Språket ditt kjemper for å overleve

Fakter ble lyder

Når vi mennesker begynte å bruke språket som kommunikasjonsmiddel, er det ingen som vet. De eldste vitnesbyrdene om språk er skriftlige og bare om lag 5200 år gamle. Det dreier seg om sumeriske tekster i kileskrift.

Men talespråket oppsto lenge før skriftspråket – noen forskere betrakter Homo ergaster, som levde for 1,9–1,4 millioner år siden, som den første menneskearten som kommuniserte med lyder.

Ut fra rekonstruksjoner av hjerner og taleorganer, altså luftveier, munn og nesehule, har forskerne regnet seg fram til at språket i moderne forstand kan ha oppstått for om lag 50 000 år siden.

Hva våre fjerne forfedre sa, vet vi naturlig nok ikke. Noen forskere mener at de aller første ordene var lydetterlignende – altså ord av typen «atsjo», «pang» og «mø».

Andre eksperter forestiller seg at forfedrene våre lagde tegn med hendene og etter hvert begynte å supplere faktene med lyder. Ifølge den teorien tråtte gestikulering gradvis i bakgrunnen til fordel for lyder som ble ord.

Forskerne har to teorier om hvor på kloden språkevnen oppsto. Ifølge den ene brakte Homo sapiens språkene med seg på utvandringer ut av Afrika – alle språk har ifølge teorien en felles opprinnelse og er beslektet, noe som kan forklare alle fellestrekkene ved verdens språk.

Den andre teorien går ut på at menneskene allerede var spredt utover store deler av kloden da de første språkene kom til. Ifølge den teorien oppsto flere språk noenlunde samtidig, og det førte til ulike språkfamilier.

Vokaler klarer seg i tropene

Akkurat som dyr og andre levende skapninger utvikler klodens språk seg hele tiden. Og akkurat som organismene tilpasser språket seg omgivelsene sine, blant annet klimaet og landskapet.

I en studie har lingvister fra blant annet California-universitetet i USA kombinert data om 633 språk med informasjon om klimaet og det fysiske miljøet i de regionene der språkene blir brukt.

Her tegner det seg et tydelig mønster: Språk i varme og skogrike områder, for eksempel i tropene, har en tendens til å være mer klangfulle og lavfrekvente og inneholde færre konsonanter enn språk i tørre, kalde og mer kuperte regioner.

Hawaiiansk er for eksempel et rundt og melodisk språk der alle ord ender på en vokal. Georgisk – som snakkes i det kuperte Georgia – er derimot spekket med harde konsonanter som vanligvis står i kø i begynnelsen av ordene.

En mulig forklaring på at vokalrike språk er så vanlige i tropene, er ifølge lingvistene at språk med mange vokallyder kan oppfattes på stor avstand, mens språk som er dominert av raske, høyfrekvente konsonanter, mister gjennomslagskraften i fuktige og tettbevokste omgivelser.

Kostholdet påvirker språket vårt

Forunderlig nok kan også maten vi spiser, ha betydning for hvordan språket utvikler seg: I en studie fra 2019 konkluderte forskere fra blant annet det tyske Max Planck-instituttet i Jena med at en kostholdsendring i steinalderen forandret språket vårt markant.

Den gangen vi levde som jegere og sankere, altså før landbruket slo igjennom, hadde vi et såkalt kant-i-kant-bitt, der tennene i overmunnen og undermunnen traff hverandre.

Den tannstillingen gjorde det vanskelig å frambringe tydelige f- og v-lyder – prøv selv ved å skyte fram kjeven. Men da vi for om lag 5600 år siden begynte å dyrke jorden og bearbeide maten, endret tannstillingen seg til det svake overbittet de fleste har i dag.

Resultatet ble at både v- og f-lydene nå forekommer ofte i de aller fleste moderne språk.

Et språk blir flere

Språk utvikler seg raskt. Det oppdager du lett hvis du for eksempel ser film fra 1960-årene eller leser bøker fra fortiden.

Ifølge lingvister endrer språket seg litt for hver ny generasjon – og over et tidsrom på et par hundre år kan forskerne konstatere betydelige forskjeller i uttale, grammatikk og ordforråd.

Noen ord uttales helt annerledes enn i «gamle» dager. Andre har beveget seg ut i utkanten av ordforrådet vårt mens enda andre har forsvunnet.

Samtidig kommer nye hele tiden til. «SMS», «selfie» og «flyskam» er eksempler på ord som først nylig har flyttet inn i språket, og som ikke ville ha gitt mening for bare få tiår siden.

Særlig den kulturelle påvirkningen fra andre språk spiller en viktig rolle for utviklingen – engelsk er for eksempel viktig i all verdens språk. Og faktisk kan et språk utvikle seg så mye at det blir ett eller flere helt nye språk.

Det mest berømte eksempelet er latin – moderne europeiske språk som fransk, spansk og italiensk er alle etterkommere av latin, som romerne snakket for om lag 2000 år siden.

Superspråk presser små språk

Mens nye språk kan blomstre opp, kan andre forsvinne – nøyaktig som truede dyrearter. Det skjer når de siste menneskene som mestrer språket, dør.

I år 2100 risikerer hele 1500 språk å ha avgått ved døden ifølge en australsk studie fra 2021. Årsakene til språkdøden er mangfoldige. En av de mer snurrige er antallet veier, ifølge forskerne som står bak studien.

«Vi oppdaget at jo flere veier som forbinder land med by og landsbyer med storbyer, jo høyere er risikoen for at et språk blir truet», forteller professor Lindell Bromham.

Veiene gjør det lettere for et dominerende språk å valse ned et mindre språk, forklarer Bromham.

Den i særklassen største trussel mot de små språkene er det kulturelle og økonomiske presset fra andre språk som folk opplever som mer prestisjetunge og praktiske. De store språkene gir nemlig bedre adgang til å få en utdanning eller en jobb.

Superspråk som engelsk, spansk og russisk truer og utrydder stammespråkene og minoritetsspråkene – men det er ikke bare de virkelig store språkene som er skyld i språkdøden. I Afrika er det språk som masai, somali og særlig swahili som utkonkurrerer enda mindre språk.

Krig eller kolonisering kan også være med på å utradere et språk, noe en tragedie fra Mellom-Amerika vitner om: Ved en massakre i El Salvador i 1932 drepte regjeringshæren omkring 25 000 indianske opprørere. Blodbadet førte til en total utslettelse av indianerspråkene cacaopera og salvadoransk lenca.

Språk gjenoppstår fra de døde

Forskerne skiller mellom døde og utdødde språk: Et språk regnes for dødt hvis vi forstår det, men ikke snakker det – for eksempel er latin et dødt språk. Et utdødd språk er derimot et språk som ingen lenger verken skriver eller snakker.

Alle språk som dør er et tap for menneskeheten – med språkets død forsvinner også en bit av kulturarven vår og en helt spesiell måte å betrakte verden på. Den gode nyheten er at selv om et språk er dødt, kan det fortsatt klare å reise seg fra graven.

Et eksempel er hebraisk, det er et semittisk språk med nesten 3000 år på baken. Som dagligtale forsvant hebraisk rundt Kristi fødsel – men det ble bevart i religiøse tekster. Men Israel gjorde i 1948 hebraisk til landets offisielle språk, og nå er det morsmålet for omkring seks millioner mennesker.

Historien om hebraisk er imidlertid et unntak, og de aller fleste døde eller døende språket vil forsvinne for alltid. Det gjelder blant annet de over 600 språkene i Europa, som akkurat nå er sårbare overfor utryddelse eller er kritisk truet.

Hvis du er bekymret for det norske språket, kan du imidlertid slappe av. De truede språkene er små, slik som keltiske manx, som snakkes på Isle of Man i Irskehavet.

Offisielle språk som brukes av regjeringen, utdanningssystemet og hæren, og som dominerer informasjonsformidlingen i landet, står alltid sterkt. Og selv om Norge er et lite land, er ikke språket vårt så lite.

De fleste språk brukes av færre enn 6000 mennesker – og norsk er faktisk større enn 90 prosent av verdens andre språk.