekket med såkalte peptider og proteiner som begge består av kjeder av aminosyrer og produseres ut fra instrukser i DNA-et.

Hvert av de giftige stoffene kan spores til et spesifikt gen, og det har gitt forskere mulighet til å kartlegge giftene og hvordan de har utviklet seg.

De genene som er ansvarlige for å danne giftstoffer, har en gang hatt helt andre funksjoner. Noen er for eksempel nært beslektet med gener i immunforsvaret, mens andre stammer fra gener som har dannet fordøyelsesenzymer.

Men selv om forskerne har lært mer om giftenes funksjon, utvikling og mangfold, har ikke de genetiske analysene gitt svar på hvorfor gift har oppstått uavhengig av hverandre mer enn 80 ganger i dyreriket.

Mennesker har gener for gift

Ny forskning ved Okinawa tekniske høyskole har funnet nøkkelen til giftens enorme utbredelse blant dyrene. Forskerne undersøkte genomet fra den asiatiske hoggormen Protobothrops mucrosquamatus for å finne gener som bidrar til produksjonen av gift.

I stedet for bare å se på gener som er direkte ansvarlige for dannelsen av giftige peptider og proteiner, så forskerne også på alle de genene som aktivt bidrar til produksjonen ved for eksempel å kontrollere mengden giftstoffer eller hjelpe med å folde proteiner slik at de fungerer optimalt.

Forskernes analyse avslørte et enormt nettverk av mer enn tre tusen gener som bidrar til framstillingen av gift.

Slange Pit viper

Forskerne oppdaget flere tusen aktive gener i giftkjertlene hos hoggormen Protobothrops mucrosquamatus. Slangens bitt kan i sjeldne tilfeller være dødelig.

© Staffan Widstrand/Wild Wonders of China

Det store nettverket finnes i alle krypdyr, fugler og pattedyr – både de giftige og alle de andre – og må derfor ha oppstått i en fjern stamfar for hundrevis av millioner år siden.

Det betyr at selv om evolusjonen i det store og hele bare har ført til relativt få giftige dyr, eksisterer potensialet i et hav av andre dyr, som for eksempel hunder, høner, mus, aper – og mennesker.

Oppdagelsen av det store nettverket gir svar på hvordan mange ubeslektede arter har utviklet gift uavhengig av hverandre opp gjennom tidene. Fundamentet har nemlig vært til stede fra begynnelsen, og for arter som har levd under de rette omstendighetene, har det vært relativt enkelt å oppgradere nettverket til å produsere gift.

Spyttet ditt er giftig

Den nye studien bekrefter også at giftkjertler er utviklet fra spyttkjertler – noe forskerne lenge har mistenkt, men først nå har bevist.

Menneskers spyttkjertler bruker mange av de samme genene som brukes av giftkjertler, og flere av enzymene i spyttet minner om giftige proteiner.

Mange giftstoffer stammer fra en gruppe enzymer som kalles serinproteaser, og som kan klippe proteiner i mindre stykker. Evnen til å bryte ned proteiner er livsnødvendig i alle organismer, og mennesker har blant annet en gruppe av serinproteaser som kalles kallikreiner.

Slange med gifttenner
© Getty Images

Hvilket stoff er verdens giftigste?

Bare 150 nanogram vil drepe deg. Likevel får mange mennesker sprøytet det frivillig inn i kroppen. Les mer om verdens farligste gift her:
Verdens mest giftige stoffer

Kallikreiner finnes i mange typer vev – alt fra huden og bukspyttkjertelen til nervesystemet og spyttkjertler – og har en lang rekke funksjoner i kroppen. De er særlig aktive i spyttet, der de bryter ned proteiner både i mat og i mikroorganismer som skal bekjempes.

Dessuten bidrar kallikreinene til cellenes daglige husholdnings- og oppryddingsarbeid.

Evnen til å bryte ned proteiner kan imidlertid også brukes destruktivt, og det er her giftstoffer kommer inn i bildet. Mange av dyrenes giftstoffer er serinproteaser som i stedet for å bryte ned mikroorganismer eller proteiner i maten har gått over til å bryte ned essensielle proteiner i dyr – vanligvis i blodet eller nervene.

Enzymer i spyttet kan få blodet til å fosse ut av blodkar – med fatale konsekvenser. I dag finnes de i ufarlige konsentrasjoner, men med noen få mutasjoner kan evolusjonen skru opp mengden.

© Claus Lunau

1. Gift klipper opp proteiner

Spyttet vårt inneholder enzymer som kalles kallikreiner (hvitt) som i blodet kan klippe opp proteinene kininogen (oransje) og plasminogen (gult). Da får man to typer fragmenter som kalles henholdsvis bradykinin og plasmid.

© Claus Lunau

2. Bradykinin senker blodtrykket

Bradykinin (oransje) binder seg til reseptorer på blodkarenes vegger og får karene til å utvide seg slik at blodtrykket faller. I verste fall kan det medføre en dødelig sjokktilstand. Bradykinin kan dessuten bidra til alvorlig inflammasjon.

© Claus Lunau

3. Plasmin lar blodet strømme

I et sår holder proteinet sammen fibrin (hvite tråder), blodceller og blodplater i en klump som stanser blødningen. Men plasmin bryter ned fibrin slik at klumpen faller fra hverandre og blodet bare fortsetter å fosse ut.

Hos de giftige dyrene er konsentrasjonene av enzymene mye høyere enn hos andre dyr, noe som er avgjørende for effekten av giften. Selv helt vanlige serinproteaser kan ha skadelige virkninger hvis konsentrasjonen blir høy nok.

Forsøk har blant annet vist at konsentrerte kallikreiner fra musespytt – som vanligvis ikke betraktes som giftig – kan drepe hamstere og rotter ved å senke blodtrykket drastisk.

De fatale konsekvensene av musenes kallikreiner gjør at det ikke er noe helt klart skille mellom giftige dyr og alle andre – og åpner mulighetene for at mennesker kan utvikle giftige bitt. Noen få endringer i de genene som justerer mengden kallikreiner i spyttet vårt, er kanskje nok til å gjøre oss giftige.

Evolusjonen går raskt

Noen forskere mener at menneskets evolusjon har gått i stå. I dag er det ikke lenger genene som avgjør om arten vår overlever, men i stedet utviklingen av ideer, teknologi og kulturer. Takket være teknologi og medisin overlever folk alvorlige skader og sykdommer – og viderefører gener som den nådeløse naturlig seleksjon ville ha fjernet.

Men ifølge andre forskere er ikke teknologiutviklingen ensbetydende med at den genetiske utviklingen vår har opphørt. I 2007 oppdaget en amerikansk forskergruppe at mennesker har utviklet seg om lag 100 ganger raskere i løpet av de siste 10 000 årene enn på fire millioner år.

En framtid der mennesker er helt annerledes enn i dag, er altså ikke usannsynlig.

kranium spytkirtler

Mennesker har seks primære spyttkjertler og flere andre som er mindre. Kjertlene skiller ut enzymer som ligner giftstoffene hos for eksempel hoggorm.

© MedicalRF.com/Getty Images

Den raske evolusjonen skyldes først og fremst at landbruk og byer har endret livsbetingelsene våre radikalt – og det har satt fart på genetiske tilpasninger. Landbruk har for eksempel medført flere gener for å fordøye stivelserik mat og en evne til å bryte ned laktose i melk som voksne.

Et tegn på at evolusjonen fortsatt går på høygir, finnes i underarmen vår, der en ekstra blodåre ser ut til å gjøre sitt inntog. Blodåren utvikles tidlig i fosterstadiet og forsyner fostrets hender med ekstra blod mens de vokser. Deretter har den tradisjonelt forsvunnet, men i dag finnes blodåren i 30 prosent av alle voksne.

Menneskekroppen udvikling pige 3
© Ken Ikeda Madsen / Shutterstock

Mennesker blir dummere

Kroppen vår er akkurat nå inne i en rivende utvikling; blant annet har skjelett, kroppstemperatur og hjerne utviklet seg betydelig i løpet av bare noen tusen år. Les mer om de overraskende endringene her:
Menneskekroppen utvikler seg fortsatt

Forskere vet ikke med sikkerhet hvorfor blodåren har begynt å bli værende, men de tror det skyldes at vi bruker fingrene mer til presisjonsarbeid i forbindelse med datamaskiner og smarttelefoner.

Det intense fingerarbeidet krever en større blodforsyning, og derfor er blodåren fordelaktig.

Noen forskere spår dessuten at vi i forlengelsen av det også vil utvikle lengre fingre i framtiden. Særlig peke- og langfingeren, som er mest aktive når vi spiller dataspill eller skriver på tastaturer, ventes å bli forlenget, mens ring- og lillefingeren antagelig forblir små.

Mennesker får nebb og fjær

Menneskets gener inneholder massevis av muligheter for utvikling. I tillegg til genene for gift har vi gener for en rekke trekk som forfedrene våre en gang hadde, men som vi senere har mistet. Under fosterstadiet utvikler mennesker for eksempel fortsatt gjeller – som stammer fra fjerne forfedre som levde i vann.

Og mange av de tapte trekkene kan dukke opp igjen. Noen mennesker fødes for eksempel med haler – et trekk som vi mistet for omkring 20 millioner år siden – eller med uvanlig tett behåring på kroppen.

sløret ansigt spørgsmålstegn
© Shutterstock

Etterkommerne dine har nebb og små hjerner

Et solid nebb i stedet for tenner, et par lange fingre og en innskrumpet hjerne – mennesket utvikler seg fortsatt raskt, og forskerne har noen teorier om hvordan vi kommer til å se ut i framtiden.

Mer overraskende er det at vi også inneholder mulighetene for å utvikle fjær og skjell. I 2016 avslørte sveitsiske forskere et veldig tett evolusjonært slektskap mellom pels, fuglefjær og skjell. De tre ulike måtene å dekke til huden på styres av de samme genetiske nettverkene.

Forskerne kjenner ikke de presise detaljene som avgjør om det molekylære maskineriet danner hår, fjær eller skjell, men det nære slektskapet betyr at det ikke er helt uoppnåelig for et pattedyr å få fjær eller skjell.

Og som om ikke fjær var nok, kan munnen vår bringe oss enda nærmere fuglene. I 2013 luftet den engelske biologen Gareth Fraser ved universitetet i Sheffield en teori om at mennesker vil utvikle nebb i framtiden. Ettersom tennene ikke klarer å holde følge etter hvert som vi lever stadig lenger, mister mange tennene sine med alderen – men det problemet kan et robust nebb gjøre noe med.

Livsbetingelser avgjør framtiden

Forskerne kan bare gjette på hvordan mennesker vil se ut i framtiden, men de vet at det til sjuende og sist er livsbetingelsene som avgjør det. Hvor dyrene holder til, og hvilke betingelser de må forholde seg til, er avgjørende – også når det gjelder gift.

Gift er relativt fleksibelt og kan lett endre karakter hvis omgivelsene krever det; for eksempel kan sammensetningen og konsentrasjonene av giftstoffer justeres i forhold til omgivelsene. I en studie av ørkenslanger oppdaget forskere at slangenes gift varierte avhengig av hvilket område de levde i, selv om de var av samme art.

3000 gener er involvert i produksjonen av gift i slangers giftkjertler.

I dag er det ikke mye i menneskets livsbetingelser som gjør et giftig bitt fordelaktig, og derfor er det antagelig usannsynlig at vi utvikler gift, for selv om det genetisk sett er relativt enkelt for oss, så er ikke gift gratis for kroppen.

Framstillingen av de store mengdene giftstoffer som gjør giften potent, krever energi og ressurser, og dyr som ikke trenger gift, har ikke råd til å utvikle det; for eksempel mener noen forskere at kvelerslanger raskt droppet giften da teknikken med å kvele ofrene gjorde den overflødig.

Menneskets livsstil må altså endre seg markant før gift blir aktuelt for oss.

Gift skal helbrede oss

Oppdagelsen av at gift ligger like rundt hjørnet for utallige arter, har gitt forskere blod på tann. De vil nå forsøke å avle fram giftige mus for å finne ut hvor mye som skal til før et dyr utvikler gift.

Hvis forskerne klarer å avle fram giftige mus, rykker også muligheten for giftige mennesker et skritt nærmere – om ikke annet så via genmanipulering.

Og de nye giftstoffene – fra mus, mennesker eller andre arter – kan ha mange andre fordeler enn bruken som våpen. Dyrenes gift har de siste tiårene fått stor oppmerksomhet fra forskere verden over på grunn av giftstoffenes medisinske potensial.

Slange gift

Forskerne utvinner gift fra dyr for å finne nye legemidler. Slangegift har blant annet potensial i kampen mot hjerte-karsykdommer.

© Roland Seitre/Nature Picture Library

Peptider i giften til honningbier har for eksempel vist seg som et lovende middel til behandling av allergier, gikt, kviser og brystkreft. Og slangegift som utøver virkningen sin i blodet på byttedyr, inneholder peptider som kan brukes mot økt blodtrykk og hjerteinfarkt.

Moderne livsbetingelser tatt i betraktning – der hjerte-karsykdommer og kreft er mye større trusler mot menneskeheten enn rovdyr eller matmangel – er mennesker antagelig under et større evolusjonært press for å produsere legemidler enn gift.

Men vi kan altså oppnå begge deler på én gang – og i så fall vil en spyttklyse aldri bli det samme igjen.

© Shutterstock