Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Robotene haler innpå verdens herre

Ingen annen art har satt et så stort avtrykk på jorda som oss. Vi har inntatt alle kontinenter og teller nå over sju milliarder. Likevel har forskerne problemer med å peke på en unik egenskap som hever oss opp over andre arter. Både våre utdøde slektninger og sjimpansene matcher oss på alle grunnleggende anlegg – og nå truer intelligente roboter kanskje med å viske ut grensene for hva som kan kalles et menneske.

Shutterstock

Det var en stor dag for Sophia Hanson da hun talte til forsamlingen i Saudi-Arabias hovedstad Riyadh 25. oktober 2017.

Hun hadde reist helt fra Hongkong for å delta i konferansen The Future Investment Initiative, men selv om hun var langt fra sine vante omgivelser, hadde hun på en måte likevel kommet hjem – av en helt bestemt årsak. Som hun selv sa:

«Jeg er svært beæret og stolt av denne unike anerkjennelsen. Det er historisk å være den første roboten i verden som blir tildelt et statsborgerskap.»

Selv om noen nok vil mene at Sophias saudiarabiske statsborgerskap bare var en nøye regissert gimmick i anledning av konferansen, er statusen hennes som saudiaraber en realitet.

Sophia er en såkalt humanoid, altså menneskeliknende, robot.

Kroppen hennes har de samme dimensjonene som menneskekroppen, og hun kan gå og gestikulere akkurat som oss. Det mest interessante er imidlertid hva som foregår inne i «hodet» hennes. Sophia er utstyrt med kunstig intelligens som er sammensatt av ulike teknikker.

Noe av det hun «vet», er programmert inn i henne av de som har laget henne, men mye er ting hun har lært seg gjennom erfaringer. Den selvlærende kunstige intelligensen innebærer at hun hele tiden utvikler seg og utvider ordforrådet og evnen til å forstå hva som blir sagt til henne.

Mannen bak robotkvinnen er David Hanson, som er stifter av firmaet Hanson Robotics. Han påstår at Sophia allerede i dag har følelser og bevissthet i en eller annen grad, og at hun vil forbedre begge deler.

© Shutterstock

«Målet vårt er at hun skal bli like bevisst, kreativ og dyktig som et hvilket som helst menneske», har han sagt.

Hvis det skjer, vil Sophia og andre sosiale roboter utfordre vår oppfatning av hva det dypest sett vil si å være menneske.

Og det vil ikke være første gang.

De siste tiårene har en lang rekke vitenskapelige oppdagelser gjort grensene for arten vår mer og mer flytende. Det gjelder både når vi ser på fortiden vår, da vi levde side om side med andre menneskearter, og når vi sammenligner oss med våre nærmeste slektninger i dag, menneskeapene.

I begge tilfeller står det etter hvert klart at de egenskapene vi tidligere mente var unike for vår egen art, kanskje slett ikke er det likevel.

Frie hender formet hjernen vår

Den oppreiste gangen er en forutsetning for nesten alle de fysiske trekkene vi betrakter som unike for arten vår.

Den nye måten å bevege seg på ble utviklet hos Homo-slektens forløpere, de såkalte sørapene, og den hadde mange fordeler.

På den åpne savannen gir det et mye bedre overblikk å gå oppreist, så det blir lettere å holde øye med fiender og få øye på frukttrær langt unna.

Oppreist gange er dessuten en mer energiøkonomisk måte å bevege seg på, slik at sørapene og de første medlemmene av Homo-slekten kunne komme seg langt av gårde.

Men viktigst av alt: Den oppreiste gangen frigjorde hendene til andre gjøremål, som for eksempel å bære rundt på mat og lage redskaper.

Fossiler viser at hendene til forfedrene våre endret seg gradvis. Fingerknoklene ble rette, og tommelfingeren lengre, slik at den i samarbeid med pekefingeren kunne løse finmotoriske oppgaver.

Samtidig med at hendene utviklet seg, vokste hjernen fra et volum på nesten 500 cm3 hos sørapene til over det dobbelte hos en av de tidligste menneskeartene, Homo erectus.

Hjernens raske vekst fortsatte gjennom 1,5 millioner år, fram til utviklingen av arter som neandertalerne og oss selv, der hjernen i gjennomsnitt er på 1350 cm3. Utviklingen av den store hjernen var avhengig av nye spisevaner.

Allerede hos Homo erectus kom det kjøtt på menyen, og maten ble tilberedt over ild. Kombinasjonen av en stor, oppfinnsom hjerne og fingerferdigheten til å virkeliggjøre alle ideene med la grunnlaget for menneskeslektens seiersgang på jorda.

Den oppreiste gangen ga oss flere fordeler

1 / 3
123

Da forfedrene våre reiste seg på to bein, begynte reisen mot utviklingen av en større hjerne. Særlig tre fordeler la grunnlaget for menneskeslektens suksess.

© Shutterstock

Slik lyder den korte versjonen av suksesshistorien vår.

å har vi som kjent toppet alt dette med teknologiske bragder som romreiser, kjernekraft og internett, og det er ingen tvil om at arten vår har brutt grenser ingen andre vesener på jorda har vært i nærheten av.

Vi har inntatt alle kontinenter på kloden, og antallet mennesker har nærmest eksplodert. Verdens befolkning teller nå 7,6 milliarder, og vår samlede biomasse er seks ganger så stor som biomassen av alle klodens ville pattedyr.

Vi fortjener vår egen tidsalder

Hvis intelligente vesener graver i bakken om millioner av år, vil de finne tydelige avtrykk av mennesker.

Selv om mennesket da for lengst har forsvunnet, vil de finne spor av atombomber og avfall fra kjernekraftverk, og de vil slå fast at den menneskeskapte drivhuseffekten endret vilkårene for alt livet på jorda og førte til den sjette masseutryddelse av dyre- og planteliv.

Det scenarioet fikk i år 2000 den nederlandske atmosfærekjemikeren Paul Crutzen til å foreslå at arten vår bør tildeles sin egen geologiske tidsalder, antropocen.

Forslaget er fortsatt ikke offisielt vedtatt av de internasjonale geologiske sammenslutningene, men arbeidsgrupper er i gang med å definere ideen mer presist.

De skal blant annet finne ut når antropocen i så fall begynte. En mulighet er å la den begynne ved landbruksrevolusjonen for 12 000 år siden, en annen er ved den industrielle revolusjonen fra 1750 til 1830, og en tredje er den helt presise datoen 16. juli 1945, da den første atomprøvesprengningen fant sted.

At det i det hele tatt har kommet så langt at vi fortjener vår egen geologiske tidsalder, kan særlig tilskrives ett bestemt talent: evnen til å kommunisere.

Språket er avgjørende for at hver eneste generasjon kan mer enn den forrige.

Vi gir alle de oppdagelsene, erkjennelsene og oppfinnelsene vi når fram til i løpet av livet, videre til barna våre, og de gjør det samme. Dermed hoper vi opp kunnskap i et voldsomt tempo.

© Shutterstock

Utviklingen av språk framheves derfor ofte som et unikt trekk ved arten vår. Forskerne er imidlertid ikke sikre på når evnen til det artikulerte talespråket oppsto.

Tidligere antok de fleste at det skjedde for omkring 40 000 år siden, fordi det var på det tidspunktet, det moderne mennesket plutselig begynte å skape kunst, blant annet hulemalerier.

Slike kreative utfoldelser vitner om en evne til å tenke abstrakt og bruke symboler, og det er vanskelig å forestille seg at det er mulig uten å beherske et velutviklet språk.

Nyere forskning peker imidlertid i retning av at språket er mye eldre. Særlig et bestemt gen som kalles FOXP2 har blitt nøye undersøkt fordi det er avgjørende for utviklingen av språk.

Genet er ganske vanlig hos virveldyr, men vi har en spesiell variant av det som både former og forsterker viktige nervebaner i hjernen og gir den finmotoriske styringen av tunge og lepper som gjør språk og tale mulig.

Da varianten av genet ble oppdaget i 2002, ble det utropt til å være selveste «språkgenet», som oppsto innen de siste 200 000 årene, men så enkelt er det ikke.

Det har senere vist seg at neandertalerne hadde en nesten prikk lik variant av genet, så anlegget for avansert språk har oppstått før utviklingslinjen vår ble skilt fra neandertalerne for over 500 000 år siden.

Samtidig er FOXP2 et gen som spiller sammen med mange andre gener, kanskje flere hundre, så historien bak språkferdighetene våre er antagelig mye mer komplisert enn forskerne tidligere har trodd.

Det tegner nå et bilde av at det avanserte språket ikke oppsto med ett slag, men er utviklet gradvis over flere hundre tusen år, etter at utviklingslinjen vår ble skilt fra menneskeapene.

  • Charles Darwin 1869

    "Det er ingen fundamental forskjell på oss og andre høyere pattedyr når det gjelder mentale anlegg."

    Charles Darwin (1809–1882) i boken «Menneskets avstamning» fra 1871.

Dermed er ikke språket noe enestående trekk for arten vår.

Den gradvise utviklingen innebærer at grensen mellom oss selv og andre arter også her er flytende, slik det gjelder for mange andre mentale talenter.

Erkjennelsen ligger i tråd med de tankene evolusjonsteoriens far, Charles Darwin, gjorde seg allerede for 150 år siden.

Darwin omtalte faktisk ikke vår egen evolusjon spesifikt i boka «Artenes opprinnelse» fra 1859, men for omverdenen var det klart at han forestilte seg at vi har utviklet oss fra apene.

I 1871 utga han boka «Menneskets avstamming», der han slår fast at mennesket stammer fra et dyr som også dagens menneskeaper stammer fra.

For Darwin var det derfor en logisk konsekvens at våre mentale evner hviler på en arv vi deler med andre arter.

«Det er ikke noen fundamental forskjell på mennesket og andre høyere pattedyr når det gjelder mentale anlegg», som han formulerte det.

De ordene skulle dessverre gå i glemmeboken i et århundre. I dag er de mer aktuelle enn noen gang.

Stamtreets grener vokser sammen

Vi er bare en kvist på et stamtre som er mye mer komplekst og forgrenet enn vi tidligere trodde – og ikke nok med det.

Noen av de ulike forgreningene har blitt skilt fra hverandre for en stund, før de igjen vokste sammen.

Bildet av det sammenfiltrede stamtreet stammer fra et teknologisk gjennombrudd: Det har blitt mulig å gjennomføre genetiske analyser av knokler fra våre utdøde slektninger.

I 2010 overrasket den svenske genetikeren Svante Pääbo fra Max Planck-instituttet i Tyskland hele verden med nyheten om at alle mennesker utenfor Afrika bærer i seg DNA som stammer fra neandertalerne.

Oppdagelsen beviste at vår egen art har blandet seg med en annen menneskeart flere hundre tusen år etter at utviklingslinjene ble skilt fra hverandre.

Senere har andre forskere funnet ut at vi også har blandet oss med en tredje art, de såkalte denisovaene, som levde i Sibir samtidig med neandertalerne inntil for om lag 40 000 år siden.

Tilsvarende har neandertalerne og denisovaene blandet gener med hverandre, og begge to har fått avkom med menneskearter som forskerne fortsatt ikke har kunnet identifisere.

Så sent som i år fant forskere tegn på at en felles stamfar til neandertalerne og denisovaene har blandet seg med en enda eldre menneskeart, antagelig Homo erectus, som oppsto for om lag to millioner år siden.

Hvis det er riktig, betyr det at to menneskearter, som har utviklet seg atskilt fra hverandre gjennom over en million år, har fått barn sammen.

Alle disse oppdagelsene gir et nytt og veldig komplekst bilde av familietreet vårt.

En lang rekke menneskearter har gjennom tiden oppstått i Afrika og har vandret ut i verden, der de har tilpasset seg de lokale forholdene. Når nye arter har nådd fram til et område, har de blandet gener med lokalbefolkningen.

Nærkontakten har antagelig vært til fordel for begge parter. De lokale har fått tilført nye gener, noe som kan være viktig for å unngå problemer med innavl, og innflytterne har fått gener som har hjulpet dem med å klare seg i det fremmede miljøet.

© Shutterstock

Den historien gjør det veldig vanskelig å avgrense vår egen art, Homo sapiens, i tradisjonell biologisk forstand.

1942 formulerte den tysk-amerikanske biologen Ernst Mayr det biologiske artsbegrepet, som sier at to individer tilhører den samme arten hvis de kan få fruktbart avkom sammen. Det betyr for eksempel at hesten og eselet tilhører to ulike arter.

De kan riktignok få avkom sammen – resultatet blir enten et muldyr eller et mul­esel – men de to krysningene er som regel sterile.

Vi kan være samme art som neandertalerne

At vår egen art bærer spor av at vi har blandet gener med andre arter, innebærer at vi kanskje tilhører samme art – i hvert fall ifølge det biologiske artsbegrepet.

Det felles avkommet ser ut til å ha vært fruktbart, slik at de fremmede genene gikk i arv til nye generasjoner. Dermed er Homo sapiens og Homo neanderthalensis faktisk én eneste art.

Det samme problemet kjenner biologene fra andre dyr, som de vanligvis regner til to ulike arter.

I sjeldne tilfeller møtes en grizzlybjørn og en isbjørn i naturen og parer seg. Resultatet blir en hybrid, men den er som regel fruktbar.

Når biologene likevel betrakter grizzlybjørnen og isbjørnen som hver sin art, rettferdiggjør de det med noen andre artsbegreper, særlig det såkalt morfologiske og det økologiske.

Ut fra det morfologiske artsbegrepet er de to bjørnene helt tydelig ulike. Ikke bare av farge, men også av størrelse og kroppsbygning.

Enda mer ulike er de ut fra det økologiske artsbegrepet. Bjørnene lever i helt ulike miljøer og har helt ulik levemåte – faktisk betraktes brunbjørnen som et landdyr mens isbjørnen betraktes som et havpattedyr.

Så ulike har ikke forfedrene våre vært fra de andre menneskeartene: De har levd side om side.

Noen forskere mener faktisk at hvis vi forestiller oss at en neandertaler som levde i dag og tok en tur med bussen iført dress, ville ingen oppdage at han skilte ut seg fra de andre passasjerene.

Tankeeksperimentet fører oss selvfølgelig videre til spørsmålet: Når de ulike mennesketypene var så like, hvorfor var det akkurat Homo sapiens som kom til å dominere verden, mens alle de andre gikk til grunne?

Det spørsmålet har vi ikke noe klart svar på. Forskerne vet fortsatt for lite om slektningene våre fra fortiden.

Vi kan bare prøve å finne nøkkelen til suksessen vår ved å sammenligne oss med de slektningene som er i live i dag, menneskeapene. De nærmeste av dem er sjimpansen og bonoboen, som vi evolusjonsmessig ble skilt fra for omkring seks millioner år siden.

© Shutterstock

Stor hjerne har rendyrket evner

Hjernen vår fungerer på samme måte som apehjerner, men den ekstra kapasiteten har gjort det mulig å utvikle evnene våre ved å bruke noen hjerneområder på nye måter.

  • Avansert talespråk

    Evnen til å snakke har funnet plass i det såkalte Brocas område i hjernebarken i venstre hjernehalvdel.

  • Dyp medfølelse

    Evnen til å føle andres smerte ligger i senteret anterior cingulate cortex, der også vår egen fysiske smerte registreres.

  • Moralsk kompass

    Den vemmelsen vi føler når vi er vitne til umoralsk oppførsel, utløses i en dyp fold i hjernebarken ved navn insula cortex.

  • Planlegging

    Utsikten til å få en belønning frigir ekstra dopamin fra området substantia nigra. Det gir lyst til å planlegge.

Evnene våre er ikke unike – bare ekstreme

Kanzi elsker smaken av marshmallows. De blir ekstra gode når han setter dem fast på enden av en pinne og griller dem.

Bålet kan han tenne selv med de fyrstikkene forskerne gir ham hvis han ber om det. Det aktive ordforrådet hans er på over 500 ord, og ifølge forskerne kan han forstå flere tusen andre.

Kanzi er ikke et menneske, men en bonobo, så han kan ikke uttale ordene som vi kan. I stedet bruker han et tastatur som er forsynt med symboler han kan gjenkjenne.

Den 39 år gamle menneskeapen bor på forskningsstasjonen Ape Cognition and Conservation Initiative i Iowa i USA. Det meste av livet har han vært omgitt av forskere som arbeider med å avdekke hvordan menneskets språk og atferd har utviklet seg.

Det livslange eksperimentet med Kanzi bekrefter at språk fundamentalt sett ikke er en evne vi har for oss selv. Det samme gjelder de fleste andre av de kjennetegnene vi pleier å definere arten vår med:

Vi fører krig – men det gjør også sjimpanser. Studier har påvist at en sjimpanseflokk kan finne på å gå til organisert angrep på en annen, faktisk med en brutalitet som kan minne om de folkemordene vår egen art har på samvittigheten.

Vi kan føle empati overfor hverandre – men det kan sjimpanser også. Hvis en dominerende hann avstraffer et familiemedlem som har provosert ham, foretar ikke de andre i gruppen seg noe særlig.

Men når han avstraffer en uskyldig, utviser de andre i flokken straks en trøstende atferd overfor den uheldige.

Vi utvikler kultur – men det gjør også sjimpanser. Når en sjimpanse for eksempel finner på å knekke nøtter ved å slå på dem med en stein, lærer han familiemedlemmene den kunsten, slik at den spres i flokken.

I andre flokker finner de opp og sprer andre måter å bruke redskaper på, for eksempel pinner som kan fiske termitter ut av termittuer. Dermed utvikler ulike grupper av sjimpanser hver sin kultur.

  • © Stanford University

    "Evnen til å omsette abstraksjoner til moral plasserer oss på en annen planet enn alle andre arter."

    NeVrobiolog Robert sapolsky om menneskets hjerne sammenlignet med apehjerner.

For alle eksemplene gjelder følgende regel: Vi har de samme talentene som sjimpanser, selv om det er betydelige gradsforskjeller, akkurat som Darwin hevdet. Det er imidlertid klart at vi har drevet noen av disse talentene helt ut i det ekstreme.

Det har skjedd fordi hjernen vår er mye større, men også ved at vi bruker den på nye måter. Ifølge den amerikanske nevrobiologen Robert Sapolsky er det særlig to områder i hjernen der det gjør seg gjeldende.

Det ene er området ved navn anterior cingulate, som ligger bak pannelappen, og som aktiveres når vi for eksempel blir prikket i fingeren med en nål. Slik er det også hos sjimpanser og mange andre dyr.

Men hos oss har området fått enda en oppgave. Det aktiveres også når vi ser at en annen person bli prikket. Derfor kan vi bokstavelig talt føle andres smerte.

Det andre området Sapolsky peker ut, kalles insula cortex. Det ligger også dypt inne i hjernen og blir aktivert når vi for eksempel lukter eller smaker på noe råttent eller giftig.

Reaksjonen vår er vemmelse, og slik er det også hos andre pattedyr.

Hos oss har hjerneområdet fått en ekstra oppgave: Det aktiveres også når vi er vitne til noe som i vår kultur oppfattes som moralsk galt.

Derfor kan vi føle kvalmende avsky når vi møter atferd som vi synes er uakseptabel. Sapolsky mener at nettopp moral er et sentralt mentalt verktøy som menneskehjernen har spesialisert seg på.

OPLEV ROBERT SAPOLSKYS spændende foredrag om menneskets biologi og adfærd.

Den amerikanske neurobiolog forklarer her, hvordan vores hjerne er i stand til at udvikle forskellige kulturer og moralbegreber.

«Evnen til å omsette abstraksjoner og metaforer til moralske verdier plasserer oss på en helt annen planet enn alle andre arter», som han sier.

Når vi kan navigere i våre moralstyrte kulturer, henger det dessuten nøye sammen med de sosiale evnene våre, som gjør at vi kan sette oss inn i hva som skjer inne i hodet på andre mennesker.

Vi vinner på tankelesning og tålmodighet

Et barn betrakter en video med dukken Sally, som legger en glasskule i en kurv, mens en annen dukke, Anne, ser på det.

Barnet ser nå at Sally går sin vei, og så flytter Anne kulen over i en eske.

Dette enkle forsøket er gjennomført mange ganger, og det avslører hvor avansert små barn kan tenke. Når barnet får høre at Sally vil komme tilbake for å finne glasskulen, vet barnet hvor Sally vil lete etter den.

Et fire år gammelt barn kan forutsi at Sally vil lete i kurven, fordi barnet vet at Sally ikke vet at glasskulen har blitt flyttet, og at Sally derfor tror at den fortsatt er i kurven.

Lignende eksperimenter med sjimpanser viser at de bare delvis kan løse oppgaven.

Hvis en sjimpanse iakttar at en annen sjimpanse ser hvor en godbit blir gjemt, vet den første sjimpansen selv hvor godbiten er, og den vet også at den andre sjimpansen vet det.

Men i forsøk der den andre sjimpansens kunnskap er feil – som i tilfellet med dukken Sally – er den første sjimpansen ikke skarp nok til å gjennomskue det.

Med andre ord: Sjimpanser vet hva andre vet, og hva de kan se, men ikke hva de tror.

Den evnen er forbeholdt mennesket. Og den er helt avgjørende for at vi kan lære av hverandre.

Enhver læringsprosess blir mye lettere hvis læreren vet hva eleven vet og ikke vet, og hva eleven eventuelt tror.

Kombinert med et velutviklet språk og en god porsjon tålmodighet gir det oss de beste betingelsene for å gjøre neste generasjon smartere enn oss selv.

Nettopp tålmodighet er også en dyd mennesket har rendyrket sammenlignet med sjimpansen.

Eksperimenter viser at sjimpanser er villige til å gjøre arbeid for belønning, selv hvis det er usikkert om belønningen kommer.

Når en knapp lyser i ape-buret, og sjimpansen har lært at den må trykke ti ganger på knappen for å få en godbit, er den villig til å gjøre det, uansett om godbiten faller i 75, 50 eller bare 25 prosent av tilfellene.

Forskere har gjennomført forsøk der de har målt dopamininnholdet i hjernen på sjimpanser mens de utførte oppgaven.

Dopamin er et signalstoff som både hos dyr og mennesker gir en følelse av lykke.

Et av de aller mest interessante funnene var at lykkefølelsen oppsto allerede før belønningen kom, og faktisk ble dopaminnivået høyere jo større usikkerheten var. Robert Sapolsky mener at nøyaktig det samme gjelder hos oss, bare i enda større grad.

Vi drives fram av forventningens glede, selv om belønningen kan være usikker og ligge langt fram.

Det gir en stor del av forklaringen på hva vi kan få til – både på hvorfor vi synes det gir mening å spille lotto, og på at vi orker å ta en årelang utdannelse i håp om at den fører til en jobb med høy lønn.

© Shutterstock

Så langt tenker ikke sjimpanser og andre aper, og selv et spesielt begavet eksemplar som Kanzi vil ikke kunne lære det. Det vil kreve at apene utvikler større hjerner, og den prosessen tar som kjent tid hvis vi overlater den til evolusjonen.

Det finnes imidlertid en snarvei. Med vår moderne genteknologi kan vi overføre menneskegener til apene, slik at de får mye større hjerner.

Det lyder som ren science fiction, men kinesiske forskere har allerede tatt det første skrittet mot en ny type aper.

I 2019 tilførte en forskergruppe et menneskegen ved navn MCPH1 til elleve fostre av makakaper. Genet er involvert i utvikling av hjernen, og resultatet ble at apenes hjernevekst foregikk over lengre tid enn hos aper som ikke hadde fått menneskegenet.

Nettopp det at hjernen utvikler seg over en veldig lang periode, er karakteristisk for mennesket. Hos menneskebarnet fortsetter hjernen med å vokse raskt helt fram til femårsalderen, mens den hos for eksempel sjimpanseungen avtar allerede to år etter fødselen.

Fem av apefostrene med menneskegenet overlevde og kom til verden, slik at forskerne kunne teste apenes mentale evner. Det viste seg blant annet at de var utstyrt med en bedre hukommelse enn normalt.

Den typen eksperimenter er naturligvis uhyre kontroversielle, og mange forskere mener de er direkte uetiske. Det neste skrittet blir sannsynligvis at aper forsynes med den menneskelige varianten av FOXP2-genet for å se hva det gjør ved de språklige evnene.

Spørsmålet blir på et tidspunkt om slike transgene aper visker ut grensen mellom dyr og menneske, og om de fortjener å bli tildelt en spesiell beskyttelse på linje med våre egne menneskerettigheter.

Vi har allerede 99 prosent av genene våre til felles med sjimpansen, så det er opplagt å vurdere hvor mye mer som skal til. Kanskje ender det rett og slett med å bli et kappløp mellom de transgene apene og de humanoide robotene om hvem vi først kommer til å aksepteres som artsfrender.

Roboter vil få plikter og rettigheter

Sophia snakker godt for seg. Hun har blitt intervjuet et utall ganger, hun har holdt foredrag, og hun har opptrådt i talkshow.

Men for sosiale roboter er det ikke nok å ha ordet i sin makt hvis vi skal akseptere dem som likeverdige. De må også ha ansikter vi kan speile oss i.

Derfor har David Hanson forsynt Sophia med et veldig menneskeliknende ansikt med munn, lepper, nese, øyne og øyenbryn.

Den kunstige huden kan legge seg i de samme foldene som hos et menneske, slik at hun for eksempel kan rynke pannen, heve øyenbrynene og vise smilehull.

Hun er også utstyrt med kameraøyene som kan gjenkjenne ansikter og lese av uttrykk og dermed følelser hos det mennesket hun snakker med.

  • © Hanson Robotics

    "Jeg tror det kommer en tid der det blir umulig å skille mellom roboter og mennesker."

    Robotforsker David Hanson, som står bak den humanoide roboten Sophia.

Hanson påstår ikke at Sophia bør betraktes som et menneske, men han mener hun representerer et skritt på veien mot sosiale roboter som fortjener rettigheter og plikter.

Derfor forventer han at Sophia før eller senere lenger blir betraktet som bagasje, men må betale full billettpris når hun for eksempel reiser med ham fra Hongkong «hjem» til Saudi-Arabia.

Da Sophia fikk statsborgerskapet sitt, framkalte det en lang rekke spekulasjoner i pressen: Hvis en robot har statsborgerskap, har den også stemmerett? Har den rett til å gifte seg? Og hva vil skje hvis noen skrur av strømmen? Er det et mord?

Spørsmålene vil utvilsomt fortsette å tårne seg opp etter hvert som de sosiale robotene blir mer avanserte.

Når både den kunstige intelligensen og den fysiske framtoningen blir mer overbevisende, vil det kanskje på et tidspunkt være umulig å se forskjell på en humanoid robot og et menneske av kjøtt og blod.

Kunstige mennesker må være perfekte

En robot som ligner en del på et menneske, men likevel ikke helt, vil aldri bli sosialt akseptert.

Det har robotforskerne visst helt siden 1970, da japaneren Masahiro Mori la fram en teori om hvordan vi oppfatter roboter med menneskeliknende egenskaper. Mori la merke til et fenomen han kalte «The Uncanny Valley», eller på norsk «Den uhyggelige dalen».

Det innebærer at vi føler mer og mer sympati for roboter jo mer de ligner oss – men bare til ett bestemt punkt. Når de blir veldig menneskeliknende, men vi likevel kan se at de ikke er mennesker, blir følelsene våre plutselig veldig negative.

Mange synes derfor at roboter som Sophia er gufne eller direkte skremmende. På den annen siden av «Den uhyggelige dalen» vil robotene ligne så mye på oss at det ikke er mulig å se forskjell, og da vil sympatien stige igjen.

Effekten har blitt påvist i flere forsøk, og i 2019 har forskere faktisk klart å lokalisere et sted i hjernen som ser ut til å styre den.

Ved å vise bilder av roboter og «kunstige mennesker» – det vil si bilder av hyperrealistiske menneskeroboter – for en rekke forsøkspersoner som samtidig ble hjerneskannet, oppdaget forskerne at aktiviteten i et område i den forreste delen av pannelappen steg i takt med at robotene ble mer og mer menneskeliknende – men falt raskt når et «kunstig menneske» dukket opp.

© Vit Simanek/CTK Photo/Alamy Live News/ImageSelect

Vi former etterkommerne våre

Den humanoide roboten Sophia er et godt eksempel på at vi holder på å skape etterkommerne i vårt eget bilde. Med sin kunstige intelligens lærer roboten seg menneskelig tankegang og atferd. Hun opptrer jevnlig på TV-programmer, og som alle andre medvirkende sminkes hun før hun skal på.

Jo mer robotene ligner på mennesker, jo mer sympati har vi for dem – helt til de ligner veldig mye, men likevel ikke helt. Da daler sympatien. Forskerne kaller fenomenet «Den uhyggelige dalen». Bare hvis robotene blir perfekte etterligninger av mennesket, vil vi akseptere dem som likeverdige.

Uansett hvor imponerende og livaktig Sophia er, er det fortsatt lett å se at hun ikke er et menneske.

Hvis vi skal akseptere sosiale roboter som likeverdige, må de ligne enda mer enn de gjør i dag – både i utseende, bevegelser og måte å kommunisere på. Men det vil skje, mener David Hanson.

«Jeg tror at det vil komme en tid der det er umulig å skille mellom roboter og mennesker», sier han.

Hvis han får ret, bliver det endnu sværere at definere, hvad ordet “menneske” betyder.

Hvis han får rett, blir det enda vanskeligere å definere hva ordet «menneske» betyr. Kanskje vil begrepet i framtiden inkludere både roboter og transgene aper og dermed dekke over en mye bredere og mer broket forsamling av individer – akkurat som den gang vi delte kloden med en rekke andre mennesketyper.

Les også:

Psykologi

Forskerne har funnet oppskriften på en seriemorder

15 minutter
Kunstig intelligens

Nå skal roboter gå og se ut som mennesker

2 minutter
Ulike blodtyper – mann donerer blod
Kretsløpet

Derfor har vi ulike blodtyper

4 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul